Realfagsatsingen virker

Realfagsatsingen virker

Etter fem år i ”eksil” er hun endelig tilbake i geomiljøet. Nå skal den nye instituttbestyreren legge til rette for at forskere fra 29 nasjoner har best mulig arbeidsforhold. Og slå et slag for grunnforskningen.

–        Vi har for tiden et rekordhøyt antall bachelorstudenter. Det er for oss et bevis på at realfagsatsingen virker.

Gunn Mangerud, fersk instituttbestyrer ved Institutt fore geovitenskap ved Universitetet i Bergen, er godt fornøyd med utviklingen i antall studenter. Forklaringen tror hun ligger i at mange vil drive med klimaforskning, at det er gode tider i petroleumsindustrien, og at økende arbeidsledighet stimulerer til studier. Altså virker kampanjen. Studentene vet hva slags studium de trenger. Studentene vet hvor de skal søke.

Et stort antall studenter koster selvsagt. Geofagundervisningen er spesiell fordi det dreier seg om lab-øvelser så vel som felt- og toktkurs på toppen av klasseromsundervisningen. I verste fall må feltundervisningen kuttes, noe alle geologer unisont vil protestere på, så økningen i studentmassen er en utfordring instituttledelsen i Bergen er opptatt av.

–        Vi ønsker å holde et høyt nivå på undervisningen hvor både tokt, lab og felt inngår. Økonomi blir derfor også å finne på sakskartet i fremtiden, fremholder Gunn.

Baksiden av medaljen med mange studenter er at 10-20 prosent faller ut de tre første semestrene.

–        Jeg kunne nok tenke meg en situasjon der vi kunne lukke studiene og ha inntakskrav.

–        Vi trenger kandidater som er villige til å forstå at geologi er i ferd med å utvikle seg til et kvantitativt fag. Det er definitivt slutt på den tiden hvor geologene kun satt i fjellsiden og tegnet kart og skisser. De må ha matematiske kunnskaper også. Denne endringen bidrar nok til frafallet, sier Gunn.

En annen utfordring, av en helt annen art, som instituttet sliter med, er å få de norske studentene til å ta en doktorgrad. Alt for få er interessert i en forskerkarriere.

–        De beste kandidatene blir plukket opp av petroleumsindustrien som frister med høye lønninger og andre gode vilkår. Likevel vet vi fra undersøkelser at lønn ikke alltid er det viktigste. Andre faktorer av ikke-materiell karakter kan også være motiverende. For universitetet dreier det seg derfor om bl.a. å kunne tilby en langsiktig, forpliktende karrierevei.

På bøljan blå

Gunn Mangerud er ingen novise i det norske geomiljøet. Med utdannelse i prekvartær biostratigrafi fra Universitetene i Trondheim og Bergen, hvor hun henholdsvis tok sin cand.scient (1988) og doktorgrad ( 1994), har hun hatt flere jobber ved IKU (SINTEF Petroleumsforskning) og i Norsk Hydro i Bergen, herunder også to år som sjefsgeolog. Lengst jobbet hun ved forskningssenteret i Bergen, men har også erfaring fra produksjonsgeologi etter å ha jobbet som reservoargeolog i Oseberg-området.

De siste fem årene har hun vært direktør ved Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU). Før den driftige kvinnen tiltrådte sin nye stilling, ble hun også kvalifisert som professor i geologi. Vi ser altså at den nye instituttbestyreren er usedvanlig godt utstyrt med bred bakgrunn i anvendt geologi, forskning og administrasjon.

Gode kvalifikasjoner kommer helt sikkert godt med. Instituttet har en akademisk stab bestående av 40 personer, foruten 32 ansatte i tekniske og administrative funksjoner. I tillegg er det er mer enn 70 stipendiater og andre midlertidige vitenskapelige stillinger.

–        Mangfoldet både blant ansatte, stipendiater og studenter er stort. Hele 29 nasjoner er representert blant dem som har sitt daglige virke på huset, og halvparten av stipendiatene er utlendinger.

Instituttet utfører forskning og gir forskningsbasert undervisning med vekt på marine geofag, petroleumsfag, klima, seismologi og geobiologi. Mye av forskningen foregår til sjøs, noe som gjelder alle fakultetene ved Universitetet i Bergen. Derfor kaller de seg gjerne ”det blå universitet”.

Ved instituttet tilbys bachelorprogram i både geologi, geofysikk og petroleumsteknologi, og forskningsaktivitetene foregår i fem tematiske grupper: geodynamikk, kvartærgeologi og paleoklima, maringeologi, petroleumsgeofag og geobiologi. Dertil har instituttet ansvaret for Norsk Nasjonalt Seismisk Nettverk (NNSN) som registrerer seismiske hendelser lokalt og globalt og derfor utgjør den grunnleggende databasen for jordskjelv her i landet.

Vi skjønner det blir mye fagledelse og administrasjon. Så hva med egen forskning?

