Blødde i hjel i 3000 meters høyde

“Ismannen” har vært død i mer enn 5000 år. Like fullt er han en kontinuerlig kilde til forundring. Og populær som aldri før.

Gåten er løst. Den ca. 46 år gamle Ötzi ble drept da han flyktet fra sine sambygdinger. Uten mat i sekken fulgte han først de frodige dalene i Syd-Tyrol på sørsiden av Alpene. Deretter tok han fatt på oppstigningen mot det karrige landskapet i fjellene. Etter en lang og strabasiøs tur klatret han opp en bratt steinete rygg. Han var på vei inn i Øztal-Alpene i grensetraktene mellom Italia og Østerrike.

Men før han nådde vannskillet og kunne ta fatt på nedturen, ble han tatt igjen av sine hevngjerrige forfølgere, angrepet, truffet av en pil, slått i hodet og “døde senere av skadene”, som det i dag ville ha stått i en avisreportasje.

Men det stod ingen reportasje å lese. Det fantes ikke aviser den gangen, for ca. 5300 år siden, så nyheten om at den fredløse endelig var tatt av dage ble spredt med jungeltelegrafen. Det lille samfunnet lengre ned i dalen var sannsynligvis godt fornøyd med at det var kvitt en plageånd.

Nærbilde av Ötzis kropp. Foto: Halfdan Carstens

Nærbilde av Ötzis kropp.
Foto: Halfdan Carstens

En gjennomanalysert pasient

Fri fantasi? Ikke i det hele tatt. Mengden med fakta om “ismannen” fyller tallrike vitenskapelige artikler gjennom nesten 20 år.

Ötzi har vært utsatt for arkeologer, antropologer, biologer, geologer, historikere, kjemikere, kriminologer, patologer, medisinere – og sikkert en mengde andre forskere med andre spesialiteter.

Grunnlagsmateriale er et usedvanlig godt bevart legeme. Både “hud og hår” er i behold. Ikke bare skjelettet. Forskerne har blant annet analysert tennene (de viser hvor han vokste opp), lungene (sotpartikler forteller at mannen ofte satt ved leirbålet), ribbeina (flere brudd må ha forårsaket mye smerte), hår (han hadde skjegg) og tarminnhold (hans siste måltid bestod av grøt, kjøtt og grønnsaker).

Men ikke nok med det, det er gjort utallige analyser på rester av klærne, samt det som er funnet av redskaper og annet utstyr han hadde med seg,

Sannsynligvis er det ingen “pasient” som har blitt nøyere undersøkt enn Ötzi, og i ettertid vet vi at han godt kunne ha trengt moderne, medisinsk behandling for en rekke plager. I stedet ble han “medisinert” med tatoveringer. Hele 60 stykker er identifisert, og de er der hvor han han hadde plager, over for eksempel ryggsøylen, anklene og høyre kne. Det underlige er at tatoveringene er presis der hvor en i dag vill ha satt nåler for akupunktur.

 

Offer for en forbrytelse

Den moderne historien om Øtzi-mannen er bare drøyt 20 år gammel. I 1991 (19. september) kom et tysk ektepar over det som lett kunne fortone seg som et gammelt åsted. På vei ned fra Fineilspitze (3516 m o.h.) tok de en liten snarvei. I stedet for å gå den vanlige stien, gikk de i stedet gjennom en to-tre meter dyp kløft. Her, på 3210 meter, fant de restene av et menneske.

Det eneste de to turvandrerne kunne se var bakhodet, skuldrene og den øverste del av ryggen på en død, maltraktert kropp. Brystkassen lå mot en stein. Resten av kroppen lå nedi stivfrossen gjørme. Ekteparet trodde de hadde funnet en uheldig fjellvandrer som kanskje hadde blitt overrasket av storm og omkommet på vei mot toppen.

Verten på den bemannede turisthytten like nedenfor ble umiddelbart alarmert. Da han dro opp senere samme dag, fant han en mengde andre ting, slik som trebiter, skinnrester, hårdotter og annet som hadde tilhørt offeret, og i løpet av de neste dagene, mens det ble gjort forsøk på å frigjøre liket, ble det funnet rester av sko og klær. Tur- og jaktutstyr som han hadde båret med seg lå like i nærheten.

Det ble etter hvert klart at det ikke var snakk om et ganske ferskt dødsfall. Folk begynte å snakke om at mannen måtte ha ligget der i flere hundre år. En liten sensasjon var i emning.

Likevel ble det åpnet etterforskningssak. Mannen kunne ha vært utsatt for en forbrytelse. Identiteten måtte bestemmes, og det var nødvendig å undersøke om det faktisk var snakk om en kriminalsak. Obduksjon ble krevet. Eventuelle skyldige måtte finnes. Politiet startet sitt arbeid.

 

Dødsårsaken klarlagt

Det tok hele fem dager før en arkeolog ble satt på saken. Det tok ham ikke lang tid å slå fast at skjelettet måtte være minst fire tusen år gammelt. Han måtte ha levd i bronsealderen. Eller kanskje ennå tidligere – i steinalderen.

