Det er isbjørn, uberørt natur og villmarksopplevelser som turarrangørene frister tilreisende med. Uten den tradisjonsrike gruvedriften hadde det imidlertid ikke vært noe fungerende samfunn for å ta i mot besøkende. Heldigvis er det fremdeles mange minnesmerker å finne for den interesserte geoturist i Longyearbyen.
Det er isbjørnen som møter oss når vi lander på Svalbard. Stor og hvit står et utstoppet dyr som et symbol på den mektige naturen her oppe under Nordpolen, men også som en påminnelse om at det ikke er ufarlig å ferdes i mellom de barske fjellene.
”Et av verdens største områder med uberørt natur venter på deg. Om sommeren danner vakre farger og kontraster rammer omkring dramatiske brefronter, majestetiske fjellformasjoner, yrende fuglefjell og uendelig arktisk tundra med mangfoldig flora og fauna.” Dette kan du lese i en av de mange brosjyrene som er lett tilgjengelig når du trer inn i dette xxx.
Vårt første møte med ett av Svalbards symboler er symptomatisk for hvordan tilreisende opplever Longyearbyen. Til tross for at det er kullgruvedriften som har bygget opp samfunnet, forsvinner denne informasjonen sammen med eksosen fra snøscooterne.
Det er dessverre slik at geoturismen ikke er tatt godt nok vare på i Longyearbyen. For Longyearbyen av i går, men også av i dag, handler i første rekke om kull.
Det må være lov å spørre om ikke sammenhengen mellom bergverksdriften og fremveksten av lokalsamfunnet burde vært gjort tydeligere for alle turistene. Få steder i landet ligger bedre til rette for dette.
Det første kullet ble fraktet fra Svalbard for mer enn 100 år siden. I 1899 tok ishavsskipper Søren Zachariassen med seg 600 hl kull fra Isfjorden til Tromsø. Presis hvor han hadde brutt kullet er imidlertid ikke noe vi blir fortalt.
-
- Dette er en viktig del av det historiske Svalbard. Men ressursen som gruvearbeiderne drev på er også en viktig del av det geologiske Svalbard. Dessverre blir begge disse aspektene ved verdens nordligste samfunn ikke godt nok markedsført til turistene. Foto: Halfdan Carstens
-
- Gruve 7 er en aktiv gruve. Like fullt er det mulig å besøke den sammen med en av turoperatørene i Longyearbyen. Gruve 7 bla bla bla Foto: Halfdan Carstens
-
- Longyearbyen har fått navn etter pioneren John Munro Longyear som etablerte The Arctic Coal Company i 1906. Driften ble basert på kullfelter han hadde kjøpt etter en turistreise til øygruppen. For drøyt 100 år siden oppstod altså gruvedrift i kjølvannet av et turistbesøk. Nå kommer tursittrafikken i kjølvannet av gruvedriften. Sirkelen er sluttet. Her ser vi Longyearbyen fra Longyearbreen med Hiorthfjellet i bakgrunnen. Gruve 1B ligger på nordsiden av dalen (til venstre), mens Gruve 2 ligger på sørsiden. Foto: Halfdan Carstens
-
- Gruve 1 er lett synlig frå sentrum i Longyearbyen. Kullfløtsen ligger midt inne i tertiære sandsteiner og leirsteiner. Like under restene rundt gruveinngangen ser vi bukkene som tilhører den gamle taubanen. Foto: Halfdan Carstens Gruve 1, også omtalt som Amerikanergruva, var den første gruva i Longyearbyen på Svalbard. Gruva åpnet i 1906 og ble stengt i 1958. Innslagspunktet ble flyttet lenger inn i dalen og produksjonen, i det som ble omtalt som Gruve 1B, kom i gang i midten av oktober 1939. Samtidig ble den nye gruvebyen Sverdrupbyen anlagt like ved innslagspunktet.
