«Et land av stein»: Går utenpå det meste

Tenk deg at du sitter på Baker Hansen med kaffe og et rundstykke, og kommer i snakk med en fyr ved nabobordet. Dere snakker kanskje om været, om trafikken, eller om fotball. Men så penses praten inn på stein, og før du vet ordet av det, gikk halve dagen, og du glemte både matinnkjøp og familieplikter.

Du har møtt Henrik Svensen. Og nå er han ute med ny bok, Et land av stein. Bergartene som har formet Norge. Boka tar tittelen bokstavelig. Nordmenn kravler omkring på stein hele tiden. Så se ned, da! Ikke bare glo og mumle tanketomt gråstein, men bruk sansene.

Svensen bruker det man kan se av bergarter, strukturer og landformer rundt om i vårt vidstrakte fjell-land som utgangspunkt for stadige dypdykk i litosfæren og geologiens verden. Alt det som skinner mot en med farger, glans og tekstur – bergartenes petrografiske fenomenologi – blir inngangsport til mer konseptuelle redegjørelser om platetektonikk, mantelens egenskaper, og jordens historie, løst gruppert rundt de tre grunnprosessene magmatisme, metamorfisme og avsetning.

Et land av stein går utenpå det meste jeg har lest av geologiske bøker, de være seg for leg eller lærd. Fagbøker flest holder en formell tone, arbeider seg systematisk igjennom stoffet, kapittel for kapittel, med skjematiserte illustrasjoner som forklarer viktige modeller. Svensen gjør bruk av et helt knippe formidlingsgrep som utvider og deformerer sjangeren.

Ett av dem er å bruke sin egen undrende nysgjerrighet for å komme i kontakt med leseren. Han har gjort det i tidligere bøker også, men han mestrer det stadig bedre. Det gjør den nye boka til en roadmovie som beveger seg fra det største til det minste, fra smal nerdekunnskap til dypsindigheter om menneske og univers.

For Svensen lar seg fortsatt forbløffe:

Det merkes allerede i innledningen. I stedet for å dra flottenfeiersk forbi aldersdateringer om årmillioner, blir han selv stotrende og ettertenksom. For hvordan skal man kunne forholde seg til slike avgrunner av tid som dem geologien utsetter oss for? Menneskets tid og jordas tid er to helt ulike ting. Svensen møter sin leser på halvveien – det er svimlende, også for ham. Men han støtter seg selv og leseren med filosofiske perspektiver og betegnelsen ‘dyp tid’; og ja, «den dype tiden er som en avgrunn».

Et annet grep er billedbruken. Boka er rikt illustrert, med fotografier av både bergarter, geologiske strukturer, og landformer. Men bildene har ikke bare en forklarende funksjon. De har et fotokunstnerisk preg, som bekrefter uroen fra en ny side: Hva er egentlig dette enorme, komplekse som vår overflateverden hviler på? Svensen ‘kan’ selvsagt sitt fag og vet hvilke termer og forklaringer man skal komme med. Men bortenfor alle ord og forklaringer blir det likevel noe igjen, som man bare kan møte med taus forbløffelse.

Da er det nyttig med metaforer:

«Granitten er som et festmåltid som bare består av restemat»; «Høye fjellkjeder kan kollapse under sin egen vekt, nesten som en bløtkake med for mange lag og for mye krem», eller når berggrunnen blir «som et ansikt speiler levd liv. Med tiden kommer rynkene og furene …». – Velgjørende er det også at forfatteren lar sin egen fagnerdete glede skinne igjennom: «Å være blant konglomerater kan være en selsom opplevelse», og «landskap med magmabergarter er gode å tenke tilbake på».

Eller når han deler minner: «Idet jeg passerte gabbroen og kom inn i olivinstein midt på øya, slo jordfargene mot meg i full kraft. Mørk oransje fjelltopper, brunlige fjellvegger der solen allerede hadde forsvunnet. Jeg måtte stoppe bilen. Langs den smale, asfalterte veien framhevet sensommerens dypgrønne farger mantelens rødskjær. Jeg hadde funnet veien til MOHO og var bergtatt».

Og her som ellers er funfacts velgjørende:

Som at Tanaelven trolig har holdt det gående i vanvittige 250 millioner år, at det mest uventede da man forsøkte å bore seg helt ned til mantelen var at det hørtes lyder der nedenfra, eller at Matterhorn «vibrerer som en stemmegaffel i sving».

Slikt danderer Svensen omkring ganske voluminøse fagkapitler, mens han med den andre hånden kopler jordens opprinnelse, historie og strukturelle oppbygning sammen med biosfære, vann og klima til en visjonær fortelling om denne eventyrlige planeten som vi bebor i et glimt av tid. En generasjon før Svensen introduserte James Lovelock og Lynn Margulis Gaia-teorien, da man forsto at planetens klima til en viss grad reguleres av tilbakekoplinger fra fotosyntese og biosfære. I tiårene som fulgte har geologer tatt denne ballen videre, ved det som nå omtales som Earth System Science.

Det gjør at Svensen kan betrakte atmosfære, hydrosfære og biosfære i sammenheng med litosfære og mantel, til et dynamisk planetarisk teater over geologisk tid. Det gjør også at man bedre enn før forstår vannets betydning for metamorfe prosesser, hvordan det påvirker plutoner og Browns reaksjonsserie – eller hvordan vekslinger mellom arid og humid klima influerer på hastigheten i fjellkjededannelser. Det Svensen galdrer frem av systemiske sammenheng er simpelthen overveldende og åpner for ganske nye måter å forstå kloden på. Svensen har definitivt rett i at «å være blant bergarter kan være en meditativ opplevelse». Man kan bare håpe at bøker som denne finner innpass i landets auditorier og klasserom.

Helt uten svakheter er boka likevel ikke

Svensens fenomenologiske og lett personlige stil har sine begrensninger, alle de positive sidene til tross. Forfatterens betatthet gjør også at han innimellom går seg bort, mister tråden og ikke holder fokus. Enkelte avsnitt ender nokså brått, uten at leseren får vite hvorfor, eller skjønner hvor man er på vei. Fenomenologiens risiko er at enkelthetene blir så fascinerende at man mister den rammeforståelsen man var på vei mot av syne. Boka har også et par tekniske svakheter. Det drysser inn faguttrykk i ganske høyt tempo, i en bok der antallet bergartsnavn uansett er faretruende høyt. Et stikkordsregister og en kort appendiks med ordforklaringer ville nok gjort lesingen lettere for enkelte.

Likevel er slikt bare marginale innvendinger

Et land av stein er et fabelaktig bokverk, som vil glede leg og lærd like mye, og som byr på en kraftig vitalisering av hele kunnskapsrommet. For Svensens undring smitter over, og man får bare ubendig lyst til å studere mer.

Det kan ikke bli noe annet enn terningkast seks.

MARKUS LINDHOLM

Professor naturfagsdidaktikk Steinerhøyskolen