Kartlegger havbunnen langs norskekysten Fra Søre Vaulen i Fosnavåg i Møre og Romsdal. (Illustrasjon: Kartverket)

Kartlegger havbunnen langs norskekysten 

«Marine grunnkart i kystsonen» er et av tiltakene i regjeringens nasjonale geodatastrategi, og skal blant annet kartlegge havbunnen langs norskekysten helt inn til fjæresteinene, der folk lever, jobber og bor. 

I løpet av det siste året har forskere kartlagt et område på 380 kvadratkilometer i kommunene Ålesund og Giske i Møre og Romsdal. Kartleggingen er gjort i pilotprosjektet «Marine grunnkart i kystsonen», et samarbeid mellom KartverketNorges geologiske undesøkelse (NGU) og Havforskningsinstituttet (HI). Kartverket har gjort en detaljert kartlegging av dybdeforholdene, mens NGU og HI har gjort geologisk og biologisk datainnsamling og kartlegging. 

Reidulv Bøe, seksjonsleder NGU. (Foto: NGU)

– Prosjektet skal bidra til å utvikle små og store norske kystsamfunn. For å unngå å utvikle kysten i blinde er vi avhengig av grunnleggende kunnskap og marine data, fastslår NGUs prosjektleder Reidulv Bøe, i en melding på ngu.no. Kartverket, NGU og HI har på lengre sikt ambisjon om å kartlegge hele den norske kystsonen, et område på hele 100 000 kvadratkilometer. 

Kartene som nå er utgitt inkluderer kornstørrelsen av bunnsedimenter, sedimentasjonsmiljø, landformer, bunnfellingsområder og gravbarhet. I tillegg er det utgitt kart over tungmetaller og organiske miljøgifter. 

Les også: Satsar på kystnær kartlegging

Svært detaljert 

– Kartet over bunnsedimentene viser kornstørrelsen og utbredelsen til alle sedimentene på sjøbunnen. Kartet er svært detaljert og samtidig utgangspunkt for avledede temakart over gravbarhet og bunnfellingsområder, forteller forsker Frank Jakobsen ved NGU. 

Utsnitt av kartet over bunnsedimenter (kornstørrelse) fra Ålesund og Giske. (Kart: NGU)

Sjøbunnen i Ålesund og Giske er stort sett grunnere enn 200 meter. Bunntypene på yttersida er dominert av grus, stein og blokk, i tillegg til eksponert fjell i de grunneste områdene. De dypere områdene kjennetegnes av sand. På innsiden av øyene er det hovedsakelig sand som dominerer, med noen unntak i de aller grunneste områdene, hvor det er kartlagt en blanding mellom sand, grus, stein og blokk.  

I de aller dypeste områdene viser kartet noen slamdominerte bassenger. 

Erosjon og avsetning 

Kartet over sedimentasjonsmiljø er framstilt med utgangspunkt i kartet over bunnsedimentenes kornstørrelse. Det viser hvor det er erosjon og avsetning av sedimenter, og hvordan vi kan lese strømforholdene på havbunnen.  

– Områder med avsetning av finkornete sedimenter, som slam og sandholdig slam, finnes først og fremst i de dype områdene. I grunnere områder kan det være lokal erosjon av finkornete sedimenter på høydedrag, mens sand avsettes i le av høydedrag og i områder der strømstyrken avtar, forklarer Reidulv Bøe. 

Strøm- og bølgeerosjon dominerer i de grunneste områdene, men også her er det avsatt mer finkornete sedimenter i forsenkninger. Der bunnstrømmene er, eller har vært, sterke ligger det ofte igjen et utvaskingslag av sandholdig grus, stein og blokk på havbunnen. – Kornstørrelsen til sedimentene indikerer styrken på bunnstrømmene; slam viser svake strømmer, mens mer grovkornete sedimenter eller erosjon tyder på sterkere strømmer, sier Bøe. 

Spor etter istiden 

Utsnitt av kartet over landformer fra Ålesund og Giske. (Kart: NGU)

Kartet over landformer viser hvilke geologiske prosesser som har dannet de forskjellige strukturene og formene på bunnen. NGU-forsker Nicole Baeten forteller at det kan være morenerygger dannet av isbreene som lå i området for 12-13 000 år siden, eller sandbølger dannet av havstrømmer, som frakter sand langs sjøbunnen akkurat som vinden danner snøskavler på land.  

– Vi har også kartlagt undersjøiske ras, der skredkantene og rasmassene vises tydelig på sjøbunnen, sier Baeten. 

Domineres av slam 

Kartet over gravbarhet beskriver bunntypens stabilitet og motstandsstyrke ved graving.  

– Det er lettest å grave i ensartet bløt bunn, grovere sedimenter er mindre gravbare, mens fast fjell ikke kan graves i. Slike kart har betydning ved blant annet legging av rør og kabler som skal graves ned på sjøbunnen, sier Frank Jakobsen. 

Han forteller også at kartet over bunnfellingsområder domineres av slam, hovedsakelig med partikler av silt og leir 

– Dette er områder der strømstyrken ved bunnen er så lav at små partikler ikke vil transporteres vekk, men uforstyrret bli samlet opp. Det kan for eksempel ha betydning ved plassering av havbruksanlegg. Områdene danner geologiske arkiv som også kan brukes til å kartlegge forurensning over tid eller endringer i klima, sier Jakobsen. 

X