-
- Taubanesentralen, med tilknyttet anlegg, er det eneste kulturminnet på Svalbard som er vedtaksfredet. Sentralen var en del av transportsystemet for kull fra gruvene til utskipningskaien. Sentralen ble ferdig og tatt i bruk i 1957. Baner fra tre forskjellige gruver ble samlet i Taubanesentralen. Kullet ble så sendt videre til kullkaia på Hotellneset, hvor dagens flyplass nå ligger. I 1987 overtok lastebiler transporten. Taubanen dominerer bybildet og kneiser både over Sysselmannens kontor og bolig. Taubaneanlegget satte sitt preg på byen med å ”knytte” gruver, boligområder og sjøforbindelsen sammen i et synlig og karakteristisk nettverk. Foto: Halfdan Carstens
-
- Gruve 2 var i drift i periode fra 1913 til 1964. The Artic Coal Company hadde begynt oppfaringen av Gruve 2 i 1913. Oppfaringsarbeidene ble videreført av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1918 og etter den store gruveulykken i Gruve 1 ble arbeidet med etableringen av Gruve 2 fremskyndet. Selve produksjonen tok til i 1921. Gruve 2 hadde i flere år en høy produksjon, men på 1930-tallet ble transportveiene lange og kullgangene så lave at det var på grensen av hva det var mulig å drive på. I 1937 ble produksjonen i det første innslagspunktet stanset og et nytt innslagspunkt ble anlagt rett overfor Nybyen, som ligger lengre inn i Longyeardalen. Under andre verdenskrig ble Gruve 2 skutt i brann. Gruva brant frem til 1962. Etter krigens slutt begynte arbeidet med å gjenoppta driften i Gruve 2, og i 1947 var produksjonen i gang. I januar 1952 ble gruva gruva rammet av en gasseksplosjon, hvor seks mann omkom. Det var produksjonsstans i Gruve 2 i perioden 1960 – 1964 da Gruve 5 ble åpnet og det samtidig var fall i kullprisene. Deretter ble kullproduksjonen gjenopptatt frem til gruva ble utdrevet vinteren 1967/68. Foto: Halfdan Carstens
-
- Kullet som brytes i Gruve 7 kjøres på lastebil ned til oppredningsanlegget som ligger ute ved flyplassen på Hotellneset. Det er lett synlig fra veien, men det er ingen informasjon om anlegget for de som kjører forbi. Turistene er altså intetanende om at kullet her blir renset for sandstein og leirstein før det fraktes inn til karfatverket. Foto: Halfdan Carstens
-
- UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) og Svalbard Museum ligger i samme bygning rett nedenfor sentrum i Longyearbyen. I museet finner du en moderne og delikat utstilling som viser Svalbards 400 år lange historie. Men den geologiske delen, som omfatter en flere hundre millioner år lang historie, holder dessverre ikke nødvendig standard. Kullgruvedriften et selvsagt nevnt, men denne spennende og på mange måter dramatiske historien har ikke noen fremtredende plass. UNIS er verdens nordligste institusjon for høyere utdanning. Her er det et geologisk miljø som tiltrekker både studenter og forskere. Foto: Halfdan Carstens
-
- Utsikten fra Gruve 7 nedover Adventdalen mot nordvest og utover Isfjorden kan ta pusten fra de fleste. Gruve 7 er besøksgruve (www.svalbardexplorer.no/turbeskrivelse.htm). Ved inngangen til Todalen ligger minnesmerkene etter Gruve 6 som ble drevet i perioden. Fra Gruve 6 og innover mot Longyearbyen ser vi restene etter den gamle taubanen som fraktet kullet fra gruva og til utskipningshavnen. Taubanen sees som en tynn, rett stripe på sørsiden av dalen ut fra Gruve 6. Veien midt i bildet er hovedveien fra Longyearbyen til Gruve 7 (”Gruve 7-veien”). Adventdalen er en typisk U-dal og har blitt dannet av isbreer. I dag renner det en forgreinet elv (”braided river”) nedover dalen etter at snøen og isen har smeltet. Bildet illustrerer også at de sedimentære bergartene på denne delen av Svalbard ligger flatt.
COMMENTS