Professor Konrad Spindler ved Universitetet i Innsbruck ble på den måten ansvarlig for at levningene – så vel som klær, utstyr og redskaper – ble tatt skikkelig vare på. Videre oppbevaring i romtemperatur ville gjort ubotelig skade. Det var nødvendig å oppbevare ham i et miljø som var mest mulig likt det han hadde ligget i gjennom flere tusen år.

Politietterforskerne kunne dermed raskt lukke kriminalsaken vedrørende en forbrytelse i vår egen tid. I stedet måtte arkeologer og medisinere åpne en ny sak. For de fikk raskt mistanke om at de hadde å gjøre med et mye eldre lovbrudd.

Det tok imidlertid ti år med detaljerte undersøkelser for å klarlegge dødsårsaken. Ved hjelp av computertomografi og røntgenundersøkelser kunne forskerne til slutt konkludere med at en pilspiss hadde laget et to cm dypt hull i venstre skulderblad. Pilspissen hadde truffet den store arterien (Arteria subclavia) som leder mot armen. Etter all sannsynlighet blødde derfor Ötzi i hjel i løpet av bare noen få minutter.

Undersøkelsene er så detaljerte at det er fastslått at pilen som traff Ötzi er skutt nedenfra og oppover.

Omtrent på samme tid som pilen traff ham, fikk han også et sår not hodet. Sår i skallen vitner om dette. Kanskje var det samme person som skjøt pilen som også slo ham i hodet? Verket måtte fullbyrdes.

 

Isen og snøen smeltet

Ötzi ble etter sin død liggende i det iskalde smeltevannet gjennom hele sommeren. Ut på høsten begynte det å snø. Kroppen ble raskt dekket til, og på naturligvis ble den smått om senn frysetørret. Dette er den enkle forklaringen på at det organiske materialet ikke ble brutt ned, eller at han ble maltraktert og spist av grådige åtseletere.

Med et stadig kaldere værlag på denne tiden, ble snølaget med årene tykkere og tykkere, og etter en stund vokste isbreen og dekket ham fullstendig. Her kunne han også fort blitt innhentet av naturkreftene og blitt fraktet videre med isen, slik små og store stein blir fraktet lange avstander, men tilfeldighetene ville at han lå i en tre meter dyp kløft som lå vinkelrett på isens bevegelsesretning. Denne lille detaljen reddet ham for ettertiden.

Takket være et varmere klima har isbreene i Alpene smeltet og blitt mye mindre de siste tiårene. Det kan vi med selvsyn observere ved å ta en liten ekskursjon inn i fjellene. Gjennom 1991 falt det lite snø, og sommeren var usedvanlig varm. I tillegg brakte sterke vinder fra sør med seg bittesmå sandpartikler fra Sahara som falt ned på snøen. De mørke partiklene absorberer sollyset og fremskynder smelteprosessen.

Så da Ötzi ble funnet hadde han ikke være eksponert for ødeleggende varme i mer enn noen få dager.

For å unngå at kroppen ble ødelagt etter at han hadde blitt funnet, ble kroppen raskt frosset ned i et sterilt miljø med 100 prosent fuktighet. Kuldekammeret skulle etterligne den tilstanden han hadde blitt bevart i gjennom tusener av år.

 

Et flott museum

Ötzi har vakt undring hos forskere, men han har til fulle også appellert til menigmann. Derfor har “ismannen” fått sitt eget museum.

Ötzi-mannen ligger oppbevart i Südtiroler Archäeologimuseum i Bolzano i Nord-Italia. Byen er ikke av de mest interessante, og det er heller ingen prangende museumsfasade som møter deg. Men det er ingen grunn til å gå forbi.

Museet, som ble åpnet i 1998, er delikat utformet, og ved å sette av et par timer er man nærmest som ekspert på Ötzi å regne.

På vei mellom de fire etasjene i museet rekker du også å ta en titt på ammonittene som ligger godt bevart i trappetrinnene. De er imidlertid mye eldre enn vår nye venn. Ammonittene døde nemlig ut samtidig med dinosaurene på overgangen mellom tertiær og kritt. Som geolog vet vi altså noe om hvor gammel kalksteinen i trappen er.

Neste trekk er å kjøre opp i Alpene og bli kjent med det landskapet hvor Ötzi – ismannen – møtte sin skjebne.

Geolog på leting?

Det har blitt spekulert i om “ismannen” var ute og lette etter metaller og mineraler. Men, på samme måte som dagens mineralletere, må vi forvente at han i så fall vill hatt med seg verktøy for dette formålet. Slike er ikke funnet.

 

Nasjonalitet

Ötzi kom fra dagens Italia og flyktet i retning Østerrike. Siden 1919 har grensen mellom de to landene gått omtrent der han ble funnet, men den eksakte posisjonen hadde gått i glemmeboken. Etter funnet ble det derfor besluttet å gjøre en ny grenseoppgang. Den endte med at Ötzi fikkk status som italiener. Skjebnen innhentet ham bare 92,5 meter før han nådde det som flere tusen år senere ble definert som grensen mellom de to landene. Derfor er det italienerne som har tatt ansvar for ham og hans eget museum. Südtiroler Archäeologimuseum ligger i Bolzano lengst søri Syd-Tyrol. En fire meter høy steinpyramide markerer i dag funnstedet.

 

X