– Jeg er bekymret, sier Dr. Philos Kjell Karlsrud, teknisk ekspert ved Norges Geotekniske Institutt (NGI).
Det har han god grunn til å være. Livsgrunnlaget for 24 millioner vietnamesere står på spill. Og det blir verre nærmest dag for dag. For mens det pumpes grunnvann i strie strømmer til vanlige, livsnødvendig formål, samt jordbruk og oppdrett av fisk og skalldyr, har erfarne geoteknikere forstått at grunnen derfor synker. Om bare 30 år kan det sørligste Vietnam ligge under vann.
Forsvinner i havet
Det er kun to år siden Karlsrud var på befaring i området for første gang. Gjennom ambassaden i Hanoi og det norske utenriksdepartementet, kom det en forespørsel fra vietnamesiske myndigheter om Norge kunne hjelpe til med å se på årsakene til et voksende problem med at kystlinjen sør for Ho Chi Minh City stadig trekker seg tilbake. I første omgang skulle man studere den sydligste provinsen Ca Mau, som har et areal på ca. 8000 km2 og en befolkning på 1,2 millioner.
Feltarbeidet var noe tungvint etter norske forhold. All transport foregikk med båt.
– Det var ganske ufremkommelig, men vi fikk bekreftet at strandlinjen på dramatisk vis flyttet seg innover. Befolkningen slet med tapte landarealer fra Mekongdeltaet og sørover rundt hele sørspissen av Vietnam.
NGIs vurderinger av både satellittfoto og satellittmålinger bekreftet en betydelig tilbaketrekking av kystlinjen, varierende fra 100 til 1 700 meter, over drøyt ti år. I tillegg er det problem at saliniteten i elvene og kanalene øker, at saltvann trenger inn i grunnvannet, og at fisk- og skalldyroppdretterne så vel som risbøndene sliter med at dammene og jordene blir oversvømt av saltholdig vann.
Lokalbefolkningens forklaring på problemene var at vind, strøm og bølger rev den beskyttende mangroveskogen bort. Men myndighetene ville ha en uavhengig vurdering med assistanse fra Norge. Årsaker som global økning i havnivået, redusert sedimenttransport fra Mekongelva og forsterket erosjon på grunn av vind, strømmer og bølger, ble grundig vurdert.
– Det ble rimelig fort klart for oss at det ikke var kysterosjon som var årsaken til problemet, men omfattende grunnvannspumping som fører til at terrenget synker, forteller Karlsrud, som ledet undersøkelsene fra NGIs side.
I første omgang var det vanskelig å få kunnskap om grunnvannsbrønner og hvor mye som ble produsert. Men etter at de norske ekspertene fikk kontakt med det departementet som hadde ansvaret for slikt, kom dataene på bordet. Tallene var skremmende. Gjennom mer enn 100 000 brønner blir det pumpet oppunder 400 000 m3 hver eneste dag i Ca Mau-provinsen.
– Det var ille.
Karlsrud likte slett ikke det han ble fortalt.
– Tallene surret i hodet mitt, og natten etter at jeg fikk dataene våknet jeg i halvtre-tiden. Det ble nødvendig å gjøre noen regnestykker før jeg kunne få sove. Før sola stod opp forstod jeg at vietnameserne lengst i sør sannsynligvis ble eksponert for en innsynkning på to til fem cm per år.
Senere beregninger har bekreftet denne nattlige øvelsen. De viser at i år 2020 kan setningene totalt utgjøre fra 0,5 til 1,0 m og i 2040 fra 1,0 til 1,5 m. Når dagens terrengnivå ligger bare fra 0,5 til 1,5 m over havnivå, betyr dette at hele den sørligste delen av Vietnam kan ligge under havet i løpet av noen få tiår.
– Dataene fortalte at grunnvannsnivået i akviferne det pumpes fra allerede hadde sunket hele 10 til 20 m i Ca Mau-provinsen. Det samme gjelder høyst sannsynlig også samtlige provinser sør for Ho Chi Minh City, herunder Mekongdeltaet. Ho Chi Min-byen synker selv to til tre cm per år på grunn av grunnvannspumping.
