Strandflaten – kystbefolkningens livsgrunnlag

Over vann og under vann. Den kommer litt i skyggen av spektakulære fjelltopper og trange fjorder, men strandflaten er et av de mest markante landskapstrekkene langsetter kysten. Dessuten har den vært helt avgjørende for utviklingen av kystkulturen gjennom tusener av år.

Fjordene har alltid vært viktige for bosettingsmønsteret langs norskekysten. Det spørs likevel om ikke en annen geologisk spesialitet har hatt vel så stor betydning. Uten strandflaten, ingen kystkultur.

Langs det aller meste av kysten, fra Rogaland til Nordkapp, finnes dette spesielle innslaget i landskapet ytterst mot havet. For folk flest er strandflaten synlig i form av utallige, paddeflate øyer og holmer, samt enkeltstående kystfjell med bratte fjellskrenter. Fra lufta eller med ekkolodd ser vi at farvannet rundt disse øyene er grunt. Mange steder er arealet av strandflaten under vann langt større enn det som ligger over havoverflaten.

Geologisk sett er strandflaten en plattform meislet ut i grunnfjellet i en sone fra ca. 50 meter over til ca. 50 meter under dagens havnivå. Den avgrenses av en bratt kant mot fastlandet og kan strekke seg opp mot 50 kilometer ut derfra. Strandflatelandskap finnes også langs Svalbard og Grønland, men er ellers sjeldne på verdensbasis. I likhet med fjordene finnes strandflaten bare i områder som har vært utsatt for kraftig nedising. Nedisingen alene er imidlertid ikke nok til å forklare hvordan strandflaten ble til.

Et yndet studieobjekt

I likhet med ordet fjord, er også strandflat et norsk faguttrykk som har funnet sin plass i den engelske og internasjonale fagterminologien. Dannelsen av landbremmen ytterst mot havet har fascinert mange kjente norske geologer og naturvitere. Både alderen og prosessene som har skapt fenomenet har vært omdiskutert.

Geologen Hans Henrik Reusch var den første som ga landformen navn. I 1894 publiserte han artikkelen “Strandflaten, et nyt træk i Norges geografi“.

Landskapstrekkets spesielle historie fortsatte å engasjere. Blant dem som involverte seg var selveste Fridtjof Nansen. Ekspedisjonslederen, diplomaten, zoologen og oseanografen interesserte seg også for geologiske og geomorfologiske problemstillinger. Spesielt var han opptatt av den geologiske utviklingen av kontinentalsokkelen. Med utgangspunkt i målinger og observasjoner fra sine polarekspedisjoner, publiserte han en rekke fagartikler om klimaendringer, utviklingen av kontinentalsokkelen og landheving etter istiden.

I 1922 fikk Nansen Nobels Fredspris. Samme år publiserte Vitenskapsakademiet i Kristiania hans mest omfattende geologiske manuskript, “The Strandflat and Isostasy“. Her går han, med utgangspunkt i ekspedisjonene på Grønland og med skipet Fram, gjennom sine observasjoner og tolkninger av kontinentalsokkelen langs kysten av Norge, men tar også for seg strandflater ved Bjørnøya, Svalbard, Sibir, Grønland, Alaska og Shetland.

Sammen med Reuschs artikkel fra 1894 er Nansens artikkel fra 1922 fortsatt en av de viktigste innenfor dette fagfeltet. Nansen dediserte for øvrig publikasjonen til minnet om Reusch. Den høyt respekterte vitenskapsmannen døde samme år som “The Strandflat and Isostasy” ble utgitt.

Kartet viser landskap og havbunn i farvannet utenfor Senja og Kvaløya i Troms. Grønne områder er tørt land, mens grå områder i grunnfjellet er den delen av strandflaten som ligger under havnivå. Bildet viser også markerte rygger ("R"). Illustrasjon: NGU/Mareano-prosjektet

Kartet viser landskap og havbunn i farvannet utenfor Senja og Kvaløya i Troms. Grønne områder er tørt land, mens grå områder i grunnfjellet er den delen av strandflaten som ligger under havnivå. Bildet viser også markerte rygger (“R”).
Illustrasjon: NGU/Mareano-prosjektet

En møysommelig jobb

Diskusjonen om hvilke faktorer som har betydd mest for utformingen av strandflaten er fortsatt levende. I dag tror de fleste forskere at strandflaten er et – geologisk sett – ungt trekk i landskapet, slik Reusch antydet allerede i tittelen i sin artikkel fra 1894.

Prosessen med å forme strandflaten kan ha startet for mellom fem og ti millioner år siden, eller kanskje enda nærmere vår tid. De få oppstikkende kystfjellene vi ser i dag (for eksempel Lovund og Træna) er rester fra en stor landblokk som utgjorde kysten. Den gangen var klimaet kaldt og fuktig. Bølgevasking og frostforvitring har slitt fjellet ned til et lavtliggende slette, med bratte fjellkanter og store mengder frostsprengt fjell.

