På gribbejakt i NorskehavetKlassisk arbeidsprofil fra 2015. Cape Vulture ble senere funnet på nivå med sandstein nummer 4. Illustrasjon: Equinor

På gribbejakt i Norskehavet

Et par overraskende funn de to siste årene gjør at prospekter med Langeformasjonen som reservoar har fått et mye bedre rykte.

Nye seismiske data, bedre avbildning og mange års erfaring indikerte for omtrent fem år siden at Langeformasjonen i Norskehavet var mer interessant enn tidligere antatt.

Høsten 2014 satte derfor Equinor i gang et leteprosjekt med fokus på disse dypvannsavsetningene fra sen kritt tid (cenoman/turon). Målet var å definere gode prospekter i en letemodell med Langeformasjonen som reservoar. I begynnelsen besto prosjektet av Tor Even Aas (geolog), Bente Øygarden (geofysiker) og Bjarne Rafaelsen (geolog).

Oversiktskart for deler av Norskehavet.
Illustrasjon: Equinor

Til sammenligning med de mange funnene i jura sandsteiner i Norskehavet har den yngre Langeformasjonen fått et dårlig rykte (GEO 01/2018: «Kritt er dritt»). Årsaken er hovedsakelig at sandene ofte er tynne, har ganske dårlige reservoaregenskaper og som regel har vært vannvåte («tørre»). Men de fleste av disse undersøkelsesbrønnene hadde jura reservoar som hovedmål og ble derfor boret på strukturelle høydedrag av jura alder på Dønna- og Haltenterrassen. De etterfølgende krittavsetningene er imidlertid gjerne tykkest mellom høydene.

Sagt på en annen måte var mange av letebrønnene boret i en sub-optimal posisjon for å avdekke potensialet i Langeformasjonen.

Cape Vulture – nedre kritt funn

Olje- og gassfunnet 6608/10-17 S (Cape Vulture) ble opprinnelig påvist i to soner i nedre kritt reservoarbergarter (Langeformasjonen) i 2017. Før avgrensningsbrønnene ble boret var operatørens ressursanslag for funnet på mellom 3 og 13 millioner m3 utvinnbare oljeekvivalenter. Hensikten med brønnene var å avgrense de to reservoarsonene i olje- og gassfunnet 6608/10-17 S, samt undersøke en ny underliggende, tredje reservoarsone i nedre kritt (Langeformasjonen). Avgrensningsbrønnene 6608/10-18, 6608/10-18 A og 6608/10-18 B påtraff alle olje i tre reservoarsoner i Langeformasjonen.

Påvist total oljekolonne i den øverste sonen er om lag 80 meter. I den midterste sonen er det påvist en 13 meter gasskolonne og en total oljekolonne på om lag 110 meter. I den dypeste sonen ble det i 6608/10-18 påtruffet olje i et 2 meter tykt sandsteinslag med gode reservoaregenskaper.

Kilde: ODs pressmelding/GEO 01/2018

Kronostratigrafi for Norskehavet.
Illustrasjon: Equinor

Gammel letemodell, ny forståelse

Etter sen jura strukturering har sedimenter gjennom tidlig kritt fylt inn og delvis utjevnet topografien. Likevel har rest-relieffet påvirket avsetningsmønsteret og hatt betydning for avsetningsretningen samt lokaliseringen av sand-deposentre.

I enkelte områder har reaktivering av eldre forkastninger hatt en viss påvirkning på sedimentasjonsmønsteret, men også innsynkning og differensiell kompaksjon av tidlig kritt skifre kan ha vært en medvirkende faktor.

Forståelse av paleotopografi, havnivåendringer, strukturell utvikling, innsynkningshistorie, erosjon, sandutvikling, laterale og vertikale barrierer er sentrale faktorer som har betydning for leteforståelsen, samtidig som det er avgjørende å ha en god forståelse av geofysikk og amplituderespons på de seismiske dataene.

En geologisk og geofysisk totalforståelse er altså nødvendig for å predikere sandavsetning og hydrokarbonmetning, og dette er grunnen til at vi satte sammen et flerfaglig utforskningsteam.

Basert på trykk- og boredata (gass-, shows- og leak-off-test-data) forsto geologene ganske tidlig (begynnelsen av 90-tallet) at den yngre Lysingformasjonen (coniac alder) måtte være i kommunikasjon over det meste av Dønnaterrassen, mens Langeformasjonen så ut til å bestå av flere isolerte sander i ulike trykkregimer.

