I 2011 skrev jeg en masteroppgave med tittelen «Ligger framtiden i grus? En framtidsstudie mot år 2025 om bergindustri og samfunnsansvar» hos Handelshøyskolen BI. Den handlet om bergindustri og samfunnsansvar mot år 2025. Det var en scenarieoppgave med flere mulige framtider, om hva en tror kan skje basert på eksisterende kunnskap.
Rett før nyttår leste jeg den på nytt. Nå har vi fasiten. Hvordan gikk det?
Her gjør jeg et dykk i gammel moro for å se hvordan jeg traff og hvorfor. Mine kolleger Audun Sletten og Anne Hyllseth har bidratt i en diskusjon om hvorfor det gikk som det gikk nå i 2025.
I oppgaven skrev jeg fire versjoner av Geo365s Nyhetsbrev nr. 1 2025. Hyggelig da å få komme på trykk i det virkelige Geo365 om hva vi spådde og hvordan det gikk.
Noe traff overraskende godt, mens noe var helt på viddene. Med kyndig veiledning fra bl.a. Jørgen Randers og Per Espen Stoknes fra BI tegnet vi fire bilder av året 2025. Først fant vi sentrale drivkrefter, deretter ordnet vi virkeligheten etter hhv. hvor sterkt felleskap/egeninteresser ble vektlagt, og etter hvor forpliktende internasjonale avtaler kunne tenkes å bli. Sentrale deler av medlemmene i Norsk Bergindustri og viktige interessenter var aktivt med i arbeidet på ulikt vis.
De fire framtidsbildene fikk navn fra Walt Disneys Andeby:
I Fetter Anton er det liten grad av forpliktende avtaleverk og materialismen preger samfunnet.
Onkel Skrue har også materialisme, men også forvaltning av verdier, man samarbeider først og fremst for å tjene egeninteresse ved at avtaler er på plass.
Hos Bestemor Duck er samfunnet preget av fellesskap, solidaritet og sterke avtaler.
Hos Petter Smart er det fokus på smarte bærekraftige løsninger, svakt internasjonalt avtaleverk mens Norge går sin egen vei med vekt på bærekraft.
De fire framtidene er illustrert ved fire «avisforsider» i Geo365 som du finner lenger ned i artikkelen. Nederst i artikkelen finner du også masteroppgaven i sin helhet.
Slik gikk det
Når det gjelder hvor sterke internasjonale avtaler som utvikles vil jeg si at vi kanskje har fått et «både og»? Jeg ser et sterkere internasjonalt avtaleverk gjennom bl.a. Parisavtalen. Vi har også fått en naturavtale på plass, med bl.a. 30 % vern av natur. Vi ser likevel tendenser til at dette smuldrer ved at sentrale land som USA truer med å trekke seg, og ved at en de siste årene har oppnådd mindre framdrift i klimaforhandlingene. Jeg tror mange ønsker sterke avtaler fordi vi står overfor store felles utfordringer – men så må det forhandles på en måte som oppleves rettferdig. Lett å si, vanskelig å oppnå.
Med tanke på skalaen idealisme vs. materialisme ser jeg også et både og. Kanskje har vi – gjennom økt polarisering – samtidig fått flere idealister og flere kynikere. Det blir dermed flere i hver ende av skalaen. Om gjennomsnittet har beveget seg i den ene eller andre retningen er mer usikkert. Kanskje særlig fordi folk i økt grad ikke bryr seg? Flere nøytrale befinner seg da i midten. Med andre ord har vi ikke fått enten Bestemor Duck eller Fetter Anton, snarere begge deler. Når Donald Trump nå tiltrer for 2. gang som president i USA i tett samarbeid med Elon Musk er det nesten skremmende å lese om at vi i Fetter Anton allerede i 2011 beskriver en virkelighet der «deals» med store selskaper er like viktig som avtaler med stater.
