Fossile fiskeøgler på Svalbard

Fossile fiskeøgler på Svalbard

Oljeletingen i Barentshavet fører også til flotte fossilfunn på Svalbard. I fjor ble det gravd frem fiskeøgler fra et metertykt lag med skifer avsatt i trias tid.

Fossile knokler av fiskeøgler har vært kjent fra Svalbard gjennom mange år. Allerede i 1873 omtaler engelskmannen John Whittaker Hulke funn av fossile fiskeøgler i triaslagene på Svalbard, og han definerer artene Ichthyosaurus polaris og Ichthyosaurus nordenskiöldii. Men det er først og fremst svensken Carl Wiman som gir den første grundige beskrivelsen av disse fascinerende marine reptilene i en serie publikasjoner i løpet av årene 1910-1932. Paleontologer har de senere årene gjennomgått Hulkes, Wimans og andres materiale fra Svalbard og foreslått at disse to artene kan tilhøre slektene Pessosaurus, Cymbospondylus eller Mixosaurus.

I de senere årene har vel de fleste fått med seg, gjennom aviser, tidsskrifter, radio og TV, at Naturhistorisk museum i Oslo driver utgravninger ved Isfjorden på Spitsbergen (GEO 01, 2007). Disse marine øglene omfatter både fiskeøgler og svaneøgler, og er av jura alder, men også i løpet av den tidligere triastiden var det store fiskeøgler som svømte rundt i de områdene som senere skulle bli Svalbards landområder.

Det geologiske kartet over Svalbard viser hvor vi finner bergarter av forskjellig alder. Kong Karls Land, Edgeøya og Hopen er alle dominert av sedimentære bergarter fra trias. De siste funnene av fossile fiskeøgler er gjort på Edgeøya. Edgeøya er den nest største øya i Svalbard-arkipelet, på 5074 km2. Den eneste måten å komme seg hit på, er med egen båt eller med helikopter. For øvrig skal all ferdsel godkjennes av Sysselmannen på Svalbard. Dette er med andre ord ikke lett tilgjengelige områder. Mye av øya er i tillegg dekket av isbreer. Kilde: Oljedirektoratet

Det geologiske kartet over Svalbard viser hvor vi finner bergarter av forskjellig alder. Kong Karls Land, Edgeøya og Hopen er alle dominert av sedimentære bergarter fra trias. De siste funnene av fossile fiskeøgler er gjort på Edgeøya. Edgeøya er den nest største øya i Svalbard-arkipelet, på 5074 km2. Den eneste måten å komme seg hit på, er med egen båt eller med helikopter. For øvrig skal all ferdsel godkjennes av Sysselmannen på Svalbard. Dette er med andre ord ikke lett tilgjengelige områder. Mye av øya er i tillegg dekket av isbreer.
Kilde: Oljedirektoratet

Mest skifer

Oljedirektoratet, med faglig støtte fra SINTEF Petroleumsforskning, har i flere år drevet geologiske undersøkelser på øygruppen som en del av forståelsen av det nordlige Barentshavet (GEO 02, 2008). I løpet av feltarbeid på Edgeøya i 2007 oppdaget geologene flere sammenhengende skjelettdeler av fiskeøgler på et fjellplatå like ved Muenfjellet, som ligger på vestkysten av Edgeøya. Fossilene lå her godt synlige, og helt fremme i dagen. De var dermed sterkt utsatt for erosjon i form av frostsprengning og annen forvitring. Flere av funnene ble fotografert, men det ble ikke tid til nærmere undersøkelser. Flere isbjørner var på vei inn i området fra ulike retninger, slik at geologene måtte trekke seg ut. Oljedirektoratets feltprogram fortsatte imidlertid i 2008, og denne gang ble Naturhistorisk museum i Oslo invitert med av Oljedirektoratet, for om mulig å kunne ta ut og sikre de viktige fossilene.

Hele Edgeøya er et naturreservat som ble opprettet i 1973, og det er dermed ikke lov å ta ut mineraler eller fossiler uten godkjenning. Naturhistorisk museum måtte derfor søke Miljøverndepartementet om tillatelse til å samle inn opptil tre øgleskjeletter, noe som ble innvilget. Også Oljedirektoratet hadde søkt og fått tillatelse til å ta ut stein og fossilprøver for vitenskapelig arbeid, men disse var av en helt annen kategori, rettet mot sedimentologi og aldersdateringer.

Berggrunnen består nesten utelukkende av skifer og sandsteiner av trias alder. Rekkefølgen av de triassiske lagene på Edgeøya er (fra nederst til øverst, fra eldst til yngst): Vikinghøgdaformasjonen (nedre trias alder), Botneheiaformasjonen (organisk rik skifer av midtre trias alder), Tschermakfjelletformasjonen (sen trias alder) og  DeGeerdalenformasjonen (sen trias alder). Alle disse formasjonene består stort sett av grå skifrige lag, med mørkere skifre og grovere sandsteiner innimellom.

Ichthyosaurene (fiskeøgler) er krypdyr med delfinlignende kropp som levde i havet i trias-, jura- og krittperioden. De aller største formene er kjent fra slutten av triasperioden og kunne være opptil 23 meter lange. I jura er den vanligste størrelsen 2-4 meter. I krittperioden er de sjeldne og de dør ut før dinosaurene.

