Keilhau og Boeck «oppdager» Jotunfjeldene Utsikten fra Bitihorn mot Bygdin og fjellrekken nord for vannet. Keilhau & Boeck startet den vågale – og til tider hasardiøse – ferden gjennom fjellheimen etter at det meste av snøen hadde smeltet i slutten av juni. Foto: Halfdan Carstens

Keilhau og Boeck «oppdager» Jotunfjeldene

Denne sommeren er det 200 år siden en av Norgeshistoriens mest berømte gutteturer fant sted.

Sommeren 1820 gjennomførte to studenter en av de mest feirede og best publiserte reiser i norsk vitenskaps historie. Ved tilbakekomsten til sivilisasjonen – altså Christiania – hevdet de å ha oppdaget «et hidtil ubekjendt Stykke af det søndenfjeldske Norge», som ved siden av å ha en herlig rikdom av tinder og breer, sannsynligvis også skjulte landets høyeste fjell.

Skal man tro Den Norske Turistforenings årbøker, var denne fjellturen selve starten på oppdagelsen av Norges fjellverden og den vandrende fjellturisme. Og nærmest et spontant påfunn, et eventyr av en guttetur.

Men en slik fremstilling er misvisende av flere grunner. For Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858) og Christian Peter Bianco Boeck (1798-1877) var bergvitenskapsprofessor Jens Esmarks (1762-1839; Geokalender 2019: «Istidens oppdager») utsendte apostler, og deres utforsking av fjellene inngikk i et internasjonalt forskningsprogram. De var ikke turister, de var naturforskere med en misjon. De var heller ikke de første naturforskere i Jotunheimen.

Geir Hestmark er professor ved Universitetet i Oslo. Hans biografi om geologen Waldemar Chr. Brøgger (1999) ble tildelt Fritt Ords honnør i 2000, og hans biografi om istidens oppdager Jens Esmark (2017) ble i 2018 kåret til en av Skandinavias ti beste sakprosabøker i dette århundret. Han er portrettert i GEO 06/2017 («Den avgjørende fjellturen»). Foto: Halfdan Carstens

Barometerbrorskapet og naturens grenselinjer

Inspirasjonen kom fra Alpene, hvor naturforskere som Horace Benedict de Saussure og Jean André de Luc fra 1760-årene og fremover gjennomførte en rekke bergbestigninger hvor de med presise kvikksølvbarometre målte inn tindenes, tregrensens og snøgrensens høyde over havet. De kalte sin vitenskap «fysiografi», kort for fysisk geografi, og målet var blant annet å forstå hvilke miljøfaktorer som bestemmer slike påfallende grenselinjer i naturen. Kvantitative målinger erstattet mer og mer kvalitative vurderinger, det holdt ikke lenger å fastslå at et fjell eller fossefall var høyt, man ville vite nøyaktig hvor høyt. Den store oppmålingen av verden var begynt.

Fra 1790-årene begynner fysiografien å blomstre i Norge, dels med utgangspunkt i Jens Esmarks lærervirksomhet ved Bergseminaret på Kongsberg, og dels hos naturinteresserte sogneprester som først hadde anskaffet gode barometre for å følge værets gang, men så oppdaget at de også kunne brukes til høydemålinger, for eksempel Niels Hertzberg i Hardanger.

Etter at Esmark ble assessor i Overbergamtet på Kongsberg i 1798, målte han selv høyden på Jonsknuten over Kongsberg i 1799, Tronfjell i Alvdal og en topp i Rondane i 1800, Snøhetta på Dovre 1801, og Gausta og Rjukanfossen i Telemark 1810.

Turen til Gausta var et samarbeid med botanikeren Christen Smith. Den svenske botaniker Carl von Linné hadde allerede under en reise i Lappland i 1732 notert seg at forskjellige plantearter foretrekker forskjellig høyde over havet, og fysiografene søkte å forstå hvordan dette kunne henge sammen med skiftende miljøforhold.

Samarbeid mellom geologer og botanikere ble derfor et vanlig trekk i fysiografiens utvikling, mest kjent er paret Alexander von Humboldt og Aimé Bonpland som i årene 1799 til 1804 utforsket og målte opp fjelltopper og planters utbredelse i Andesfjellene og Mexico, og i 1807 publiserte et pionérverk om planters geografi.

Baltazar Mathias Keilhau portrettert av Christiane Schreiber, 60 år gammel, rett før han døde.

De to apostlene

Jens Esmark kan med rette kalles Nordens von Humboldt, og etter at han fra 1814 ble professor i bergvitenskapene ved det nye universitetet i Christiania, inspirerte han en yngre generasjon til å følge i hans fotspor mot fjellene.

