«Veien til helvete …»Adm. dir. Frode Nilsen i LNS irriterer seg over politikernes dobbeltmoral. På den ene siden ønsker de et grønt skifte, men samtidig gjør de fint lite for å tilrettelegge for at Norge skal bidra til dette skiftet med «grønne mineraler». Foto: Halfdan Carstens

«Veien til helvete …»

Det grønne skiftet trenger mineraler av mange slag. Med store ressurser har Norge et ansvar for å bidra.

– Alle ønsker et grønt skifte, og de fleste har forstått at dette innebærer økt forbruk av råstoffer og dermed flere gruver. Men likevel koker det hele ned til at man ønsker gruvedrift, «but not in my backyard». Dette er en kortsiktig tankegang.
Frode Nilsen (GEO 01/2014: «Med to tomme hender»), konsernsjef i Nord-Norges nest-største entreprenørbedrift, LNS, er på krigsstien, og vil politikernes dobbeltmoral til livs. Bergindustrien kjenner han godt fordi LNS har flere bein solid plantet i norsk gruveindustri.
– Det grønne skiftet er høyt på dagsorden hos de fleste politikerne, og det investeres enorme summer – inkludert generøse subsidier fra Staten – for å bli mest mulig uavhengig av fossile energikilder. Men samtidig, og dette mener jeg er viktig, ser de bort fra at overgangen fra fossile energibærere til fornybare energikilder krever tilgang til et stort mangfold av mineraler, og at Norge har ressurser i bakken som kan hjelpe til med å få til de nødvendige endringene.
Nilsen påpeker at den teknologiske utviklingen nå skjer i et enormt tempo, og at dette har konsekvenser.
– Salget av El-biler har økt eksplosivt, og i Kina regner man med at det i løpet av få år vil bli produsert flere el-biler enn bensin- og dieselbiler. I nær fremtid vil sannsynligvis skipsfarten, anleggsmaskiner, lastebiler og kanskje fly bli elektrifiserte. Bare i Europa må det bygges nærmer 20 gigafabrikker for å dekke behovet for batterier. Likeledes satses det mye på fornybare energikilder til andre formål enn transport. Den raske utbyggingen av landbaserte vindparker her hjemme – for eksempel på Fosen i Trøndelag – taler sitt tydelige språk om den raske utviklingen.
Manko på kobber?
Samtidig er det godt kjent at sol- og vindkraft krever tilgang til metaller i et omfang som vi foreløpig ikke har tatt inn over oss, mener konsernsjefen, og det gjelder velkjente metaller som kobber og jern så vel som mer «eksotiske» metaller som litium og gull (GEO 02/2016: «Ingen vindkraft uten metaller»).
– Forbruket av de strategiske råstoffene er sterkt økende. Et grønt skifte vil kreve stor tilgang på kobber, litium, kobolt, REE-mineraler (sjeldne jordartsmetaller), grafitt, kvarts, nikkel, jern, gull, platina, for bare å nevne noen få. Men prognosene tilsier at produksjonen for flere av disse metallene vil ha en nedadgående trend.
Nilsen viser til internasjonale studier. De viser at investeringene i nye forekomster er små. Den beste malmen er tatt, og gapet mellom etterspørsel og tilbud kommer til å vise en dramatisk økning. Det er også en kjent sak at det kommer til å bli stor knapphet på REE-mineraler, grafitt m.fl. bl.a. som følge av at Kina beholder mye av disse mineralene selv. Likeledes oppdages det nesten ikke nye ressurser. Kortsiktig profitt er dessverre alt for ofte den viktigste driveren og da er det lite rom for leting etter nye forekomster og reinvesteringer.
La oss som et eksempel ta kobber som er mye brukt fordi det har god elektrisk ledningsevne. Frode Nilsen ber oss reflektere grundig over hva tallene forteller om det framtidige behovet for metaller og mineraler.
– I en EL-bil brukes det ca. 160 kg kobber. Det er ca. tre ganger mer enn i en vanlig bil. I 2020 forventes det et globalt forbruk på mer enn 370.000 tonn kobber til El-biler, tilsvarende hele årsproduksjonen til verdens største gruve. I 2035 vil den forventede veksten i antall El-biler kreve 20 millioner tonn kobber. Det er like mye som den totale produksjonen fra alle verdens gruver. Forbedret teknologi og økt resirkuleringen vil imidlertid ikke på noen måte være nok til tette gapet mellom tilbud og etterspørsel. Lukkes ikke dette, vil alle tanker om et grønt skifte kun være illusjoner.
– Situasjonen er den samme for en rekke av de viktigste råstoffene som inngår i Det grønne skiftet, mener Nilsen.

