Det er isbjørn, uberørt natur og villmarksopplevelser som turarrangørene frister tilreisende med. Uten den tradisjonsrike gruvedriften hadde det imidlertid ikke vært noe fungerende samfunn for å ta i mot besøkende. Heldigvis er det fremdeles mange minnesmerker å finne for den interesserte geoturist i Longyearbyen.
Det er isbjørnen som møter oss når vi lander på Svalbard. Stor og hvit står et utstoppet dyr som et symbol på den mektige naturen her oppe under Nordpolen, men også som en påminnelse om at det ikke er ufarlig å ferdes i mellom de barske fjellene.
”Et av verdens største områder med uberørt natur venter på deg. Om sommeren danner vakre farger og kontraster rammer omkring dramatiske brefronter, majestetiske fjellformasjoner, yrende fuglefjell og uendelig arktisk tundra med mangfoldig flora og fauna.” Dette kan du lese i en av de mange brosjyrene som er lett tilgjengelig når du trer inn i dette xxx.
Vårt første møte med ett av Svalbards symboler er symptomatisk for hvordan tilreisende opplever Longyearbyen. Til tross for at det er kullgruvedriften som har bygget opp samfunnet, forsvinner denne informasjonen sammen med eksosen fra snøscooterne.
Det er dessverre slik at geoturismen ikke er tatt godt nok vare på i Longyearbyen. For Longyearbyen av i går, men også av i dag, handler i første rekke om kull.
Det må være lov å spørre om ikke sammenhengen mellom bergverksdriften og fremveksten av lokalsamfunnet burde vært gjort tydeligere for alle turistene. Få steder i landet ligger bedre til rette for dette.
Det første kullet ble fraktet fra Svalbard for mer enn 100 år siden. I 1899 tok ishavsskipper Søren Zachariassen med seg 600 hl kull fra Isfjorden til Tromsø. Presis hvor han hadde brutt kullet er imidlertid ikke noe vi blir fortalt.