Under istidene har breene flere ganger gått helt ut på dagens kontinentalsokkel, og da har fjæresteiner, rasmasser, sand og grus blitt gravd ut og ført lengre ut på sokkelen. I varmere perioder, da breen kalvet i fjordene, kan drivisen ha gjort den samme jobben.

Men hvordan kan det ha seg at disse flate bremmene også finnes under dagens havnivå? Årsaken er at havnivået har variert med mengden vann som har vært bundet opp i isbreer. Under istidene inneholdt isen så mye vann at verdenshavene var opp mot 130 meter lavere enn i dag. Samtidig var isen så tung at den presset ned landskapet, spesielt i Bottenviken, der isen var på sitt tykkeste. Ute ved kysten var nedpressingen imidlertid mindre. Det medførte at de grunneste delene av sokkelen sannsynligvis var tørt land i noen perioder under istidene. Dermed kunne lavereliggende områder bli slitt ned til en lavere strandsone. Etter hvert som isen smeltet, og landet steg, ble disse hyllene liggende under vann.

Vegaøyan verdensarvområde

Innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste i 2004

Vega kommune, Nordland fylke

Areal: 1037 km2 sjø og land

Adkomst: Bilferge Horn-Igerøy på Vega, Hurtigbåt Brønnøy-Rørøy på Vega og Sandnessjøen-Kirkøy på Vega. Brønnøysund og Sandnessjøen nås med bil, buss langs Riksvei 17, eller med fly eller Hurtigruta.

I deler av verdensarvområdet er det ferdselsforbud på land mellom 15. april og 31. juni av hensyn til fuglelivet

Fra UNESCOs begrunnelse for vedtaket:

Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskerbønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et ugjestmildt øyrike nær polarsirkelen. Den nå unike ærfugldriften har vært en sentral næringsvei drevet av kvinner. Derfor er innskrivingen også å regne som en hyllest til deres innsats.

Nettsted:

www.verdensarvvega.no

www.unesco.org

Forbannelser og velsignelser

Det var spådd fra gammal tid at Øyvære skulde gå under. Uti have låg det, og havet skulde ta det. Det hadde ikkje hendt hittil. Det kom ikkje til å hende heller. Visst det da ikkje hendte i år.

Olav Duun, Menneske og maktene, 1938

Folket på kysten har et sammensatt forhold til strandflaten, med sine holmer, skjær, grunner, båer, brott og skvalpesjær strødd utover store områder. Av enkelte sjøveisfarende er dette omtalt som plassen hvor Vårherre rista av seg på hendene etter skaperverket. Gamle fiskere og sjøfolk refererer gjerne til paddemarka som et urent farvann det er vanskelig å manøvrere båter i, selv med dagens avanserte navigasjonsutstyr.

Forlis er ikke ukjent i slike farvann. Blant de mest kjente er Titran-ulykken. Natt til 14. oktober 1899 ble 29 fiskebåter ødelagt, og 140 fiskere omkom i farvannet ved Titran utenfor Frøya i Sør-Trøndelag. Sammen med dårlig vær og andre uheldige omstendigheter, medvirket lumske og umerkede holmer og skjær i strandflaten rundt Titran til det katastrofale utfallet.

Kanskje kan også sagnet om Utrøst knyttes til fiskernes opplevelser i det grunne havområdet i strandflaten? I følge sagntradisjonen skal fiskere som har blitt overrasket av dårlig vær, ha strandet på en ukjent, men frodig øy vest for Røst. Kan sagnet være inspirert av grunne holmer og skjær som dukker opp ved springfjære?

Til tross for farene: Det er ikke uten grunn at de første spor av historisk bosetting i Norge finnes på strandflaten. Paddemarka ga gode oppvekstvilkår for ulike fiskeslag, og den har alltid vært et viktig matfat for kystfiskerne. Øyene gjorde det mulig å bosette seg nær fiskefeltene.

Noen steder ga også jordsmonnet mulighet for å dyrke opp små åkerlapper, slåttemark og beiteland, slik at det gikk an å kombinere jordbruk og fiske. Til tider må det ha vært fryktelig værhardt, men mange av de oppstikkende kystfjellene har gitt ly for den verste vinden.

I dag byr paddemarka på gode vilkår for oppdrettsnæringen. Turisme og fritidsfiske er også viktige næringer i disse områdene. Det flate, vindblåste landskapet egner seg i tillegg til å unytte vindens evige krefter. Derfor blir det flere og flere vindmøller langs strandflaten.