– Det sier seg selv at innsynkningen vil få katastrofale konsekvenser, ikke bare for de 24 millioner innbyggerne i området, men for hele Vietnams sosioøkonomiske forhold. Det er i sør vi finner landets matkammer som skaffer ris, grønnsaker, fisk og skalldyr til egen befolkning. Produksjonen gir også livsviktige eksportinntekter til landet.
En kjent problemstilling
Grunnvannsreservoarer (akvifere) trenger kontinuerlig påfylling for ikke å minke eller gå tomme når de blir utnyttet av menneskene. Eksemplene på grov utnytting uten tilstrekkelig etterfylling er mange.
– Både Hanoi og Ho Chi Minh City har allerede erfart betydelige setninger som følge av grunnvannspumping. I deler av Hanoi har det eksempelvis vært antydet setninger tilsvarende fra én til tre cm per år, men lokalt vesentlig større, med totale setninger i løpet av de siste 20 årene på opptil 70 cm, forteller Karlsrud.
Med sin erfaring fra Asia trekker Karlsrud frem grunnvannspumpingen i Bangkok-regionen. Den resulterende innsynkningen utgjør i dag 1-1.5 m. NGI oppdaget allerede i 1973, under arbeider med prosjektering av ny hovedflyplass for Bangkok (den som først nå er bygget), at det allerede da pågikk setninger forårsaket av grunnvannspumpingen. Dessverre tok det lang tid før myndighetene tok tak i problemstillingen.
Karlsrud fremholder at konsekvensen av flommene i Bangkok-regionen i 2011 og 2013 ble mye verre enn nødvendig fordi terrenget og dikene langs elva Chao Praya har sunket så mye. Setning av diker mot sjøen og langs Mississippi-elva, som følge av grunnvannspumping, gjorde også at stormen Katrina i 2005 fikk så alvorlige følger for New Orleans.
Karlsrud forteller at Taipei også hadde et problem med innsykning fordi grunnvannsnivået ble senket. Han har god innsikt fordi han (NGI) var innleid konsulent da hovedstaden i Taiwan planla T-bane på slutten av 1980-tallet.
– Men der var handlekraften stor, og det ble forbud mot å tappe grunnvann. Da hadde riktignok store deler av byen allerede sunket tre meter. Men resultatet av forbudet var at innsynkningen stoppet fordi påfyllingen av vann fra fjellene økte grunnvannstrykket, forteller ingeniøren.
Taipei var heldig fordi de geologiske forholdene lå til rette for at grunnvannsnivået kunne øke så snart pumpingen ble stoppet. Det skyldes at byen ligger i et basseng omgitt av fjell hvor det faller mye regn. Dermed blir det god mating av akviferen fra sidene, som gjør at grunnvannsnivået steg raskt og setningene stoppet. Så heldig er imidlertid ikke vietnameserne.
Kjell Karlsrud i NGI mener at setninger på grunn av grunnvannspumping – både for Vietnam og globalt – er et vesentlig større problem enn mulig økt havvannstand som følge av klimaendringer. FNs klimapanel anslår økningen i havnivå til ca. 40 cm innen utgangen av neste århundre. Det er verdt å merke seg at dette er betydelig mindre enn hva man i mange områder kan forvente av setninger som følge av pågående grunnvannspumping. Når terrenget synker eller havnivået stiger, blir de kystnære områdene også vesentlig mer utsatte for effekter av intensiv nedbør og flom, men kanskje enda viktigere, mer utsatte for stormer og springflo.
Produsert vann erstattes ikke
– Grunnforholdene i hele landområdet sør for Ho Chi Minh city består av et øvre 20-40 m tykt lag med bløt og tett leire over flere hundre meter mektige lag med sand, silt og leire. Det er sandlagene som det pumpes opp grunnvann fra, forklarer Karlsrud.
Generelt kan vi si at tilførsel av nytt vann ofte kommer ofte fra nedbør som strømmer gjennom sedimentene ovenfra eller fra siden gjennom permeable sandlag som kommuniserer med tilsig fra elever eller fjellsider. Det er permeable sandlag som danner akviferne som det normalt pumpes grunnvann fra.
