Men vi kan ikke bare gjøre én ting om gangen.
Etter å ha lest intervjuet med min kollega Håvard Gautneb (GEO 05/2019: «Flere gruver er uungåelig«) og kommentar fra Gunnar Reinholdtsen (geo365.no: «Ja – flere gruver er uungåelig«) sliter jeg litt med å se hvor en eventuell uenighet ligger. De påpeker begge hvor viktig mineraler og metaller er i den formidable transformasjonen vi står overfor – fra brunt til grønt.
Tidsklemmen
Økningen i behov for metaller er bekymringsfull fra et ressursperspektiv. Hvis årlig økning i forbruk av kobber fortsetter som nå, går vi mot dobling før 2050. Det er ikke nødvendigvis et geologisk problem (jordkloden har masse uoppdagete metallressurser), men en tidsklemme: det synes ikke mulig at dagens kobbergruver kan tilfredsstille denne økningen. Derfor må en rekke nye forekomster bli funnet og gruver etablert de neste 30 år. Det er ekstremt kort tid.
Utenom helium, er det ingen grunnstoffer fra mineralske ressurser som forsvinner fra jorda gjennom bruk. Teoretisk sett er derfor alle slike ressurser gjenvinnbare. I økende grad blir de praktisk gjenvinnbare. Men likevel tar det lang tid før gjenvinning kan dekke mesteparten av våre behov. For at det skal kunne realiseres trenger vi i tillegg til forskning og ny teknologi og en politikk som reduserer ulikhet og fattigdom, bremser befolkningsveksten og skaper mer likeverdige livsvilkår globalt. Metall blir ikke resirkulert i et uorganisert samfunn med minimale ressurser og lave skatteinntekter.
Hvem skal drive gruvene?
Målet er det grønne skiftet, ikke gruvedrift. Ja. Det er nok kjernen i både Gautnebs og Reinholdtsens synspunkt.
Og EUs. Bekymringen i Europa om egen gruvedrifts rolle er ikke knyttet til en «brunsvidd» tankegang, men etter min mening til to grunnleggende perspektiver: de risikobaserte (kontroll over ressurser) og etiske (hvem tar belastningen). Det første dreier seg om sikkerhet for å gjennomføre planlagte klimatiltak; hvis for mye av de ressursene som trengs til dette må kjøpes i et volatilt og uforutsigbart marked med mulige politiske komplikasjoner, kan klimamålene i Europa bli vanskelig å nå.
Det andre er et etisk argument: er det rett at vi i Europa baserer oss utelukkende på at gruver i andre land (les: miljøbelastning) skal fore vår grønne omstilling?
Hva er «Green Mining»?
Det er ingen på NGU eller i toneangivende roller som mener at vi bør slakke på miljøkravene til gruvedrift eller tillate «Ville Vesten» fordi målet helliger midlet. Fremtiden må utfordres ansikt til ansikt, ikke baklengs. Så hva er egentlig «Green Mining»? Det er ikke en magisk formel som gjør at gruveindustri som bruker denne merkelappen kan drive uten miljøfotavtrykk. Hittil finnes ikke noen eksempler på det. Det er derimot en form for forpliktelse til å gradvis utvikle en bedre og mer miljøvennlig drift, basert på forskning, utvikling og innovasjon. Etter min mening er forskjellen mellom mesteparten av norsk gruveindustri og den vi finner i land som flagger «Green Mining» ikke målbar.
Norsk industri er faktisk fullt på høyde og i mange tilfeller foran.
Tiden fremover vil preges av kappløp i mange grener. Flere av FNs bærekraftsmål må løses samtidig for å komme til et bærekraftig samfunn. Det vil kreve mye innen FoU (nye teknologiske løsninger), globale politiske avtaler, tilpassete lover og regler og individuell forståelse av nødvendighet av tiltak. Samtidig så har vi ikke fasiten på alle disse områdene vi må handle. Vi må prøve oss fram. Vi kan ikke si at vi venter med alt annet til vi har en sikker og bærekraftig gruveindustri. Det er kort sagt hverken mulig eller ønskelig, ikke minst fordi hva som ligger i en «bærekraftig gruveindustri» fremdeles er i støpeskjeen. Vi vet det ikke helt ennå.
Så mitt råd er som følger: følg retningen, men ikke lag prinsipielle flaskehalser som hindrer drift i retning av det vi alle trenger, et bærekraftig samfunn. I noen tilfeller kan det resultere i ny gruvedrift i Norge, i andre ikke.
Jeg synes at både etater, organisasjoner og politikere bør jobbe hardt og kunnskapsbasert for å finne frem til god konsensus slik at vi kan gjøre en skikkelig dugnad for de kommende generasjoner.
Skrevet av Tom Heldal