Keilhau var den første studenten innrullert i det nye bergstudiet Esmark hadde etablert ved universitetet fra 1817. Med sitt byronsk-romantiske hår og dandypregede halstørkle utgjorde Keilhau allerede på langt hold en markert kontrast til den uflidde og beskjedne rasjonalisten Esmark.

Reisekameraten Christian Boeck var vokst opp på Kongsberg hvor faren Cæsar Boeck var overførster for Sølvverkets skoger. Esmark kjente ham altså fra barnsben av da Boeck kom til universitetet i 1816 for å studere medisin, men med brede interesser som inkluderte Esmarks forelesninger.

I 1819 fikk Boeck et lite stipend fra universitetet for å utforske fjellplanter, i Valdres mot Filefjell. Der traff han vennen Keilhau, som i påvente av stipend til videre studier fra høsten 1818 var huslærer hos en sogneprest i Slidre. Sammen utgjorde Keilhau-Boeck et geolog-botaniker-par etter mønster av von Humboldt-Bonpland og Esmark-Smith.

Boeck & Keilhau gikk fra Bygdin i øst til Turtagrø i vest. Ruten de to valgte gjennom Jotunheimen var slett ikke den enkleste, den var «vild og rædsom», og dagens DNT-ruter går i adskillig vennligere terreng. Dagens fjellvandrere setter seg heller ikke som mål å bestige topper som Kalvehøgde, Falketind og Nordre Skagastølstind i Hurrungane.

Fristende tinder

På ekspedisjonen i 1819 så Boeck & Keilhau et lovende tindelandskap i nord, fjellene der Christen Smith i 1813 hadde knust et av Esmarks kvikksølvbarometre på Bitihorn. Esmark hadde selv skuet i samme retning fra Skogshorn i 1819, og Boeck & Keilhaus planer for sommeren 1820 lå midt i det fysiografiske forskningsprogram han hadde forfulgt i mer enn 20 år. Med på turen fikk de to reisebarometre, sannsynligvis utlånt av Esmark.

Reisens første resultat var karakteristisk nok en studie av «Kornets Vegetationslinje» publisert i Budstikken: «Til Hvilken Høide over Havfladen dyrkes Kornet i Norge?» Hovedkonklusjonen var at man nok kunne heve tidligere estimater av Esmark og Smith fra omkring 2000 fot til 2500‒2700 fot, i alle fall for bygg. Keilhau og Boeck foretrakk «pariserfot», altså 32,48 centimeter som fotmål, og 2700 fot, tilsvarende 877 meter, ble da i praksis høydegrensen for fast bosetning i Sør-Norge. Målingene av korngrensen var for det meste gjort i juni, i områdene mellom Hallingdal og Valdres, med hovedkvarter i Slidre. Her hadde de også besteget Grønsenknippa, og Skogshorn i Hemsedal.

Da snøen smeltet i slutten av juni, dro Boeck og Keilhau videre nordover, med reinsdyrjeger Ole Urden (Urdi) som veiviser. De passerte Raudhornet og besteg Bitihorn (1607 m o.h.). Utsynet fra toppen var imponerende, og Boeck noterer issoleie, Ranunculus glacialis. På Hornstølen var det stadig noen få bjerker å se, og de målte dens høydegrense.

Etter å ha passert over broen på nordsiden av Vinstervannet, gikk de langs nordsiden av innsjøen Bygdin til Hestevollen, hvor de ankom i regn 11. juli. I pent vær besteg de dagen etter det som nå heter Kalvåhøgde (2208 m o.h.), men som da het Mugnafjeldet, og møtte snart østre Kalvåholobre. Brekanten ble målt til 5000 fot, og fjellryggen på toppen til 6745 fot, tilsvarende 2191 meter, høyeste punkt på Kalvåhøgda er ifølge moderne kart 2208 meter.

I stupet på nordsiden så de ned i den ville Leirungsdalen, «Faldjøkler stige fra alle Sider ned mellem Fjeldkløfterne, og Gletscher af første Rang efter Saussures Inddeling opfyldte Dalbunden … græsselige Præcipicer indslutte der en gyselig dal»..

Bitihorn ved østenden av Bygdin, slik Keilhau så den for seg med sin akvarell, var den første fjelltoppen Keilhau og Boeck besteg da de var på vei inn i Jotunheimen for 200 år siden. I dag er Bitihorn et populært mål for tusener av turister fordi den er lett tilgjengelig fra Rv 51.

Keilhau ble fascinert av fjellheimens ville landskap og laget flere akvareller på den lange turen fra øst til vest. Barometeret er montert på tripod for høydemåling.

