Hovedstrandlinja på Leka: Et tydelig istidsminneYttersiden av øya Leka i Nord-Trøndelag, med deler av strandflaten i forgrunnen. Leka består av et ofiolittkompleks med en serie bergarter som representerer et snitt gjennom havbunnsskorpen og ned i den øvre delen av mantelen. Øya ble i 2010 derfor kåret til Geologisk Nasjonalmonument. Foto: Harald Sveian

Hovedstrandlinja på Leka: Et tydelig istidsminne

En godt synlig linje i terrenget vitner om havets og isens krefter i et kaldt og ugjestmildt klima før landet ble isfritt for drøye 12 000 år siden. Tykk innlandsis dekket fremdeles det meste av Skandinavia på denne tiden, men langs norskekysten var en stripe av land blitt isfri.

Den tydeligste strandlinja fra slutten av siste istid, den såkalte hovedstrandlinja (hovedflaten), er et særegent fenomen i norsk kvartærgeologi.

Denne strandlinja er særlig utbredt i Nord-Norge og mye omtalt i litteratur derfra. Lengre sør finnes den mer sporadisk, for eksempel ved Trondheim og i Møre og Romsdal. En av pionerene innen strandlinjeforskningen – den franske fysikeren Auguste Bravais (1811-1863) – baserte sine berømte studier fra 1838 på hovedstrandlinja i nærheten av Alta, hvor han refererte til fenomenet som «the upper level». Siden har vitenskapsmenn i tur og orden studert, navnsatt og presentert egne teorier rundt alderen og opprinnelsen av dette tydelige nivået som avspeiler seg i kystlandskapet.

Mange steder kan vi se hovedstrandlinja som en vedvarende linje, nærmest en smal «hylle» kuttet inn i fjell og løsmasser, mens den i andre områder kan opptre som toppflater på akkumulasjoner av strandgrus eller breelvavsetninger. I mange områder er den imidlertid fullstendig fraværende.

Et høyere havnivå – vel å merke ikke globalt, men relativt til de norske landområdene – må åpenbart ha eksistert under utviklingen av denne helt spesielle strandlinja. Men hvilke prosesser har vært involvert for å få den dannet, og hvilken kunnskap kan vi lese ut av dette hakket i fjellet?

Hovedstrandlinja på Leka går som et hakk i terrenget og danner en tydelig, horisontal linje.
Foto: Fredrik Høgaas
(klikk for å forstørre)

LiDAR leser Leka

Leka i Nord-Trøndelag er ett av stedene hvor hovedstrandlinja er meget velutviklet. Ved hjelp av LiDAR-data kommer strandlinja svært tydelig fram og gjør oss i stand til å studere den i detalj.

Denne øya helt nord i fylket – som for noen år siden ble kåret til Geologisk nasjonalmonument – er hovedsakelig kjent for sin ultrabasiske berggrunnsgeologi (GEO 06/2010; «En reise til Jordens indre»), men den står også frem som et skoleeksempel på hvordan havets brutale krefter har arbeidet.

Bølger, sjøis, frostsprengning og tidevann har brutt løs og fraktet bort mye stein fra en forhenværende tidevannssone knyttet til slutten av siste istid, da innlandsisen fremdeles kalvet i fjordmunningene innenfor Leka. Tilbake står et horisontalt platå – hovedstrandlinja – som kan følges 107 – 111 meter over havet som et svært tydelig hakk i fjellsidene, særlig langs deler av Lekas østside.

LiDAR
LiDAR (Light Detection and Ranging) er en optisk fjernanalytisk teknologi som blant annet måler avstand til bakken ved hjelp av laserstråler. Laserstrålene skytes ved hjelp av luftbårne eller stasjonære instrument og muliggjør utvikling av svært høyoppløselige terrengmodeller. Teknikken tillater også at all vegetasjon filtreres bort, slik at man står igjen med et meget nøyaktig bilde av terrengoverflaten, selv i tett skog. LiDAR er i dag blitt et uvurderlig hjelpemiddel i all kvartærgeologisk kartlegging.