Det grønne skiftet og økningen i den globale middelklassen vil doble behovet for kobber på mindre enn 20 år.
Mineraler for Det grønne skiftet, NGU 2017

Regjeringen svikter
Det sterkt økende behovet som oppstår i årene framover reflekteres derimot ikke i den globale letevirksomheten (GEO 01/2017: «På vei inn i en ny steinalder»).
– Letevirksomheten etter nye forekomster er i global sammenheng på et meget lavt nivå. De aller beste forekomstene er allerede tømt, og malmene som det drives på blir stadig fattigere. Dertil kan vi legge til at tilgangen på nye ressurser nærmest er ikke-eksisterende, ganske enkelt fordi det letes for lite, hevder Nilsen.
Årsaken er, mener han, at gruvebransjen internasjonalt i stor grad eies av aktører som har et ønske om rask profitt. Ser vi på hjemlige forhold er det lett å forstå at rask profitt er en fjern drøm. Så langt har for eksempel Nordic Mining brukt mer enn ti år på å utvikle rutil- og granatforekomsten i Engebøfjellet, og enda vil det gå flere år før den er i drift (GEO 08/2017: «Fra prosjekt til langsiktig eksportindustri»). Til sammenligning kan en liten utbygging på sokkelen komme i gang bare få år etter at det er gjort et funn.
Frode Nilsen mener politikerne har mye av skylden for at det er tungt å utvikle ny gruvedrift i Norge.
Bakteppet her er blant annet at den forrige regjeringen kuttet 25 millioner kroner til malmleting i Sør- og Nord-Norge (GEO 08/2015: «NGU i hardt vær»). Den umiddelbare konsekvensen var at all innsamling av geofysiske og geologiske data i de to kartleggingsprogrammene MINN og MINS stoppet opp. Tidligere næringsminister Trond Giske ønsket at NGU skulle bygge opp data og kunnskap som industrien så kunne bruke til å prospektere og utvikle nye forekomster. Alt dette ble lagt i grus.
– Da Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013, ble det sagt at «mineralnæringen er en av regjeringens viktigste satsingsområder». Å gjøre ny gruvedrift mulig har den nåværende regjering imidlertid ikke vært noen pådriver for. Så langt er det mest ord uttalt i festtaler.
I Jeløya-erklæringen ble det sagt at «Regjeringa vil at «Noreg skal vere ein pådrivar i det internasjonale klimaarbeidet, og vil forsterke klimaforliket». Videre legges det til: «Det blir ikkje gitt nye utsleppsløyve til sjødeponi for gruveavfall i perioden».
– Dette er et godt eksempel på at «Veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner», framholder Nilsen.
– Det regjeringen glemmer er at de viktigste, norske mineralressursene ligger ved kysten, og at sjødeponi da er den naturlige løsningen. Det hevdes at Norge er ett av få land som gjør dette. Dette er riktig, men det skyldes selvsagt at de fleste andre av verdens forekomster ligger langt fra havet. Sjødeponi er da umulig. Historiene fra vårt eget land, hvor det har vist seg at forurensede fjorder har blitt friskmeldte etter at sjødeponeringen har blitt avsluttet, må frem.
Nilsen trekker likevel fram at alternativ bruk av avgangsmasser må få et økt fokus. Noe som definitivt er i tiden.
Trenger en sterk bransje
Dessverre viser historien at mange norske gruver har bidratt til å forurense lokalmiljøene og nedstrøms vassdrag. Eksemplene er mange (for eksempel Røros, Folldal, og ikke minst Løkken). Denne tiden er nå definitivt forbi, men Frode Nilsen minner om at ute i den store verden foregår mye av dagens gruvedrift i områder hvor det er utstrakt bruk av barnearbeid, grove brudd på HMS og menneskerettigheter, samt med enorme ødeleggelser på miljøet. Akkurat det, mener han, er et godt argument for at Norge skal produsere metaller og mineraler selv, og på den måten bidra til utvikling av ny og bedre teknologi samt gå foran med et godt eksempel.
– Produksjonen av råstoffer må økes om det skal være mulig å oppnå klimamålene, og Norge har et særskilt ansvar siden vi har betydelige ressurser av kritiske metaller og mineraler, og fordi gruvedrift i dag må forholde seg til svært strenge krav.
– Politikerne drukner sine langsiktige strategier i arbeidet med å få til kortsiktige forlik. Bransjen må derimot tenke langsiktig, og det må også legges til rette for en nasjonal finansiering. Gruveindustrien er en av, om ikke den viktigste, aktøren for å kunne få til et grønt skifte. Vi trenger holdninger og rammevilkår som gjør dette mulig. Ett av Norges viktigste bidrag i klimaarbeidet er å ha en sterk og nasjonal gruvebransje, hevder Frode Nilsen.

COMMENTS

WORDPRESS: 2
  • comment-avatar
    Regin Dahl 2 år ago

    En viktig sak som kan gjøre at det hele løssner er å få til en lettere finansiering av prosjektene. Her må staten og de største bankene også ta sitt ansvar.

  • comment-avatar
    Kjell O. Foss 2 år ago

    Det er gledelig at de miljømessige og økonomiske kostnadene ved et grønt skifte blir diskutert. Men her, som i så mange andre saker, blir det til at dette publiseres i tekniske fora, som har en begrenset leserkrets. Jeg har skrevet flere artikler om samme tema, og sendt de til aviser og tidsskrifter som når et stort publikum. Men ikke en eneste avis eller tidsskrift har publisert disse.
    Et tema jeg har tatt opp er petroleumsprodukter. Isolasjonsmaterialet til strømførende ledninger er petroleumsprodukter. Særlig ungdommen vil skjønne alvoret ved å begrense/stoppe oljeproduksjonen hvis de oppdager at dette medfører at det blir slutt på mobiltelefoner.

  • X