Bunnmorene: Vår mest utbredte jordart

Bunnmorene: Vår mest utbredte jordart

Fjellturistene tar det vidstrakte teppet som en selvfølge, der stien slynger seg elegant gjennom leire, sand, grus og steinblokker.

Bildet over: Oppstikkende grunnfjell i tynn bunnmorene på Dovre. I dette fjell-landskapet er det et nesten sammenhengende dekke av bunnmorene mellom fjelltoppene. Det samme gjelder Rondane, Hardangervidda og Finnmarksvidda. Sammenhengende flater av bunnmorene har gjerne en rolig, jevn overflate, men tykkelsen er sjelden så stor at morenen jevner ut hovedstrukturen i den underliggende berggrunnen. Bare unntaksvis vil berggrunnen i slike områder komme i dagen (Sylvi Haldorsen, Morener: Dannelse, klassifikasjon og egenskaper, 1997). Betydelige jordbruksområder på Jæren, Lista, Hedmark og Toten ligger også på tykke avsetninger med bunnmorene. Foto: Halfdan Carstens

Morenene i det norske landskapet forteller med all tydelighet at Norge har vært nediset. De ble dannet fordi isbreene rev med seg forvitringsmateriale og annet løsmateriale fra underlaget, og senere – da isen smeltet – la fra seg det innefryste steinmaterialet i form av bunnmorener, randmorener (midtmorener, sidemorener, endemorener) eller dødismorener.

Bunnmorener er den absolutt mest utbredte jordarten i Norge. De er spesielt vanlige i skogs- og høyfjellsområder, og det meste av løsmassene over marin grense er bunnmorene. Store deler av morenelandskapet er imidlertid dødis- eller ablasjonsmorene som består av grovere materiale utsmeltet fra de siste isrestene etter istiden.

Vidstrakte jordbruksområder er anlagt der det er bunnmorene. De består av leire, sand, grus, stein og blokker.

Det er underlaget – berggrunnen – som i all hovedsak gir bunnmorenene sine geologiske og biologiske karakteristika. Der det er harde grunnfjellsbergarter som granitt og gneis, vil den være blokkrik og næringsfattig. Der det er næringsrike bergarter, kalkstein, skifer og fyllitt som lett forvitrer, vil den kunne gi et jordsmonn med mye næringsrikt finstoff. Områdene rundt Mjøsa og Jæren er gode eksempler på dette (Bjørn G. Andersen, Istider i Norge, 2000).

Det ser også ut til å være en sammenheng mellom bunnmorenens mektighet og underlaget. Bunnmorenene er gjerne sammenhengende og tykke der underlaget består av kambro-silurbergarter som lett forvitrer, mens de er tynnere der det består av harde bergarter.

Materialet i bunnmorener er vanligvis korttransportert, gjerne mindre enn noen få kilometer, og særlig gjelder dette der morenedekket er tynt. Det vanligste er også at bunnmorenene er ganske tynne – under én meter i snitt – i høyereliggende områder. Det betyr at morenematerialet er konsentrert til forsenkninger, mens betydelige arealer av berggrunnen er blottet.

Der dekket er flere meter tykt, kan en del av materialet være tatt opp langt fra avsetningsstedet, ofte ti kilometer eller mer. Bunnmorenene i Norge er imidlertid sjelden tykkere enn fem meter i snitt over større områder. I Sverige, Danmark, Finland, Nord-Tyskland, Polen og Estland er avsetningene gjennomgående tykkere.

Takk til Lars Olsen, NGU, for faglige bidrag.

Kartkilde: Olsen, L., Sveian, H., Ottesen, D. & Rise, L. 2013: Quaternary glacial, interglacial and interstadial deposits of Norway and adjacent onshore and offshore areas. In Olsen, L., Fredin, O. & Olesen, O. (eds.): Quaternary Geology of Norway. Geological Survey of Norway Special Publication 13, pp. 79–144.

DNTs merkede sti ligger i Rondane ligger her – som så mange andre steder – på bunnmorene. Midt i bakgrunnen ser vi Høgronden. Foto: Halfdan Carstens

 

Tynt bunnmorenedekke i Veodalen i Jotunheimen. Glitterheim til høyre. Veobrean og Veotindene i bakgrunnen. Foto: Halfdan Carstens

 

Prinsippskisse for forskjellige typer morener. © geobilder.com

Eksempel på bunnmorene (brungrått materiale over grått glasimarint-marint materiale) fra et snitt i et grustak på Jæren (Foss-Eikeland). Foto tatt av Bjørn Bergstrøm i 2002. Der vises tydelig et skille mellom vanlig bunnmorene under et grovere morenemateriale fra isavsmeltingstiden øverst. Kanskje sistnevnte kan representere en dødis- eller ablasjonsmorene slik det ofte opptrer. (Søylefiguren til høyre har med en del dateringer. 14C-aldrene der er angitt i 14C-år, ikke i kalenderår som ville ha gitt aldre ca. 4000 år eldre i hvert viste tilfelle (gjelder ikke TL- og OSL-aldrene som fra lab er angitt i kalenderår). Tekst fra Lars Olsen, NGU.

COMMENTS

WORDPRESS: 1
  • comment-avatar
    Sivert Sæterbø 1 måned ago

    På lesiden mot vest, gjerne på øyer langs kysten har jeg funnet mange meter tykke rullesteinsansamlinger. Dersom jeg finner stein i singelstørrelse og lar den falle ned i mellom rullesteinene, kan jeg høre lyden av den fallende steinen utrolig lenge. Hvorfor er ikke mellomrommet mellom rullesteinene fylt opp med løsmasser forlengst ? Det er jo tross alt noen år siden isen forsvant.

    Andre steder gjerne på de samme øyene har jeg også funnet rullesteiner kittet sammen med løsmasser nesten like hardt som fjell. Dersom jeg skal ned i denne morenen kan det ta en time med spisshakke for å lage en meter lang grøft som er en 20-30 cm dyp. Til og med kraftige gravemaskiner sliter med å komme seg ned i en slik morene…

  • X