LiDAR-utsnitt av Leka, fremstilt i egnet fargeskala for å fremheve hovedstrandlinja. Strandlinja ses som en "hylle" i oransje/brun farge, stedvis indikert med hvite piler. Posisjon og sektor for panoramabildet er vist med hvite piler. Illustrasjon: Fredrik Høgaas/NGU

LiDAR-utsnitt av Leka, fremstilt i egnet fargeskala for å fremheve hovedstrandlinja. Strandlinja ses som en «hylle» i oransje/brun farge, stedvis indikert med hvite piler. Posisjon og sektor for panoramabildet er vist med hvite piler.
Illustrasjon: Fredrik Høgaas/NGU

Strandforskyvning

Da storisen smeltet tilbake fra sokkelen mot slutten av siste istid, lå landet nedpresset av isens tyngde, men det begynte snart å stige igjen på grunn av trykkavlastningen. Som en konsekvens av at landet steg, og fordi stigningen har skjedd hurtigere enn stigningen av havnivået, har gamle strandlinjer blitt hevet stadig høyere opp på tørt land – vi sier at det har foregått en strandforskyvning.

Disse marine strandnivåene satte til tider spor i terrenget, men som regel steg landet uten at noe avtrykk ble etterlatt. Et nivå som imidlertid har satt tydelige spor etter seg flere steder, er nettopp hovedstrandlinja.

Det foreligger få direkte dateringer av hovedstrandlinja. I Trondheimsfjorden ser imidlertid denne markante linja ut til å være dannet tidlig i yngre dryas-perioden som varte fra 12.800 til 11.500 år før nå. Også i Troms og deler av Nordland har den blitt knyttet til denne kalde, senglasiale perioden.

 

Isen har skrapt og plukket

Prosessene som har dannet strandlinjer i fast fjell er debattert, men geologene er enige om at bølgekraft ikke kan være den eneste årsaken. Det at strandlinja er langt mindre markert på vestsiden av øya, hvor det jo har vært mer urolig sjø, bekrefter dette synspunktet.

Sannsynligvis har en mengde sjøis blitt ledet ut sundet mellom østsiden av øya og fastlandet, og ført til at sjøisabrasjon og plukking ved fastfrysing i tidevannssonen over tid har vært de viktigste faktorene under utviklingen av strandlinja. Datidens kalde klima var i så måte helt avgjørende for dannelsen.

Leka fremstilt med et 110 meter høyere havnivå. Situasjonen tilsvarer øya for ca. 12.500 år siden. Illustrasjon: Fredrik Høgaas/NGU

Leka fremstilt med et 110 meter høyere havnivå. Situasjonen tilsvarer øya for ca. 12.500 år siden.
Illustrasjon: Fredrik Høgaas/NGU

Tverrfaglig interesse

Vi kan trekke ut mye informasjon om stedets landskapsutvikling og forståelse av datidens virkende geologiske prosesser fra en slik markant strandlinje.

Hvis vi sammenligner strandlinjer av samme alder over et større geografisk område, kan vi vurdere den skrå landhevingen i ulike perioder, tegne opp likehevningslinjer (isobaser) mellom områder og bestemme i hvilken retning landet har hevet seg mest.

Hovedstrandlinjas blotte eksistens, og det faktum at vi kan fastsette omtrentlig alder for dannelsen, er interessant også for arkeologer som ønsker å vite hvilke områder som var utilgjengelig for boplasser eller fangst i spesifikke perioder. Boplassene var ofte lokalisert i nær tilknytting til datidens strandlinje, og en oversikt over et områdes havnivåhistorie er dermed avgjørende for å forstå tidlig kolonisering av landet. For Lekas del kan vi konkludere med at forhistoriske boplasser som befinner seg under 110 meter over havet i alle fall er yngre enn ca. 12 000 år. Nå er de eldste sporene av mennesker «bare» ca. 10 500 år, i følge nyere arkeologiske undersøkelser, og på den tiden lå strandlinjen på Leka sannsynligvis mellom 85 og 90 meter høyere enn i dag.

Det arbeides nå med utvikling av en geopark som skal belyse geologiske kvaliteter for kystkommunene Leka, Brønnøy og Vega. I den forbindelse er det ønskelig å få bedre forståelse for den kvartærgeologiske historien i regionen. Det vil være spesielt nyttig å få økt kunnskap om alder og forløp av isavsmeltingen og få fram bedre data om strandforskyvningens forløp, noe som igjen kan benyttes til å få mer kunnskap rundt utviklingen av hovedstrandlinja.