I etterpåklokskapens lys ser jeg at framveksten av miljøteknologi nok har vært en sterkere drivkraft i retning bærekraftige løsninger enn det vi så i 2011. Vi karakteriserte dette som en drivkraft som i mindre grad ville påvirke samfunnsansvar. Der mener jeg i dag at vi tok feil. Elektrifisering av utstyr, fangst av CO2 og fornybar energi i mange former vokser fram og presser fram omstilling. Myndighetene kan stille krav som grunnet tilgang på fornybare løsninger og tilgjengelig utstyr kan følges. Jeg ser også at vi 12 år før gjeldende mineralstrategi nevner gjenbruk som viktig i alle scenariene, og tilsvarende at vi 13 år før Oppsynsmannen i NRK peker på fortrengning av økosystemer som sentral drivkraft. Likevel var jeg i 2011 langt unna å forutse det nylige fokuset på forvaltning av areal og ivaretakelse av natur som vi har fått. Den gangen hadde vi fremdeles «god plass». Siden gruva ikke kan flyttes vil bergindustrien måtte forholde seg til disse endringene.
Urbefolkningens rettigheter så vi som viktig, men vi forsto ikke i hvilken retning dette ville trekke eller hvor sterkt. Hvem så for seg en Fosensak i 2011? Ikke jeg. Selv om vi aldri hadde hatt en situasjon før der Sametinget ikke hadde anerkjent en lov, slik vi fikk med mineralloven som jo ble vedtatt året før jeg skrev denne oppgaven. Vi lekte oss mye med ting som kunne skje med gruver i samiske områder. Alt fra flytting av lokalsamfunn (i Fetter Anton) for å slippe fram utvinning av mineraler i Finnmark, at reindrifta overføres til kulturbudsjettet (onkel Skrue) slik at de kunne redusere antallet dyr uten å være bekymret for lønnsomheten, samiske søkere får fortrinnsrett ved studier i Alta (Bestemor Duck) og mineralkartlegging hvor en i samarbeid med bl.a. samiske representanter blir enig om i hvilke områder mineralleting er greit og hvor en bør la det ligge (Petter Smart).
Jeg drøfter deponiproblematikken flere steder i oppgaven. Jeg gjettet at bruk av restmineraler ville stå sentralt på bergindustriens agenda også i 2025. I dag har det blitt betydelig fokus på å finne sirkulære løsninger i urbane strøk – noe som en typisk kan få hjelp fra konsulenter til å utarbeide planer for. I 2011 var en redd for – og fjernet – forurenset masse og leverte det til deponi. Noe som bl.a. har bidratt til at det nasjonale deponiet for farlig avfall på Langøya ble fortere fullt enn planlagt. Deponi av restmineraler gjenstår i dag fremdeles som en av bransjens viktigste utfordringer å løse – særlig for finmalte masser fra gruvebransjen, ofte i anlegg langt fra aktuelle markeder og med store volumer.
Jeg ser jeg er helt spot on når det gjelder å forutse «Sustainable Mining» bærekraftsavtale. Den eneste forskjellen er egentlig at jeg ikke fikk med meg ordet «Towards». Det er viktig å dokumentere framdrift i bærekraftsarbeidet.
Jeg beskriver i oppgaven et statlig mineralselskap som gjør store investeringer i bergindustri. Dette var på tapetet allerede i 2011, og har vært fremmet bl.a. av LO. Deler av bergindustrien har også vist til Finland, hvor staten bidrar i letefasen og dermed tar deler av risikoen ved mineralundersøkelser. Det har imidlertid vært liten interesse fra både blå og rødgrønn regjering for dette. Riktignok står det i eksisterende mineralstrategi at dette skal «vurderes», men hadde en vært interessert kunne en i hvert fall satt i gang et slikt vurderingsarbeid og satt en sluttdato for når svaret skulle foreligge.
Havbunnsmineraler lot jeg innenfor rammen av det pragmatiske scenariet onkel Skrue starte allerede i 2019. Og jeg tok meg den frihet å flytte bergindustrien til det nye Ressursdepartementet sammen med olje og kraft. Ingen av disse tingene ser ut til å skje med det første her i virkeligheten. Men vi har fått et offensivt Sokkeldirektorat som jobber med forvaltning av havbunnsmineraler etter samme lest som oljeressursene, uavhengig fra Direktoratet for mineralforvaltning, som de siste 15 årene har jobbet for å styrke fokuset på sikring og istandsetting av mindre masseuttak.