Falketind

De vendte tilbake til Bygdin og vandret med guide og pakkhester langs innsjøen forbi Torfindstindane (2118 m o.h.), det bratte lendet tvang dem opp i Langedalen (der DNTs merkede rute mellom Torfinnsbu og Fondsbu i dag går), og siden Galdeberget med en bre. Egnen var «yderst vild og rædsom», men kjent som godt jaktterreng blant lokale reinjegere.

13. juli krysset de elven Mjølkedøla, med melkehvitt brevann fra Mjølkedalsbreen, og kom forbi jegerhytta som da het Eidsbod, og som nå heter Eidsbugarden. Herfra dro de over til en ny stor innsjø, Tyin, målt til 3473 fots høyde, hvor de fant kvarter i Nordre Tybod. 14. juli gikk de inn i Koldedalen, omgitt av breer og høye tinder. Langs dalbunnen fantes lite annet enn lav og moser og noen få blomsterplanter.

Boeck ville bestige den 2067 meter høye Koldedalstinden, senere omdøpt til Falketind av dikter Aasmund Olavsson Vinje. Keilhau mente det var umulig, men Boeck klarte å overtale guiden Ole Urden til et forsøk. Keilhau ville heller opp på Snøggeknosi, som med sine 1739 meter er en mindre utfordrende topp.

Fra Snøggeknosi skisserte Keilhau en utsikt vestover mot Hurrungane som ble et av de mest berømte bilder av norske fjell og breer, en skisse senere brukt av både Wilhelm Carpelan og Johannes Flintoe for større malerier.

Mens Boeck og Urden krysset breen som nå heter Falkebreen og foretok en hasardiøs klatring opp en bratt fjellside mot toppen, noterer Keilhau:

”Dalen selv indsluttes af lavere og mere jævne Fjelde, hvis brede Rygge bære sammenhængende, evigt Snedække, og hvis mørkegraae Sider tildeels indtages af hine rædsomskjønne Iismasser, som beundres saa meget mellem Sydens Alper og der kaldes Glacierer eller Gletscher, men i det gamle nordiske Sprog hedde Jøkler. Født af den evige Snee og ligesom udspringende fra dens uendelige Forraad paa Fjeldryggen vælter den enorme Iiskrop sig som en vældig, paa eengang stivnet Strøm ned imod Dalbunden, bevæger sig til visse Tider længere frem, men synes til andre igjen at trække sig tilbage”

Da han var ferdig med skissen, hørte han steinsprang i retning klatrerne og fryktet det verste, gikk tilbake der de skilte lag, ropte og lette med kikkerten. Og der! På toppen stod de og viftet med luene. Keilhau klatret nå selv opp den stupbratte fjellsiden langs en feltspatgang, mens iskaldt vann sildret gjennom klærne. Nær toppen hang en snøskavl han så vidt klarte å klatre over.

Fører Urden insisterte på retur samme vei, men Boeck og Keilhau ville heller prøve Stølsnosbreen sørvest av toppen og forlot føreren. På siden av breen lå løs morene; de begynte å gli, og Keilhau mistet hammeren utfor stupet. De måtte snu. Keilhau mente å ha sett en annen mulighet, men nå ville Boeck følge førerens vei. De skilte lag, og Keilhau var sikker på å ha sett sin sta venn for siste gang. Han krysset breen uten uhell, men ventet når som helst å bli slukt av en sprekk. Nede i dalen vadet han iskalde elver og kom til det avtalte møtestedet. Ingen å se. Så kom Urden, som hadde lett etter en pakkhest som hadde stukket av. De slo leir i et felæger. Timene gikk, og stadig ingen Boeck. Utpå natten kom en fryktelig tordenstorm. Keilhau slumret, med mareritt om Boecks fallende kropp, knuste, blodige lemmer … Så, midt på natten hørte de en stemme utenfor. Og der var Boeck, like hel!

Keilhaus akvarell mot Falketind med Koldedalsvatnet i forgrunnen og Stølsnosi helt til venstre.

 

Akvarellen som Keilhau tegnet fra Snøggeknosi den 14. juli 1820 har blitt brukt av både Wilhelm Carpelan og Johannes Flintoe som grunnlag for egne kunstverk.

Skagastølstindene

Fra Koldedalen hadde de sett Hurrungane i vest. Fysiografen Christian Bohr fra Bergen hadde i 1819 målt inn høyden på Hurrungane, og publisert sine resultater våren 1820. Dit ville Keilhau og Boeck nå, via Årdalsvann og Fortun. De overnattet på seteren Ringane overfor Skagastølen, med fin utsikt.

