KRONIKK: Hilsen fra fryseboksenFoto: HtoH fra Pixabay

KRONIKK: Hilsen fra fryseboksen

Mitt første seriøse arbeidsforhold var i det som den gang var et av de tre norske oljeselskapene.

En av de mer erfarne geologene tok et spesielt ansvar for å lære meg opp i petroleumssystemenes mangfoldighet. Han var en røslig kar med arbeiderklassebakgrunn, hadde mye kunnskap og sterke meninger, – om det meste, og spesielt systemet, inklusive ledelsen selvsagt.

Sterke meninger er plagsomme

En gang i den tiden vi jobbet sammen – dette var da det var lov å røyke på kontorene – husker jeg vi satt bøyd over noen logger, og kollegaen min rullet omtenksomt en solid Petterøes, sukket og sa: «ja, ja, hva enn du gjør, så pass nå på å ikke havne i fryseboksen som meg – og skal du nå først dit, så sørg i alle fall for at det er en skikkelig god grunn til at du havner der!».

Jeg forstod ikke så mye da. Naiv – og fortsatt ung – dro jeg videre til mange steder og forskjellige land, og arbeidet på ulike nivå, både høyt og lavt. Det har gått en tid siden jeg stod i det røykfylte kontoret, og nå forstår jeg hva min gode kollega mente – nå har jeg selv havnet i kulden. På sett og vis kan man vel si at vi er i godt selskap. I mange år var jo hele vår nasjon i den kinesiske fryseboksen. Etter tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske system-kritikeren Liu Xiaobo i 2010, ble Norge møtt med en stor og kald skulder fra Kina.

Min kollega var en utmerket fagperson, men hadde altså sterke meninger som noen lengre opp i hierarkiet oppfattet som vel plagsomme og brysomme.

Det er å anta at Nobelkomiteen selv mente de gjorde en utmerket tildeling i 2010. Men en stormakt var altså svært uenig, og oppfattet lille Norge som heller brysom.

Å være brysom, men samtidig meningsberettiget, ja tidvis også nødvendige og solide bidragsytere på arbeidsplassen, i politikken eller i samfunnet – slik kan oppskriften for å henvises til fryseboksen være. For å bruke et kjent sitat fra en kjær trubadur: Det er ikke ‘snilleste gutt på sovesal 1’ som havner i fryseboksen. Det er de andre. De som bryr seg – de som vil bidra.

Utfordringen er tatt

Tegnene på å ha blitt plassert i fryseboksen kan variere – men ofte er ignorering og utelatelse av informasjon vanlig. Vanlig er det også at kommunikasjon overses, unngås eller – vel, fryses stilltiende ut. Man oppfatter en forandring, men det blir sjeldent uttalt i klartekst hva som skjer etter hvert som temperaturen faller.

I en større sammenheng er ikke min kollega – eller meg – spesielt viktige. Og våre erfaringer med fryseboksen er slett ikke unike. Det som derimot er viktig, er resultatet for fellesskapet når forhold blir kjølige. Tenk bare på all den tid og energi Norge har brukt for å rette opp forholdet til Kina. Stort sett fordi vi ønsker at næringsutviklingen og handelen med Kina skal øke – Norge vil ikke miste det store markedet og de mange mulighetene Midtens rike kan tilby. Det er når fryseboksen blir riktig stor den kan få skikkelig oppmerksomhet. Men ikke alltid.

Norges største næring er en beskrivelse som ofte brukes om olje- og gass. Mineraler – på land og til vanns – er en næring som kan bli stor, og kanskje kan bli viktig for det ‘det grønne skiftet’. Dette nettstedet har etterspurt innspill fra industri og næring i samfunnsdebatten. Noen av oss som jobber med industri og næring og tett mot samfunnet, vi har tatt utfordringen: vi har skrevet om vitenskapelige funn, nordområdene, iskant, politikk, Kina, monopol av mineraler og forståelse av natur-ressurser, både sammen og hver for seg. Selv syntes vi naturlig nok at det vi forfattet var godt, og tenkte at kanskje også noen utenfor ‘geologi-menigheta’ kunne ha interesse av våre skriverier. Vi forsøkte å få napp hos flere store medieaktører, uten suksess. Våre kronikker, innlegg og ytringer har konsekvent og alltid blitt refusert av flere mediahus – noen ganger med et avslag, andre ganger uten respons, bare en kald skulder.

