En ny eksplosjon i livets utvikling! Ordoviciske lag er karakterisert av rike forekomster av trilobitter, koraller, pigghuder, brachiopoder og blekkspruter. Totalt økte biodiversiteten fra ca. 200 marine familier i kambrium til rundt 500 i midtre ordovicium.
En ny eksplosjon i livets utvikling! Ordoviciske lag er karakterisert av rike forekomster av trilobitter, koraller, pigghuder, brachiopoder og blekkspruter. I tillegg er andre bløtdyr (muslinger, snegler) og bryozoer (mosdyr) også ganske vanlige. Totalt økte biodiversiteten fra ca. 200 marine familier i kambrium til rundt 500 i midtre ordovicium. Denne økningen omtales av mange forskere som «The Great Ordovician Biodiversification Event» og paleontologene mener at den var like omfattende som «Den kambriske eksplosjon».
Men hva var det som utløste denne hendelsen?
Kanskje det mest bemerkelsesvise trekket i livets utvikling i ordovicium er at plantene kom opp på landjorden. Fram til nå var jordoverflata livløs, kanskje bortsett fra alger som kunne leve i fuktige områder. Sporer, som ser ut til å være dannet av høyere planter, er funnet så tidlig som i midtre ordovicium. Dette betyr at ekte landplanter begynte å utvikles en gang for omkring 470 millioner år siden. Også sopp, lav og moser er kjent fra ordovicium, men molekylærdata (DNA) tyder på at sopp kan ha etablert seg på landjorda allerede for 600 millioner år siden, dvs. i ediacaraperioden! De første makrofossilene av landplanter er riktignok først funnet i lag fra silur.
Trilobitten Peltocare fra Finnmark.
Mot slutten av ordovicium skjedde det nok en dramatisk masseutdøing. Denne episoden påvirket sterkt trilobittene, og de tidlige revbyggende organismene. De vanligste revbyggerne var fortsatt alger og svamper (kalksvamper i form av stromatoporoider), men koraller og bryozoer satte etter hvert også sitt preg på dette økologiske habitatet. Geologene antar at denne utdøingen skyldes en generell nedkjøling av klimaet på jorda, noe som skapte istider på de sørlige kontinentene (Gondwana) og som endret strømningsmønsteret i oseanene. Magasinering av vann i isbreer fører til redusert mengde vann i havet, og havnivået synker dramatisk. Dermed blottlegges kontinentalsoklene og disse biologisk sett rike områdene tørrlegges, arealet reduseres og mange organismer dør ut.
Masseutdøingen i slutten av ordovicium, for 443 millioner år siden, var en av de mest omfattende jorda har gjennomlevd.
Diversitetskurve for graptolitter som viser at de hadde størst utbredelse i ordovicium, at de klarte å re-etablere seg i silur, men at de deretter hele tiden ble redusert i antall.
Skrevet av Hans Arne Nakrem