Med isbjørn som tilskuer

Det er toppen av Botneheiaformasjonen som lenge har vært kjent for å inneholde rester etter virveldyr i Isfjord-området på Spitsbergen (det tidligere «saurielaget»), og det er også tilfellet på Edgeøya. Fossilene ligger i et metertykt skiferlag, og mange er helt blottet på lagflatene. Ofte er knoklene svært lett å få øye på, da de består av det blåfargete hydroxyl-apatitt-mineralet vivianitt.
Det er slett ikke uvanlig å finne løse ryggvirvler eller knokkelfragmenter, men sammenhengende knokler, og spesielt hodeskallene, forekommer mye mer sjeldent. Sammen med slike beinrester finnes det også ammonoideer (spiralsnodde blekkspruter) og muslinger. Spesielt er det tette lag med den tynnskallede Daonella-muslingen, og laget som er så rikt på muslinger og fiskeøgler omtales også som Daonella-nivået.

I løpet av 2008-feltsesongen var paleontologene i land på Muen-platået to dager, og fikk tatt ut tre mer eller mindre komplette skjeletter etter fiskeøgler. To av disse hadde kraniet bevart.

Vi var også svært heldige med været. Sol og stille var det begge dagene, noe som gjorde feltarbeidet og landgang med gummibåter betydelig enklere. I dårlig vær med vind hadde det vært et surt arbeid å jobbe på det utsatte fjellplatået. Men også i 2008 var det problemer med isbjørn som holder til og ferdes i dette området. Vi hadde en bjørn som kom mot oss og la seg ned ikke så langt unna. Der lå den og fulgte med i arbeidet. Heldigvis var det god sikt på det meste av fjellplatået, men for sikkerhets skyld ble arbeidet avsluttet så fort som praktisk mulig.

Feltkonservering

Skjelettrestene i trias-lagene på Edgeøya ligger i en kalksementert organisk rik skifer. På grunn av kompaksjon etter avsetning av leira, er de tynne knoklene i fiskeøglenes hodeskaller trykket sammen. Det opprinnelig tredimensjonale hodet er derfor blitt ganske flattrykt.

Knokler som ligger innefrosset i permafrosten på Svalbard går sakte, men sikkert i oppløsning. Det er den hyppige vekslingen mellom vann og is som de ikke tåler. De enkelte knoklene (ribbein, virvler, kraniedeler) forvitrer og sprekker opp i småbiter. Riktignok var Muen-fossilene betydelig mindre knust enn øglefossilene fra Isfjorden, men skjøre var de likevel. Ekspedisjonen hadde derfor med seg 10 kilo gipsbandasjer, 15 kilo ekstra gips og sekkestrie som armering.

Teknikken går ut på å dekke de skjøre knoklene med et tynt lag vått toalettpapir, og deretter surre fossilet inn i våt gipsbandasje. Av bitter erfaring fra tidligere år hadde vi med oss latex-hansker for å unngå forfrysninger og tilgrising av hender med gips. Gipsen ble også delvis armert med metallrør, og de enkelte funnene ble også forsterket med mer gips etter at de var trygt plassert i båtens lasterom.

Ligger trygt bevart

Alle funnpunktene ble registrert med GPS slik at man ved en senere ekspedisjon lett kan finne tilbake til disse. Det viste seg å være nødvendig da Jørn Hurums feltgruppe skulle starte utgravingen av «monsterøglene» ved Knorringfjellet ved Isfjorden i 2008. Fossilene her var kartlagt i 2006 og 2007, på sensommeren begge årene, men i 2008 gikk ekspedisjonen tidligere på året, og feltområdet var dekket med mer enn én meter snø. Men med GPS fant man fram til fossilene likevel.

Fra Muen-området ble det samlet inn en rekke øgleknokler bestående av hodeskaller, kjever, ryggrader, overarmsbein, hofte- og skulderknokler samt ribbein. Flere av disse hang sammen i større skjelettgrupper. Vi antar at de små formene kan tilhøre slekten Mixosaurus og de større kanskje Cymbospondylis eller Pessosaurus. Arter av disse slektene er tidligere kjent fra midtre trias i Isfjordområdet. Et større skjelett som vi måtte la ligge igjen på grunn av størrelsen og tidspress, kan kanskje tilhøre en ny art.

Uttaket av fossilene var vellykket over all forventning. Fossilene ble trygt brakt ned til båten, og ble deretter fraktet til Naturhistorisk museum i Oslo. Her blir de etter hvert preparert ut, og kanskje en hovedfagstudent får oppgaven med å beskrive funnene. Det ligger imidlertid igjen mye mer knokkelmateriale på Muen-platået, og flere fossiler ligger utvilsomt under skiferen, og må avdekkes. Det så vi klart da et område med flere ribben ble gravd ut. Her dukker det opp både virvler, skulderblad, brystbein og kanskje kjever. Dette fossilet var imidlertid for stort til at vi kunne ta det med uten å ødelegge det, og det ble derfor tildekket for å kunne hentes ved en eventuell senere ekspedisjon.

Det er dessverre dyrt og vanskelig å grave ut fossiler i Arktis, og videre arbeid på Muen-platået vil kreve flere dagers arbeid. I mellomtiden blir området voktet av isbjørnene, som passer på at ingen uvedkommende stikker av med fossilene. Så slikt sett ligger de i alle fall trygt.

Skrevet av Hans Arne Nakrem, Jan Stenløkk

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X