Debatten om Olje-Norges framtid er inne i et skjevt spor. Media har gitt store oppslag og mye spalteplass til idealister som vokste opp da oljeindustrien var vel etablert, og som har nytt godt av alle fordelene den har gitt i form av inntekter, arbeidsplasser og teknologiutvikling, men som lever i den villfarelse at verden blir et bedre sted, fordi de totale CO2-utslippene blir lavere, bare vi slutter å produsere olje og gass her hjemme.
Resonnementet deres er feil. Av flere grunner.
Norge har absolutt ingen innflytelse på verdens samlede oljeforbruk. Fordi verden «renner over av olje», vil andre land forsyne forbrukerne den dagen Norge reduserer produksjonen. Og faktisk er det presis det som er i ferd med å skje. Norges produksjon har blitt halvert på drøyt 15 år. I samme periode har verdens produksjon økt med mer enn 20 prosent.
Norge produserer olje med lavere utslipp enn de fleste andre land. Norges produksjon gir bare halvparten så store CO2-utslipp som gjennomsnittet i verden. Dermed er det enkelt å snu saken på hodet. Jo mer vi produserer i Norge, jo lavere blir verdens utslipp. Men her vender dessverre oljemotstanderne det døvet øret til.
Norge er en sterk pådriver for å oppnå mer miljøvennlig produksjon. Det gjelder lovverket, og det gjelder utviklingen av ny teknologi for å redusere utslipp som både oljeselskaper ot serviceselskaper står bak. Verden vil derfor tape en pro-aktiv aktør i arbeidet med å redusere utslippene hvis vi lar oljen og gassen ligge.
Heldigvis er det selvsagt utopisk å tro at Norge skal gi opp oljeproduksjonen på norsk sokkel så lenge den gir svært gode inntekter til staten, og i en tid da verden forbruker mer olje enn noen gang før. Det ubestridelige faktum er nemlig at den globale produksjonen øker år for år (!), og den siste prognosen fra IEA tilsier at produksjonen også vil øke i 2017.
Det fornybare samfunnet er ikke rett rundt hjørnet slik mange ønsker å tro.
I denne debatten er det helt avgjørende å skille mellom det å produsere olje og å forbruke olje. Av de totale CO2-utslippene på norsk sokkel kommer bare en liten fraksjon fra produksjonen (<5%). Det aller meste kommer fra forbrenningen andre steder i verden, altså fra forbrukerne, og ikke fra produsentene.
Skal de globale utslippene ned, må forbruket av fossile energi ned. For å oppnå det trengs enda bedre teknologi for framstilling av fornybar energi. I stedet for å bruke tid og krefter på å bekjempe norsk oljevirksomhet, burde alle velmenende heller kjempe for at vi bruker noe av inntektene fra oljevirksomheten på å støtte utviklingen av sol- og vindenergi. Vi kan for eksempel starte med milliardene som regjeringen planlegger å sløse bort på CCS.
Innlegget stod i GEO 07, side 5. Det er skrevet før statsbudsjettet for 2018 ble lagt fram.
Det fornybare samfunnet er ikke rett rundt hjørnet slik mange ønsker å tro.
3 kommentarer
Helt enig Halfdan. Men miljøpolitikk er dessverre ofte symbolpolitikk. Derfor gjennomføres mange ufornuftige tiltak, som ofte gjør vondt verre.
Leste dette innlegget i papirutgaven av den nyeste utgaven av Gro magasinet og er helt, helt enig med deg, Harfdan, på alle punktene! Kunne ikke bli skrevet bedre enn dette!
De tre «gode grunnene» er verken nye eller revolusjonerende. Vi hører dem stadig vekk.
1. Den første er ansvarsfraskrivelse. Hvis utgangspunktet er at dagens høye olje og gassproduksjon skaper et problem (klimaendringer) som verden må stå sammen om å bekjempe, så er det klart at alle monner drar og at alle må bidra.
2. Den andre grunnen slår Carstens selv beina under mot slutten av innlegget. Det er selvsagt bra at Norge legger vinn på at den oljen og gassen vi leverer produseres med så lave utslipp som mulig. Men nettopp fordi det meste av utslippene kommer ved forbrenning, og ikke ved produksjon, er lave utslipp ved produksjonen et dårlig argument for å fortsette utvinningen. Det er nedgang i forbruket om er hovedsaken. Og så lenge tilbudet er stort vil forbruket holde seg og alternativene vil vanskeligere kunne vokse fram. Dermed dempes framveksten av det fornybare samfunnet som innlegget avslutter med.
3. At Norge er en sterk pådriver for mer miljøvennlig produksjon er også bra. Vi har gjennom menge år opparbeidet mye kompetanse i petroleumsnæringen som vi ikke må skusle bort. Men hva om verden blir tvunget til å redusere sin produksjon pga. pris, klimakonsekvenser eller omdømmerisiko? Hva skjer da med den norske kompetansen? Er det ikke bedre å være føre var og kanalisere forskning, utvikling og den kapitalen av kompetanse vi har inn mot de fornybare energikildene? -De som har framtiden foran seg? Da kan vi redusere finansiell risiko for landet, rigge velferdsstaten for en ny tid, og samtidig hindre klimakatastorfe.
Alternativet, slik fortsetter nå, er å spille russisk rulett med 3 kuler i 6-løperen; https://www.tu.no/artikler/verden-spiller-klimarulett-billioner-av-kroner-og-klodens-fremtid-ligger-i-potten/379201