Med seil og hammer

Med seil og hammer

Sjøen gir hvite hull i de geologiske kartene. Men frisk seilas på hvite skumtopper leder frem til geologiske godbiter langs kysten.

Mange har valgt å studere geologi fordi de er interessert i fjellturer. Men ut mot havet, der øyene ligger spredt, oppdager vi de geologiske perlene best når vi er på båttur. Her møter vi landskapsformer, kvartærgeologi og berggrunnsgeologi som vil glede de fleste. Noen fotturer blir det også anledning til.

En myk start

Vi stevner ut fra Bergen, og etter noen timers seilas møter vi istidens siste, krampaktige sverdslag. Lengst nord på Askøy ligger prakteksempelet Herdla med sine vakre jorder. Den er Vestlandets svar på Jomfruland. Endemorenen fra yngre dryas (avsatt for 12.800-11.500 år siden) finner vi igjen flere steder langs kysten.

Herdla ligger brofast med Askøy nordvest for Bergen, og mange studenter har opp gjennom årene vært på ekskursjon og studert denne endemorenen. Den flate landformen rundt kirken (med svært god dyrkingsjord) utgjør marin grense, og løsmassene ble avsatt som et bredelta foran brefronten. Ved golfbanen er tapestransgresjonen (tapes var en varm tidsperiode etter den siste istiden i yngre steinalder og bronsealderen, fra ca. 8000 til 4000 år siden) lokalisert. Under strandsedimentene, langs vestsiden av øya, finner vi stedvis morenemateriale. Herdla er med andre ord et godt utstillingsvindu for de ulike prosessene som foregår i overgangen mellom et brefremstøt og havet.

Rød ring viser stedene omtalt i artikkelen. Felles for dem alle er at de lett kan nås ved å bruke sjøvien i stedet for landeveien. Kystlinjen utenfor Sogn og Fjprdane karakteriseres også av flere felt med devonske bergarter. Kart: Prokart/Kartverket

Rød ring viser stedene omtalt i artikkelen. Felles for dem alle er at de lett kan nås ved å bruke sjøvien i stedet for landeveien. Kystlinjen utenfor Sogn og Fjprdane karakteriseres også av flere felt med devonske bergarter.
Kart: Prokart/Kartverket

På vei nordover

Seilturen nordover fra Bergen går gjennom de ytre fingrene av Bergensbuene. Topografien er preget av øyer og sund orientert nordvest-sørøst, og de er et paradis for padlere.

Granitter og gneiser som preger denne delen av Vestlandet forsvinner bak akterstevnen der vi seiler over Sognefjordens utløp. Vi glir inn i de spektakulære bergartene tiløhrende Devonbassengene (400-359 millioner år gamle) som oppstod da Den kaledonske fjellkjeden kollapset.

Allerede på fjellet i Solund kommune (Færøy og på Losna) finner vi de mektige konglomeratavsetningene som er typisk for devonbassengene, og det er disse vi skal seile langs i hele fjordfylkets kystlinje. De ble avsatt ved forkastningsstyrte innsynkninger. Rundt konglomeratene ble det avsatt sand i elvesystemer. Sanden finnes i dag igjen som kvartsitter.

Ute på øyene

Øyriket nord for Solund utgjør Bulandet og Værlandet. Vi legger til ved Hamnen, nordvest i Værøysundet, leier sykler og følger øyer og broer ut mot havgapet.

Det flate øyriket brytes brutalt opp av de tre kulerunde fjellene Høgkletten (163 m o.h.), Båtekletten (117 m o.h.) og Børekletten (92 m o.h.). Kulene er blankskurte av de mange breene som har flytt og kalvet på sin vei vestover. Følgelig er de brattest nederst, og det er kun mulig å bestige dem fra nordsiden der det er boltet inn tau.

De ferske veiskjæringene mellom de mange nylagte broene som binder Værlandet og Bulandet sammen gir gode anledninger til å studere devonkonglomeratene. De vakreste er selvsagt de som er sammenkittet av langtransportert materiale fra mange himmelretninger, med hele pensumlisten av mineraler og bergarter i kunstneriske komposisjoner. De mest iøynefallende konglomeratene blir de med ulike farger i rødt, grønt og blått.

På Værlandet er de dertil usortert, hvorpå store runde boller (nærmest som fotballer) ligger sammen med plagioklasflak kantet som en fyrstikkeske.

Plantefossiler har vist at Værøykonglomeratene ble avsatt tidlig i devon.

Skulle man bli helt fortapt i de praktfulle steinsamlingene, kan man saktens få hele herligheten med seg hjem til kjøkkenet. Rundt neste sving sykler vi nemlig forbi et steinbrudd. Diamantsagen skjærer ut plater for salg til kjøpesterke kunder langt utenfor landets grenser.

Landskap for sogespel

Innenfor Værlandet ligger øya Den norske hesten, eller Alden, som har to mektige topper, Ytstenova (418 m o.h.) og Instenova (480 m o.h.), med en sadel mellom seg. Hesteformen er et typisk landemerke både fra nord og sør.