Med 100-200 bar overtrykk, nedtrappende mot øst, var det imidlertid grunn til å tro at Langeformasjonens sandsteiner måtte være forseglet både vertikalt og inn mot øst (Revfallet Forkastningskompleks), samt at de potensielt kunne holde betydelige kolonner med olje og/eller gass.

Sammenstillinger av nyere brønner (blant annet på Skarv, Alve Nord og Verdande) åpnet etter hvert opp for at også sandsystemet i Langeformasjonen kunne ha større lateral utbredelse og deles inn i tre-fire større trykkceller. Disse mener vi indikerer lateral kommunikasjon aksialt langs avsetningsretningen som ble identifisert ved kartlegging av regionale 3D seismiske data.

Kritt-avsetning med påfølgende differensiell kompaksjon.
Illustrasjon: Equinor


Kritt-avsetning etter sen-jura strukturering.
Illustrasjon: Equinor

Nøkkelen til suksess

Regionalt arbeid med Langeformasjonen i 2015 ledet til at mye prospektivitet ble kartlagt, og det la grunnlaget for Equinors tilgang til nytt areal som i sin tur resulterte i funn i prospektene 6608/10-17 Cape Vulture og 6506/11-10 Hades (kalt Himalayan Vulture i Equinor) i perioden 2017-2018. Det siste var sågar et av de største på norsk sokkel i 2018.

Tor Even Aas og Bente Øygarden kombinerte storskala kartlegging med oppfølging av detaljerte studier av tynne sander fra brønndata. Å følge opp små ledetråder helt til de er skikkelig forstått og bruke disse i videre arbeid har vist seg å være helt essensielt. Da er det viktig å integrere mange disipliner, og i dette tilfellet har Jan Robert Eide sitt arbeid med trykk- og kolonneforståelse vært sentralt i jobben med å gjøre idé om til suksess. Vi var også så heldige å ha en dyktig geokjemiker (Axel Wenke) og petrofysiker (Mohammed Ibrahim Khan) på laget da vi jaget Vulture-prospektene.

I et leteprosjekt er man avhengige av å samarbeide på tvers av disipliner, og derfor er det ofte mange som bidrar når det gjøres et funn. Hvis vi bruker fotballag som analog, så er det viktig med gode spillere i alle posisjoner og at de evner å samarbeide – dette er selve nøkkelen til suksess! Men også de som jobber utenfor banen kommer med bidrag som er viktige for å få laget til å fungere optimalt.

Mer å gjøre

Langeformasjonen danner mange stratigrafiske feller som ser ut til å fungere i Norskehavet. Det er funnet både olje, gass og gass over olje i feller som strekker seg over mange kilometer. Sandsteinene er godt synlige på seismikken, men mye arbeid gjenstår for å forstå Langeformasjonen fullt ut. Sammenlignet med utforskningen av jura-reservoarene, som har pågått siden 1980, har vi bare så vidt begynt å skrape i overflaten når det gjelder å forstå hele kritt-pakken.

Etter de siste funnene har Langeformasjonen fått et litt bedre rykte, og vi har nå enda flere ledetråder å nøste i – særlig avgrensningsbrønnene til Cape Vulture har gitt viktig informasjon. Hades og Cape Vulture har vist at Langeformasjonen er mer prospektivt enn tidligere antatt, og ettersom begge funnene ligger nært eksisterende infrastruktur er verdien av volumene som kan utvinnes antatt å være god.

Når funnene overleveres videre i verdikjeden, fra leting til feltutvikling, tar leteprosjektet tak i nye muligheter og jobber frem mot neste boremål. For oss er dette Black Vulture, et prospekt med reservoar i Langeformasjonen som ligger nord for Marulk. Som leteteam er vi selvsagt spente på om Black Vulture-brønnen leverer varene. Svaret får vi våren eller sommeren 2019.

BJARNE RAFAELSEN, JAN ROBERT EIDE, TOR EVEN AAS og BENTE ØYGARDEN

Equinor

Teamet samlet i 2017. Fra venstre, foran: Bente Øygarden, Thea Broch, Heidi Johannessen, Øystein Wergeland. Bak: Jan Robert Eide, Bjarne Rafaelsen og Tor Even Aas.

X