–        Jeg har et lite håp om å pleie mine egne faglige interesser. De retter seg i hovedsak mot biostratigrafi, bassengutvikling og petroleumssystemer. Med tanke på at det kan bli vanskelig å få tid, har jeg derfor fått inn i budsjettet at jeg kan ha en post-doc.

Bordet er dekket for noen interessante år ved universitetet. Også for studentene og staben.

 Sterke forskningssentre

Det hersker ingen tvil om at Institutt for geovitenskap har et godt forskningsmiljø. Tre sentre for fremragende forskning som springer ut herfra vitner om dette.

–        Gjennom sentrene har vi knyttet til oss et stort antall internasjonale forskere. Disse bringer inn helt nye tanker og skaper dynamikk i miljøet.

Gunn berømmer også sentrenes evne til å skaffe seg tilleggsfinansiering bl.a. gjennom sine utenlandske kontakter. De gir en selvforsterkende effekt.

Samtidig er det noen skyer i horisonten. Det begynner faktisk å bli noen år siden sentrene ble opprettet. Det er bare to år til 2012 og det har fra starten av vært helt klart at ingen av sentrene får fortsette i mer enn ti år. Så snart er det ubønnhørlig slutt.

–        Bjerknessenteret har vært flinke og tiltrukket seg mange dyktige forskere. Et permanent klimasenter er derfor på trappene. Forklaringen er selvsagt den sterke politiske interessen for klimaspørsmålet. Dette vil derfor ikke skape presedens for andre sentre.

–        CIPR (Senter for integrert petroleumsforskning) har også gjort jobben, de har fått god evaluering, men det er dessverre ikke nok, til tross for at de prosjektene forskningssenteret driver med kan ha svært stor betydning for hvor mye olje vi kan få ut av reservoarene på sokkelen. Å øke utvinningsgraden med bare én prosent gir som kjent milliarder av kroner i statskassen. Her kan CIPR og annen forskning på kvantitativ reservoarsimulering og modellering gjøre en forskjell.

I det bildet er det for ledelsen tungt å svelge at forskningsmidlene gjennom for eksempel Petromaks ikke strekker til. Andre forskningsfelt tar større og større plass mht. forskningsbevilgninger, men heldigvis bidrar industrien til petroleumsforskningen slik at tapet foreløpig er å bære. Og så ser vi jo at forskeren dreier sin forskning inn der det er midler, bl.a. inn mot CO2 -lagring.

–        Det er likevel grunn til å være bekymret. Vi har et stort behov for forskning på norsk sokkel skal vi klare å tømme reservoarene, påpeker Gunn.

–        Så når vi første snakker om CO2 er det kanskje bedre å sette oss i stand til å tømme feltene der vi allerede har infrastruktur enn å erstatte denne oljen med kull som for tiden kanskje er det mest realistiske alternativet.

 Geologi og biologi

Gunn trekker også frem Senter for geobiologi som snart kommer til å få enda mer internasjonal oppmerksomhet. I sommer var CNN med på tokt, og flere fjernsynsprogrammer er på vei inn i de tusen hjem.

–        Sentrene våre har et sterkt krav til formidling, fremhever geologen. Å få med CNN slik som her er derfor viktig.

Senter for geobiologi er det siste i rekken av SFFer og jobber med alt fra det eldste liv i prekambriske bergarter til termale piper på midthavsryggene hvor forskningen bl.a. går på når og hvordan livet er blitt til. Vi ser et godt eksempel på brytningsfeltet mellom to sterke fagområder.

–        Her dukker det også opp nye tverrfaglige problemstillinger underveis. Et eksempel er knyttet til hvordan vi skal forvalte mineralforekomster på og like under havbunnen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Gunn Mangerud har i mange år hatt store deler av kloden som sitt arbeidsfelt. Gjennom universitetets samarbeid med U-land vil HUN nok til en viss grad fortsatt ha det, men for det aller meste skal hun favne rundt sine kolleger i Bergen. Foto: Halfdan Carstens

Trives i miljøet

Gunn var i mange år en pilar i det norske geomiljøet. Vervet som visepresident i Norsk Geologisk Forening bidro sterkt til dette. Så forsvant hun, gjemte seg bort midt i Bergen sentrum for å skjøtte sitt direktørverv i jobben med å internasjonalisere høyere utdanning, men nå er hun tilbake. Fullt og helt. Og trives med det.

–        Ja, det er godt å komme tilbake til fagmiljøet, medgir hun som svar på vårt ledende spørsmål.

–        Det er dessuten en rekke interessante oppgaver å gripe fatt i. Ikke minst må vi ha tanke for hvilken retning geofaget går. For å finne svaret på det tror jeg også det er nødvendig å tenke på tvers.

Et lite hjertesukk helt til slutt. Det gjelder grunnforskningen.

–        Forskningen vår tar veldig fort en anvendt form. Vi må drive mer forskning tuftet på ren nysgjerrighet. Det er aldri godt å vite hva som kan være nyttig i fremtiden, påpeker Gunn Mangerud; geolog, forsker, professor og – instituttbestyrer.

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X