– I hele Sør-Vietnam er det imidlertid ubetydelig tilsig ovenfra fordi det øverste laget består av tett leire. Overflatevannet renner ut i elvene. Det er heller ikke noe vesentlig tilsig fra sidene fordi området ligger flere hundre kilometer fra fjellene og vannkildene der.
– Det betyr i realiteten at vi har en lukket akvifer, og alt vann som tas ut fører til innsynkning. Vi må innse at de geologiske betingelsene i denne regionen er svært ugunstige.
Karlsrud konstaterer kort og godt at grunnvannet som produseres ikke blir erstattet. Dermed senkes grunnvannstrykket (poretrykket) i den underste delen av leirlaget. Dette medfører konsolidering (sammenpressing) og dermed innsynkning på overflaten.
Problemet kan løses
For å verifisere hastigheten og den akkumulerte innsynkningen har NGI bistått myndighetene i Vietnam med utarbeidelse av et detaljert overvåkingsprogram med måling av vanntrykket i grunnen og innsynkningen på overflaten. Vietnameserne har søkt om norsk bistand for å få det på plass.
– I første omgang er det nødvendig å monitorere setningene for å verifisere at observasjonene og konklusjonene våre er korrekte
– Resultatene av målingene vil danne grunnlag for at myndighetene kan planlegge og sette i gang tiltak for å hindre den uheldige utviklingen med tap av land.
Konsekvensene av å ikke gjøre noe for å redusere innsynkningen kan være fatale. Vietnams matkammer vil innen bare få år bli satt under vann, og flomfaren i tilstøtende områder vil bare øke.
– Myndighetene i Vietnam er fult klar over disse utfordringene, og vi er kjent med at flere tiltak er under diskusjon. Det sies at noen av disse allerede er iverksatt, forteller Karlsrud.
Blant tiltakene som diskuteres nevnes innføring av nye vannsparende teknikker for bruk av ferskvann i rekeproduksjonen, innføring av prismekanismer for bruk av ferskvann, spesielt på vann fra grunnvannspumping, søke alternative kilder for ferskvann til rekeproduksjonen i kystområdet, for eksempel ved å lede elvevann i rør eller kanaler til kystområdene som en del av myndighetenes nye «Mekong Delta Irrigation Plan», styrking av diker og opprustning av erosjonsbeskyttelse av kystområdene og omlegging av næringsaktivitetene og endret bruk av landområdene i sør
Helst vil Karlsrud stoppe alt uttak av vann fra grunnen, kanskje med unntak av drikkevann. Det høres enkelt ut, men her som ellers i verden er vannet livsnerven, det er de blanke dråpene som holder hjulene i gang. Derfor må nye ferskvannskilder bli tilgjengelige.
– Løsningen kan være å bygge omfattende anlegg for rensing av elvevann med tilhørende distribusjonssystem. Å bygge større kunstige reservoarer (damanlegg) eller samle regnvann i tanker kan også gi et lite bidrag til forsyningen.
Kostnadene vil være betydelige. Karlsrud tar frem en serviett og gjør noen enkle beregninger. Vi snakker om utlegg i milliardklassen, målt i kroner. For slike beløp vil myndighetene trolig måtte trekke på finansieringshjelp fra de internasjonale utviklingsbankene, for eksempel fra Verdensbanken og Asiabanken.
Ingen tid å miste
Oppgavene som venter er meget store og vil utvilsomt ta tid å løse. I dette perspektivet er det godt å vite at de vietnamesiske myndighetene er klar over problemet og er innstilt på å gjøre noe med det. Men det er ingen tid å tape hvis man skal klare å stoppe eller begrense konsekvensene av pågående terrengsetninger.
– Det plager meg å tenke på de enorme konsekvensene, men jeg håper at tiltakene kan komme i gang straks, avslutter Kjell Karlsrud.
Blir det ikke gjort noe, blir innsynkningen fort en plage for millioner av vietnamesere.
Det er all grunn til å være bekymret.
Artikkelen ble publisert i GEO 06/2014