Det man lokalt kalte Skagastølstind, var i virkeligheten tre separate topper, og uten fører besteg de Nordre Skagastølstind, som er den laveste. De nådde toppen i snøvær. Steinsprang dundret ned, de kunne se en rekke breer og fonner. Fra barometeret kunne høyden beregnes til litt over 7000 fot, tilsvarende 2273 meter (dagens kart har 2167 meter), men det skiftende været gjorde målingen unøyaktig, mente Keilhau. Den høyeste av de tre tindene måtte i alle fall være mer enn 7000 franske fot.

«Storen» krever klatring og ble først toppet av briten William Slingsby i 1876. At Esmark-eleven Amund Lammers skal ha toppet Store Skagastølstind i 1827 er en myte.

Lodalskåpa

Det gjensto én utfordring. Bohr hadde antydet at Lodalskåpa (2083 m o.h.) over Jostedalsbreen kanskje var Norges høyeste fjell, og Boeck & Keilhau måtte selvfølgelig bekrefte eller avkrefte dette.

Deres dramatiske beretning «Fjeldsituation og Livsfare» fylte forsiden på Morgenbladet 27. august 1820. Med poetisk ærefrykt beskriver de Jostedalens breer, deres blåis, melkehvite elver, steinras og kanontorden fra is som løsnet. I Stordalen 3. august overnattet de i en liten hytte brukt av folk som skulle over breen til Nordfjord. De ble fortalt at intet dødelig menneske noensinne hadde nådd toppen av Lodalskåpa. Likevel satte de ut neste morgen med kurs for passet over Stegholtbreen til nordsiden av toppen.

Ute av bjerkeskogen tråkket de over en smal morene og inn på den harde isen som her var fri for snø; de kunne studere sprekkene på nært hold og hogg trinn med øks. En gammel beretning sa at det lød som et kirkeorgel når breen gikk frem, men de hørte bare lyden av bekker som styrtet ned i sprekkene.

I denne elementenes kamp følte de seg satt tilbake til tiden før livets opprinnelse. Etter fire timer var de på toppen av breen, og så til venstre en liten, hengende bre i Raudskarvfjellet. Når den smeltet i solen, utløste den ras, et imponerende syn de trodde å kunne betrakte på trygg avstand. Men plutselig kom to digre steiner rasende over snøfeltet foran dem, og unngikk så vidt Keilhaus hode. Men Boeck ble truffet og forsvant ut av syne. Stillheten var forferdelig, de fryktet det verste. Men under over under: Boeck dukket opp i live, knapt skadet, bare litt stiv i siden. Barometeret han bar på ryggen hadde tatt støyten og var fullstendig knust.

Veiviseren bebreidet dem turen, og de måtte si seg enig i at den var livsfarlig; heller ikke de ville nå toppen av Lodalskåpa. De kom seg ned til setrene i Stordalen, og Morgenbladets lesere fikk vite at norske fjell hadde farer på linje med Alpene, men også at norske breer og fosser ville få tusener av beundrere om de ble bedre kjent.

En skrøpelig Boeck og en sjokkert Keilhau trakk seg strategisk tilbake østover mot Lom, og fra Vågå opp Sjoadalen forbi Gjende, over Valdresflya, forbi Bitihorn til Hegge i Slidre, og derfra tilbake til sivilisasjonen.

Resultater

Igjen fikk Jens Esmark tilbake knuste instrumenter. Likevel må han ha lyttet med begeistring til de to apostlenes fortellinger. Keilhau nærmet seg avslutningen av sitt bergstudium, med Esmark som hovedlærer. Men i sterk kontrast til sin lærers tilbakeholdenhet, sendte Keilhau flere artikler til dagspressen om sine farefulle eventyr, og fanget dermed folks oppmerksomhet og beundring i den grad at de gikk inn i historien som oppdagerne av fjellområdet Keilhau et par år senere foreslo å kalle Jotunfjeldene[1] – fra jotun og jotne, som betyr en kjempe i norrøn mytologi, også kalt riser eller bergriser, inspirert av de tyske Riesengebirge.

Som bergstudent var Keilhau innrullert i bergklassen på Den kongelige Tegneskole i Christiania. Hans skisser fra fjellturen ble utstilt på skolens maleriutstilling med stor suksess. Her kunne man også beundre malerier av breer og tinder utført av den finlandsk-svenske major Wilhelm Maximilian Carpelan – som sommeren 1819 hadde gjort en vestlandsreise – bilder som ble utgitt i hans trebinds Voyage Pittoresque aux Alpes Norvégiennes – Pittoresk Resa til de norske Fjällen i perioden 1821–23, hvor noen er basert på Keilhaus skisser.

