Kortreist jordforbedringsmiddel

Da gruvedriften var besluttet lagt ned, kom to gründere inn og reddet flere arbeidsplasser og en stor kalksteinsforekomst i en liten bygd på Nordvestlandet. Det sikrer kortreiste produkter til lokalmiljøet.

I fjor på denne tiden så det svart ut. Beslutningen om nedleggelse var tatt. Den mer enn 60 år gamle kalksteinsgruven ytterst i Surnadalen så ut til å synge på siste verset.

Noe som var lett å forstå. For helt siden overtakelsen i 2002 hadde de belgiske eierne slitt med underskudd. Det var vanskelig å argumentere mot røde tall. Selv om alle visste at fjellet inneholdt svært ren kalkstein med høy kvalitet og ressurser for mange tiår fremover.

Gruvesjefen var i gang med å avslutte driften. Men så fikk et par gründere med lang erfaring fra kalksteinsbransjen nyss om at både gruven, maskinene og oppredningsverket kanskje var til salgs.

Et ønske om å skape

– Å overta her var i det hele tatt ikke i tankene våre. Vi hadde egentlig nok med driften i kalksteinsgruven i Hestvika i Nord-Trøndelag. Men da vi ble bedt om å se på denne gruven, måtte vi gi den en sjanse, forteller Truls Sverdvik, som sammen med kona Mette har investert både tid og penger for å gjøre den nederlagsdømte driften liv laga.

Mette og Truls Sverdvik har bred bakgrunn fra oljeindustrien. Inn i bergverksbransjen kom de da det åpnet seg en mulighet for å starte drift på en flott kalksteinsforekomst sørvest for Salsbruket (GEO 04, 2005). I mer enn 15 år har Norkalsitt drevet på det som blir regnet som landets reneste kalksteinsressurs. Produktene benyttes til fyllstoff i papir, maling, plastikk og gummi, men har mange andre bruksområder også, for eksempel i farmasøytindustrien.

– Vi så noen synergieffekter ved å drive to kalksteinsgruver, så da vi var i stand til å inngå en avtale hvor vi overtok både gruve, utstyr og et erfarent og velfungerende mannskap, lot vi det stå til.

Men hvorfor? Hva er motivasjonen for å påta seg dobbelt så mye arbeid, enda flere bekymringer og betydelig mer reising rundt omkring i utkant-Norge?

– Det er artig å få det til. Å skape arbeidsplasser er en drivkraft, svarer Truls. Svaret kommer kjapt og uten nøling. Dette har han tydeligvis tenkt nøye gjennom.

Men det koster, det er det ingen tvil om, for vi vil ikke gå med overskudd de første årene. Derfor vil vi ha fokus på å få til en god produksjon og bruke energi på å få solgt mer. For markedet er her, fremholder den driftige karen, en ekte gründer.

Kun drift under jord

Kalksteinsforekomsten i Surnadal hører med til Trondheimsfeltets bergarter og ligger godt gjemt inne i den lange åsen som stryker på sørsiden av bygda og dalen. Kalksteinen ble dannet i et varmt klima for 4-500 millioner år siden (se Geokalender 2010, februar: ”Slik så Norge ut i ordovicium”). Senere, under Den kaledonske fjellkjedefoldningen i silur, ble den skubbet og skjøvet på, så i dag ligger det 15-20 meter tykke laget med 70 graders helning mot sør.

Forekomsten har en utstrekning fra Årnes, ca. 5 km mot vest, hvor den forsvinner i sjøen, og opp i Rindalen, 30 km lengre øst. Grove beregninger viser at det kan være minst 150 millioner tonn kalk tilgjengelig, og kanskje så mye som flere hundre millioner tonn. Med et uttak på 25.000 tonn per år, slik det er nå, er det altså nok stein til å holde på i ganske mange år. Høyere produksjon står derfor på ønskelisten for de nye bedriftseierne.

Kalksteinen har vært benyttet lokalt gjennom flere hundre år. Mange eldre kalkovner rundt i distriktet vitner om det. For drøyt 100 år siden begynte kalkårene i fjellet å bli industrielt interessante. Den første driften kom likevel ikke i gang før i 1927. Under Den andre verdenskrig så tyskerne på kalksteinen som interessant i aluminiumsproduksjon, og gruva ble bygget ut for en produksjon av metallurgisk kalkstein på 500.000 tonn per år. Anlegget var nesten ferdig da krigen tok slutt. Senere er gruven bygget om og utvidet flere ganger, men det enorme knuseverket som tyskerne bygget står der fortsatt, godt gjemt inne i fjellet, og det går fortsatt jevnt og trutt uten store problemer. Produksjonen har likevel aldri nådd det nivået som tyskerne hadde ambisjoner om. Og som vi forstår, er det ikke ressursen det står på.

I dag foregår uttaket av kalkstein med tunneldrift. Omtrent hver fjortende dag blir det boret og sprengt i en bredde på opp til 20 meter og høyde på 6 meter. Etter skyting renskes det. Det er ingen løse blokker i hengen, så bolting er unødvendig. Den knuste steinen blir lastet over i en dumper og kjørt de tre kilometerne til knuseren av samme mann som lastet. Tre fraksjoner blir produsert inne i fjellet, og den videre transporten ut i dagen skjer på bånd. Andre del av knusingen skjer ved kaianlegget, og til slutt blir fem forskjellige fraksjoner lagret i fem siloer.

– Driften går greit, kommenterer Truls, og fremhever erfarne operatører med lavt sykefravær. I tillegg farer kalksteinen varsomt frem med maskineriet. Slitasjen er liten.

Da er salg neste utfordring.

Skal få det til

– Kalk er et så billig produkt at transportkostnaden fort blir en vesentlig del av salgskostnaden. Dette er derfor en vare som omsettes lokalt, og vårt lokalområde strekker seg østover til Oppdal, nordover til Trondheim og vest- og sørover i Møre, forteller Truls.

Vi snakker om hagesingel, strøsand, forkalk og ikke minst jordbrukskalk, produkter som vi alle har et forhold til, og som vi alle kommer i befatning med, direkte eller indirekte.

Et ørlite innhold av grafitt gjør at steinen ikke er egnet for papirproduksjon uten videre bearbeiding. Bedriftseierne jobber likevel videre med denne muligheten, noe som vil kunne gi stor økning i volumet, om de får det til.

I mellomtiden dreier det seg om å vinne tilbake markedsandeler som gikk tapt i den tiden ”alle visste” at gruven var dømt til nedlegging, samt bygge nye markeder.

– Vi vet at markedet er her, men vi vet også utmerket godt at det er en stor utfordring.

– Jeg er ikke i tvil om at vi får dette til, men vi trenger noen gode selgere, sier Truls Sverdvik.

Troen på at de får det til er han heldigvis ikke alene om. På et folkemøte i tilknytning til overtakelsen av gruven tidligere i år, reiste det seg til slutt en kar fra Salsbruket i Nord-Trøndelag som har fulgt utviklingen med Norkalsitt siden oppstarten i 1994. ”Er det noen som kan få dette til, så er det Mette og Truls,” var den klare beskjeden som ble gitt.

X