Noe jeg ikke så for meg i 2011 var den betydning krig ville ha på etterspørselen etter mineraler og at dette ville styre ressurser inn på forsvar og gi økt kamp om kloke hoder. I 2011 var vi fremdeles preget av dyp fred, selv om maktforskyvning til BRICS-landene bekymret.
Vi var innom EUs råmaterialsinitiativ, som har vært viktig for å løfte oppmerksomheten om bransjen, og om bærekraft. I 2025 diskuterer jeg og mine kolleger hva dette gjør med Europas konkurransedyktighet som råvareleverandør. Min kollega trekker fram at det er flere industrimineralselskaper som helt bevisst åpner gruver i Vesten i dag for å sikre seg politisk forutsigbarhet, og som gjennom dette øker sin kontroll over hele verdikjeden. Og det er jo et interessant mottrekk til de som bare går etter lave kostnader.
En annen ting som har slått til, er en økt bevissthet hos myndigheter av verdien av stein som ressurs. Det viser at det langsiktige kunnskapsoppbyggingsarbeidet som ble påbegynt dag 1 og er bragt videre etter min tid i Norsk Bergindustri virker. Det er bare gledelig!
Fire statsministre fra fire ulike partier
Om partistrukturen: Det var fire ulike statsministre som hver hadde en rolle i 2011 som holdt nyttårstalen i 2025 i de ulike framtidsbildene. De representerte hvert sitt parti – alle nye partier dannet etter 2011.
De fire statsministrene og partiene som vi lekte fram var følgende:
- Fetter Anton: statsminister Kjetil Solvik-Olsen fra Ressursalliansen. Slagord «Fornuften seirer over klimaluftslottet».
- Onkel Skrue: statsminister Axel Stoltenberg fra Felleskap for vekst, dannet etter en sammenslåing av Høyre og Arbeiderpartiet. Slagord «Verdiskaping i sentrum».
- Bestemor Duck: statsminister Ingeborg Gjærum fra partiet Balanse, med «ydmykhet for kloden og det som er større enn oss».
- Petter Smart: statsminister Kadra Yusuf fra Bærekraftsalliansen, der Norge går sin egen vei etter at klimaforhandlingene bryter sammen.
Og ja – den som husker 2011 vil kjenne igjen hhv. en tidligere nestleder i Fremskrittspartiet (som har valgt å ikke ha en så sentral rolle som vi trodde), sønnen til Jens og sønnesønnen til Thorvald Stoltenberg (som ikke har valgt å bli politiker), en tidligere tillitsvalgt i Natur og Ungdom (som også forsvant fra nyhetsbildet), og en samfunnsdebattant og journalist. Jeg presiserte i 2011 at slik de framsto i oppgaven var 100 % basert på fiksjon. Dette er fremdeles en viktig kommentar.
Vi ser i dag at den norske politiske virkeligheten fremdeles er preget av de tradisjonelle partiene langs en høyre – venstre skala. Men internasjonalt ser vi en viss framvekst av nye partier, og svekkelsen av tillit til de tradisjonelle partiene er definitivt til stede også i Norge. Der det oppstår nye partier ser vi delvis at disse oppstår i ytterkanten av den politiske skalaen, i hovedsak helt på høyresiden, men delvis også langt til venstre. Industri- og næringspartiet ligner kanskje litt (selv om det sprakk) på vårt Fellesskap for vekst? Mens Miljøpartiet De Grønne kan ha enkelte likhetstrekk med partiet Balanse eller Bærekraftsalliansen? Enkeltsakspartiene er en tendens som ikke er fanget opp i min oppgave – seneste eksempel er Else Kåss Furuseths Ensomhetspartiet.
Samfunnsaksept vil bestå som utfordring
Avslutningsvis skrev jeg noe om strategi. Hvordan bør bedrifter i bergindustrien i Norge forholde seg til samfunnsansvar gitt at verden utvikler seg på ulike måter? Oppgaven beskriver at å satse på samfunnsansvar i hvert fall på et visst nivå vil være en relativt robust strategi uavhengig av hvilken framtid som blir realisert. Det var nok et godt råd. Det har også mange norske bergindustribedrifter i stor grad gjort, når jeg ser i bakspeilet. Godt hjulpet av krav fra norske myndigheter.