Vegaøyan – prioritert reisemål

Hvor drar vi for å oppleve strandflaten? Selv om den er fraværende mange steder, blant annet rundt Stad, mangler det ikke på gode eksempler. Et godt tips er å oppleve kystlandskapet langs Hurtigruteleia. Steder som Øygarden, Solund, øyene utenfor Ålesund, Smøla, Frøya og Vikna har alle et godt utviklet strandflatelandskap. Utenfor Andøya, Senja og Kvaløya er det også rikelig med gode eksempler. Skal vi velge ett sted som symboliserer strandflaten, må vi imidlertid dra til Helgeland.

To forhold har bidratt til å sette Helgelandskysten på kartet i det siste. Mange har blitt begeistret for TV-serien Himmelblå hvor handlingen er lagt til strandflatelandskapet ved Ylvingen, nordvest for Brønnøysund. Vest for Ylvingen, lenger ute på strandflaten, ligger Vegaøyan. Dette er betegnelsen på et område som ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv i 2004. Det dekker 1037 kvadratkilometer med et åpent kulturlandskap der over 6500 øyer, holmer og skjær er strødd utover. Hele verdensarvområdet ligger i Vega kommune, og inkluderer blant annet deler av øya Vega.

Strandflaten er her mer enn 30 kilometer bred. Langs strandlinjene rundt kystfjell og holmer finnes rester etter steinalderbosettinger. Fiskere og fangstfolk har satt sine spor gjennom de siste 10.000 år. De grunne havområdene ga god tilgang til fisk og andre ressurser i havet, samtidig som de flate øyene og oppstikkende kystfjellene ga gode boplasser med ly for vær og vind, samt fine havneforhold. Etter hvert som de første øyene fikk bosetting, formet det karakteristiske kulturlandskapet seg i samspill mellom fiskerbonden og en ugjestmild, men rik natur. Det urene farvannet har også fungert som oppsamlingsplass for betydningsfulle ressurser som drivgods og drivtømmer, som blant annet har vært brukt til å sette opp sjømerker i alle mulige varianter og fasonger. På den måten har mangt et fartøy blitt ledet på riktig vei mellom holmer, skjær og grunner.

De mest kjente byggverkene på Vegaøyan er imidlertid små og unnselige fuglehus av rekved eller stein. Tilgangen på næring i de grunne havområdene i strandflaten gjør Vegaøyan til et velassortert matfat for sjøfugl. I alt er det registrert 228 ulike fuglearter i Vegaøyan, og området regnes for å være Nordens viktigste overvintringsområde for sjøfugl.

Spesielt viktig for lokalbefolkningen har ærfuglen vært. Allerede fra 800-tallet er ærfugldrift omtalt som næringsveg i Norge, og få steder holdes tradisjonen så godt i hevd som på Vega. Fortsatt sankes dun fra ville ærfugler til bruk i eksklusive dundyner. Nye næringer har i liten grad satt spor som bryter de lange linjene bakover i tid.

Fra et geologisk synspunkt har Vegaøyan også andre godbiter å by på. Berggrunnen utgjør den vestligste delen av Den kaledonske fjellkjeden. Den består av skyvedekker som ble stablet over hverandre i forbindelse med kollisjonen mellom de gamle kontinentene Laurentia og Baltika for ca. 400 millioner år siden. Bergartene på Vega hører til det øverste skyvedekket, kjent som Helgelandsdekket. Det inneholder bergarter som sannsynligvis stammer fra marginen av det nordamerikanske kontinentet (Laurentia). Under kollisjonen ble disse bergartene revet løs fra sine opprinnelige røtter. De forble en del av Baltika også etter at kontinentene gled fra hverandre igjen for omtrent 65 millioner år siden. Vega og fastlandet innenfor er et nøkkelområde for geologer som ønsker å forstå hvordan Den kaledonske fjellkjeden er bygd opp.

Begrunnelsen for UNESCOs tildeling av verdensarvstatus er først og fremst knyttet til kulturminnene. Det må likevel være riktig å si at naturhistorien, med det utstrakte strandflatelandskapet, er en forutsetning for at kulturlandskapet og kulturhistorien ble som den ble på Vegaøyan. Øygruppen står som en verdig kandidat til å representere den norske strandflaten, – og som et geologisk nasjonalmonument.

Anbefalt lesing:

Reusch, H., 1894: “Strandflaten, et nyt træk i Norges geografi“, i Norges geologiske undersøkelse no. 14. Christiania

Nansen, F. 1922: “The Strandflat and Isostasy. ” I videnskapsselskapets Skrifter. I Mat.-Naturv. Klasse. 1921 no.11 p 1-31. Christiania

Hestmark, G. Fritiof Nansen and the geology of the Arctic. I: Earth Sciences History v. 10 no. 2, 1991, p. 168-212

Holtedahl, H. 1993: Marine geology of the Norwegian continental margin. NGU Special Publication no. 6.

X