Alden preges av skifre og leirsteiner. Lagene står på høykant og heller bratt ned mot vest. I øst har Alden enkelte vertikale bånd av bløtere, glimmerholdige skifre. De forvitrer lettere enn bergartene rundt oss, og sees som skår i fjellet. Østkanten av øya ser derfor ut som et brød der 2-3 skiver er skåret av. Den samme gjennomskjæring i samme himmelretning finner vi i Kinnakloven 20 sjømil nord for Alden. Her går gjennomskjæringen nesten ned til strandflaten.

Disse særegne landformene har utvilsomt tiltrukket seg våre forfedres oppmerksomhet. De er blitt åsted for seremonier og store begivenheter. Kinnaspelet er et av de mange sogespill i landsdelen som prøver å gjenskape maktkampen som i vikingtiden ble utkjempet på den gjennomskårne øya.

Øst for Alden, på Atløy, finner vi Brurastakken. Navnet har den fra de foldete båndene av kvartsitter som bendes opp på høykant og kan minne om broderiene i en brudestakk. Mellom konglomeratene fra Devonbassengene finner vi ofiolitter fra gammel havbunn fra Iapetushavet avsatt i forkant av den kaledonske fjellkjedefoldingen (500-400 mill år). Denne kalles Solund-Stavfjord-ofiolitten og ses øverst i lagpakken på Atløy.

De første bosetningene

Seilene trekker oss lett mellom disse geologiske severdighetene. Når vi skvulper i bølgene i et landskap helt uten tekniske inngrep, kjennes tidløsheten sterkt, og tankene farer til de som seilte denne leden i forhistoriske tider. De har gitt oss sine fortellinger i Ausevika ved Stavang sørøst for Florø. Her finner vi helleristninger med 400 figurer. Bergkunsten dateres dels ved motivene og dels ved geologenes kunnskap om landhevningen. Jo høyere over havet helleristningene ligger, jo eldre er de.

Med god bør bærer det fra Florø og opp til Frøysjøen. I øst har vi en mektig fjellkropp som er skåret ut av de tre fjordene Sørgulen, Midtgulen og Nordgulen. Bergartene veksler mellom leirstein, kvartsitter og konglomerater. Her er skoleeksempler på botndannelse og en smal brem av en strandflate under de bratte stupene.

På Nordsiden av Frøysjøen har vi Bremangerlandet. Her glir ofiolittbergartene over i melange-bergarter: sammenblandinger av chert, grønnstein, dacitt og kvartsbergarter i en grunnmasse av svart skifer. Denne blandingen av vulkanske blokker og dyphavsedimenter viser at bergartene ble dannet i nærheten av en vulkansk øybue.

En fjelltur – med havet under

Den fjellrike øya vokser mot øst og tårner opp i det legendariske heksefjellet Hornelen, innerst på Bremangerlandet. Hornelen nevnes ofte sammen med Kvamshesten (vest for Førde) i beskrivelsene av devonbassengene.

En seiltur på innsiden av Hornelen er i seg selv en stor opplevelse, og dette er noe Hurtigrutens markedsavdeling har forstått. Leden gjør en krapp sving rundt denne søylen av et fjell som strekker seg 890 m opp mot himmelen. Men i motsetning til Hurtigruten og dens passasjerer, kan vi legge til kai i Skatestrømmen og pakke ut fjellsko, kompass og hammer.

Turen opp til Hornelens mange topper går gjennom kritthvite utrasinger av kvartsitt, gjennom leirstein og flere kvartsittlag, og endelig konglomeratene i de øverste lagene, tidvis med lag av breksjer. Konglomeratene er lite deformerte og bærer preg av kort transport – typisk for utrasninger. Steinene er kantete og usorterte, og med stor variasjon av mineraler. Konglomeratene er yngre enn de vi finner på Værlandet og fossildatert til midtre devon.

Å stige opp 890 m krever sitt, men de lange flate etappene gjennom ulendt blokkmark oppå fjellmassivet krever like lang tid som selve oppstigningen.

På toppen ligger en liten steinbu med gjestebok. Herfra skuer vi inn mot Ålfotbreen og utover Bremangerlandet og Måløy der Kannesteinen har gitt kystlinjen sin signatur.

Figurer i svaberget

Hornelens geologi og topografi har utvilsomt tiltrukket seg sjøfarende gjennom alle tider. Naturlig nok ble det et offerfjell i steinalderen, og et heksefjell i middelalderen. Konglomeratstrukturen indikerer at det ikke er av samme skapning som andre fjell, hvorpå mytologiske opphav er nærliggende å anta.

Rett over fjorden fra Hornelens topp ligger Vingen og beviser nettopp dette. Dette er Sør-Norges største helleristningsfelt med 2400 figurer hugget inn i svaberget av sandstein. Det er imidlertid ikke funnet boplasser, så arkeologene tolker plassen til å være en rituell samlingsplass ved foten av Hornelen. Det må her bemerkes at Vingen er totalfredet. Vi får kun adgang ved å melde oss på en organisert omvisning.

Devonbassengene i Sogn og Fjordane med sine mektige konglomeratavsetninger er en enklave i den kaledonidedominerte norskekysten. Kystlinjen i dette fjordfylket er for spredt befolket og med for vide sjøbassenger til at øyene kan bindes med broer. Har du planer om båtferie på Vestlandet, har du dermed en unik mulighet til å studere disse mange geologiske godbitene.

Skrevet av Thorbjørn Kaland

X