Er dette bare tøysete moro i Andeby-universet? Jeg mener jo ikke det. Å sortere mulige framtider basert på hva vi allerede vet kan gjøre beslutninger enklere og tydeliggjøre forutsetninger. Som konsulenter hjelper vi ofte bedrifter med å utvikle beslutningsgrunnlag. Det er ikke i alle prosjekter en kan tenke så fritt og høyt som her. Samfunnsansvar sto allerede for 15 år siden høyt på bergindustriens agenda. Det er morsomt å se at vi traff med en rekke av våre spekulasjoner. Jeg mener samfunnsansvar bør prioriteres høyt i denne bransjen også framover.
Vi spekulerte litt, vi tre kloke gruvehoder, om det var noen vits i å forlenge disse aksene framover – hva skjer om nye 15 år? Vi tror at samfunnsansvar nå har blitt en forutsetning. I scenariearbeid skal du gjerne finne de spørsmålene som holder deg våken om natta. Jeg tror mange av mine spørsmål både knyttet til bergindustri og til samfunnet for øvrig for tida er knyttet til om hva som skjer hvis polariseringen akselererer og vi ikke greier å samarbeide om felles utfordringer. Med andre ord delvis de samme aksene. Men siden 2011 har de nok vridd seg noen ganger. Mitt råd ville i så fall være risikoreduserende tiltak. Søk trygghet der du kan når det blåser som verst. Men hva gjør dette med innovasjon og nytenkning? Som er avgjørende for å finne de gode løsningene? Samtidig vil verden stadig trenge mer mineraler i en utrygg verden. Og grønn omstilling fortsetter. Mange forhold kan ellers fremdeles regnes som usikre drivkrefter, og den som lever får se.
Jeg startet forordet i oppgaven med å sitere Walt Disney: «It’s time to quit talking and start doing». Som konsulent forholder jeg meg til de rammer som fins. Jeg syns nok likevel at jeg i etterkant av denne oppgaven kan unne meg en refleksjon om at det har vært mer prat om bergindustriens rolle, uten at myndighetene har skrudd så veldig på incentivkrana. Jeg tror at samfunnsaksept vil bestå som viktig utfordring for denne bransjen – det er samfunnet som trenger mineralene, men naboene som bærer de lokale belastningene. Å finne en god balanse her er nøkkelen.
De fire versjonene av Geo365
Som tidligere nevnt, illustrerte vi de fire fremtidene med fire versjoner av Geo365s nyhetsbrev:
Fetter Anton (til venstre) og Onkel Skrue (til høyre)
Bestemor Duck (til venstre) og Petter Smart (til høyre)
Masteroppgaven
Hvis du har tenkt deg inn i selve oppgaven, følger et lite lesetips. Hele greia er på 50 sider, og med like mange sider vedlegg. Som forfatter har jeg skjønt at alle ikke er like interesserte i de faglige teoriene. Det er i denne sammenheng helt ok å gå rett på «scenariemoroa» som starter i kapittel 5, mens drivkreftene bak diskuteres i kapittel 4b.
Ligger framtiden i grus, oppgave BI våren 2011
Husk også at jeg ikke alene har drømt opp alle disse kule tingene som kunne skje. Jeg skapte rammene for denne oppgaven ved å gå på dette kurset. Historiene kommer i stor grad fra folk i og rundt bergindustrien som fikk spørsmål om hva de de trodde kunne skje innen feltet bergindustri og samfunnsansvar gitt visse forutsetninger. Men jeg tar gjerne æren for å ha satt det i system!
Godt nytt år 2025! Måtte de neste 15 årene gi gode rammebetingelser for en samfunnsansvarlig bergindustri!
ELISABETH GAMMELSÆTER
Seniorrådgiver hos Sweco, tidligere generalsekretær i Norsk Bergindustri og forfatter av «Ikke i mitt nabolag. Hvorfor NIMBY-saker utfordrer det norske demokratiet». Analysen i 2025 er gjennomført i samarbeid med Audun Sletten og Anne Hyllseth, begge Sweco.