Det er enhver redaktør sin fulle rett og ansvar å beslutte hva som skal skrives eller publiseres i sitt medium. Årsaker til å utelate innspill kan være kvalitet og/eller aktualitet.

Kvaliteten på våre innlegg har vi fått justert ved innspill fra kollegaer, venner og bekjente. Og viktigst, vi følte kvaliteten var vel ivaretatt gjennom god vasking av våre erfarne kommunikasjonsansatte som har sørget for å utfordre oss. Vi har forsøkt å skrive med referanser og fotnoter. Og uten. Begge deler med like liten suksess.

Aktualiteten til ulike tema kan alltid diskuteres – om det er iskanten eller mineraler for det grønne skiftet – men de gangene vi har forsøkt å knytte våre innlegg til det som ellers nylig har vært presentert i de media vi henvender oss til, har det uansett vært like liten respons.

Debatten om naturressurser politiseres

Det er mulig det skorter på selvinnsikt, men jeg er ganske sikker på at forsøkene på å ytre seg – som altså har blitt flatt refusert – ikke har noe med oss personlig å gjøre. Heller tror jeg det er næringene knyttet til ressurser – spesielt innenfor olje og gass, men definitivt også innenfor mineraler – som senker interessen for å trykke ytringer og debatter hos noen redaksjoner.

De store, og for samfunnet viktige næringene – hvor geologi og tilhørende naturressurser inngår – disse næringene har i flere større mediahus tematisk blitt plassert i fryseboksen.

En innrømmelse skal jeg legge ved: denne klagesangen jeg sukker frem her er ikke gyldig for alle redaksjoner. Men for en del er det berettiget å anføre – prøv å tenk på siste gang du leste, hørte eller så et innslag f.eks. i statskanalen om geologiske naturressurser som ikke ble politisert eller problematisert.

En kjølig holdning til geologiske ressurser gjenspeiler nødvendigvis hverken befolkningen eller politikerne – i utgangspunktet. Men gjennom makten noen av de store og dominerende media har, vil redaksjonell styring påvirke både befolkning og politikere. Slik sett dreier det offentlige mediabildet oppmerksomheten dit det passer – og det er ikke ofte industriell utvikling av naturressurser passer inn.

Samfunnet taper

Ytringsfrihet, koblet med et sunt og kompetent redaktørsystem, er viktig for et velfungerende samfunn. I mediespennet mellom platte og meningsløse selvfølgeligheter, og de større komplekse temaer finnes veldig mye forskjellig. Dersom ansvarlige redaksjoner i dette vide landskapet ikke er tilstrekkelig oppmerksomme, vil både gode samfunnsmessige- og politiske beslutninger havarere. Og verre: polarisering og ekkokammer bygges og et villnis av alternative fakta og sprø konspirasjoner får gode vekstvilkår. Hva slike syke undergrunnsteorier kan føre til har vi smertelig fått erfare.

I tillegg til politisk og strategisk styring fra redaksjonene, er tapet av god og samfunnsøkonomisk ressursbruk vel så viktig.

I Norge har vi stort sett god råd og lever godt – vi har råd til mange lettvintheter i medias smalsporete debatter. Vi kan alle fortsatt trekke på skuldrene og la mange tog og muligheter gå i fra oss på grunn av manglende åpenhet for de grundige og brede debatter – debatter som igjen kan påvirke beslutninger og politiske veivalg. Men på sikt vil unnvikende og dårlig redaksjonelt håndverk, sammen med skjevjusterte debatter, føre til at vi som samfunn taper.

Forfatteren av denne kronikken ønsker å være anonym, men red. kjenner vedkommendes identitet.

X