Underveis hadde Keilhau også gjort geologiske observasjoner, og disse ble publisert i Budstikken og Magazin for Naturvidenskaberne som begynte å komme ut i 1823.

Boecks botaniske innsamlinger ble overlevert Universitetet, men aldri publisert. Artikkelen om kornets høyde over havet er nok likevel først og fremst hans produkt, selv om Keilhau ofte også krediteres for denne.

I 1844 søkte Keilhau å toppe sin lærer Esmark ved å førstegangsbestige Galdhø(piggen) (2469 m o.h.) sammen med to bergstudenter, men de måtte snu på grunn av uvær et stykke før toppen, på den knatten som ennå bærer navnet Keilhaus topp (2355 m).

Keilhaus akvareller finnes på Nasjonalbiblioteket.

[1] Det var Aasmund Olavsson Vinje som i 1862 omdøpte Jotunfjeldene til Jotunheimen.

GEIR HESTMARK

Baltazar Mathias Keilhau

Baltazar Mahtias Keilhau har blitt portrettert av Arne Bjørlykke og publisert i GEO 05/2016: «En usedvanlig dyktig observatør».

Her er noen få hovedpoenger:

Balthazar Mathias Keilhau (1797-1858) representerer den første generasjonen av vitenskapsmenn som startet sine studier på universitetet i Christiania, Det Kongelige Frederiks Universitet, og han var den første i Norge som avla eksamen i mineralogi ved dette universitetet.

Keilhau var den store utforskeren i norsk geologi, og hans navn vil alltid være uløselig knyttet til Gea Norwegica – et omfattende verk om norsk geologi med tegninger og skisser, og som også omfatter et geologisk kart over hele Norge. Keilhaus observasjoner i form av profiler og skisser er førsteklasses.

I 1826 ble Keilhau lektor ved universitetet i Christiania, og i 1827 startet han sitt mest ambisiøse prosjekt: kartlegging av Norge, Bjørnøya og Svalbard, lenge før Nansens ekspedisjoner. Han var ikke bare geolog, han var også en utforsker, i ordets rette forstand. Det tok 23 år å gjennomføre prosjektet som resulterte i trebindsverket Gea Norwegica. Det første bindet utkom i 1838 og det siste i 1850.

Det er i denne perioden at feltgeologen og iakttakeren Keilhau kommer til sin rett. Tegning stimulerer observasjonsevnen både hos kunstnere og forskere, og Keilhau var god til å tegne. Han kalte kartene for geognostiske kart. Det vil si kart som beskriver bergartene og deres relasjoner uten hensyn til dannelsen.

Baltazar Mathias Keilhau blir husket for sitt storverk Gea Norwegica. Med tanke på at det ble ferdigstilt for mer enn 150 år siden, med svært begrensete teknologiske hjelpemidler og tungvint transport, står verket frem som en bragd av de sjeldne. Jeg våger påstanden at han hører med blant Norges aller største utforskere.

Litteratur

Hestmark, Geir 2009. «Her ligger sneen evig» – da Dovre falt for Esmarks barometer. Historisk Tidsskrift 88 (2): 231-249.

Hestmark, Geir 2017. Istidens Oppdager – Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden. Oslo: Kagge Forlag.

[Keilhau Baltazar Mathias] 1820. Fjeld-Situation og Livsfare. Morgenbladet No. 240, 27. august 1820, spalte 1921-1924.

[Keilhau, Baltazar Mathias & Boeck, Christian] 1820. Til hvilken Høide over Havfladen dyrkes Kornet i Norge? Budstikken, 2. årgang, No. 47/48?, x. September, sp. 371-376.

[Keilhau, Baltazar Mathias] 1820. Nogle Efterretninger om et hidtil ubekjendt Stykke af det søndenfjeldske Norge. Budstikken, 2. årgang, No. 49 og 50, 21. september 1820, spalte/s. 385-398.

[Keilhau, Baltazar Mathias] 1820. Skizzeret geognostisk Udsigt over Valders, en Deel af Gudbrandsdalen og Sogn. Budstikken, 2. årgang, No. 49 & 50, 21. september, spalte/s. 398-400.

[Keilhau, Baltazar Mathias] 1822. De høieste Fjelde i Norge. Hermoder No. 30, 16. November, pp. 235-240. Innledningen s. 235-236 er muligens av redaktøren.

Keilhau, [Baltazar] Mathias 1823. De skandinaviske Formationers anden Svite, en geologisk Notits af.. Magazin for Naturvidenskaberne 1: 110-153.

Messel, Nils 2008. Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalgalleriet.

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X