 

Kompleks utvikling i yngre dryas

Isavsmelting globalt førte til at havnivået i Norge omtrent steg i takt med de stigende landmassene på slutten av siste istid. Noen steder på Vestlandet er det til og med påvist en transgresjon, noe som betyr at havnivåstigningen i en periode gikk raskere enn landhevingen. Denne transgresjonen kan relateres til et betydelig brefremrykk ut mot kysten i vest i yngre dryas; landhevingen avtok derfor i styrke som følge av økt isvekt, og de tunge ismassene hadde dessuten en viss tiltrekkende (gravitasjons-) effekt på havet.

Overfører vi disse faktorene til Leka, er det sannsynlig med en liten transgresjon i yngre dryas også på trøndelagskysten, selv om data fra Sør-Trøndelag tidligere bare har påvist en stillstand i strandforskyvningen. Det som skiller Leka fra Vestlandet er først og fremst en større isostatisk nedtrykking under siste istid, og en tilsvarende hurtigere påfølgende landheving, som kan ha gjort en eventuell transgresjon litt mindre markert her.

Da hovedstrandlinja ble dannet lå iskanten inne på fastlandet 12-15 km innenfor Leka. Den store endemorenen Lysfjordmana, og tydelige ende- og sidemorener rundt Heilhornet og sørvestover mot Djupvika, indikerer at breen har rykket frem fra en posisjon mye lengre øst.

Vi vet ikke presis hvor mye tidligere øya ble isfri, og følgelig heller ikke helt nøyaktig hvor mange år landhevingen har fått virke på Leka før utviklingen av hovedstrandlinja fant sted. Det er tidligere vist gjennom NGUs kartlegging og 14C-dateringer fra Djupvika at Leka må ha vært isfri omtrent 2000 år før innlandsisen nådde fram til sin maksimumsposisjon på fastlandet i yngre dryas. Dette gir rom for en kompleks havnivåutvikling på Leka: Sannsynligvis opplevde området en regresjon av havet den første tiden etter isavsmeltingen, før det ble en stillstand og eventuelt en liten transgresjon i starten av yngre dryas.

Denne tolkningen støttes av en forbausende lav høydeforskjell mellom hovedstrandlinja og den marine grensen (MG), som finnes som strandvoller opp mot maksimalt 115 meter over havet. Høyden på hovedstrandlinja kan derfor være et resultat av det kraftige brefremstøtet som skjedde på bred front inne på fastlandet, noe som har gjort at havnivået rundt Leka stagnerte rundt (eller transgrederte opp til) 107 – 111 meter over havet.

Hovedstrandlinja i fast fjell (vist med hvite piler), sett mot nord. Foto: Fredrik Høgaas

Hovedstrandlinja i fast fjell (vist med hvite piler), sett mot nord.
Foto: Fredrik Høgaas

Brefrontens posisjon ved maksimal isutbredelse under yngre dryas er indikert med grønn linje. Illustrasjon: Fredrik Høgaas/NGU

Brefrontens posisjon ved maksimal isutbredelse under yngre dryas er indikert med grønn linje.
Illustrasjon: Fredrik Høgaas/NGU

Litteratur:

Bargel, T, H., Bergstrøm, B., Hilmo, B. O., Olsen, L., Storrø, G. & Sveian, H. 1994. Guide til Midtnordenekskursjonen 1994. Kvartærgeologi og miljøgeologi i Midt Norge. NGU rapport 94.071.

Bravais, A. 1842. Sur les lignes d’ancien niveau de la mer dans le Finnmark. I: Voyages en Scandinavie, en Laponie, au Spitzberg et aux Ferøe, pendant les Annes 1838, 1839 et 1840 sur la corvette La Recherche (pp. 57-137).

Fjeldskaar, W. 2012. Havnivå og hensynet til gravitasjon: http://www.forskning.no/artikler/2012/november/340427

Sveian, H., & Solli, A. 1997. Tid og form – geologisk historie. I: R. Dahl, H. Sveian & M. K. Thoresen (Eds.), Nord-Trøndelag og Fosen – Geologi og Landskap (pp. 136): Norges geologiske undersøkelse.

Skrevet av Fredrik Høgaas, Harald Sveian

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X