Begrepet malm på norsk eller ore på engelsk er viktig fordi det er knyttet til hvor mye metaller du kan ta ut av en forekomst med økonomisk overskudd. Begrepet er viktig fordi det angir hva som er riktig pris for kjøp og salg av aksjer eller andeler. I mange land er også verdien av forekomster (malm) formuebeskattet.
Sokkeldirektoratet vil ikke benytte malmbegrepet, men foretrekker å bruke ressurser, som er et uklart begrep. På bunnen av Rødehavet er det enorme mengder sink, men det er ikke lønnsomt å produsere sinkmetall. Har da metallene noen verdi?
Når Sokkeldirektoratet sier at det er mer sølv og gull på havbunnen på norsk sokkel enn på Kongsberg og Bidjovagge, så blander Sokkeldirektoratet sammen epler og pærer (geo365.no: «Store tilstedeværende ressurser»). Det vil si malmer og ressurser.
Både på Kongsberg og spesielt på Bidjovagge produserte gruvene de delene av gruva som var malm. Sannsynligvis står det igjen mye gull (Bidjovagge) og sølv (Kongsberg), som det ikke lønnet seg å ta ut. Salget av mineralene fra hver salve må kunne finansiere oppfaring, brytning, oppredning og gi et rimelig overskudd.
I Bidjovagge var det store partier som ikke var rike nok til å forsvare malmbryting, og det står derfor mye kobber og gull igjen i fjellet. Blir det fortsatt undervist i bergfag (malmgeologi, prospektering, gruvedrift, oppredning og metallurgi) ved norske universiteter?
Hittil er det ikke dokumentert at et eneste kilo gull eller sølv fra havbunnen kan tas ut med fortjeneste. Når en ikke setter en begrensing på kravet til lønnsomhet – finnes det da noen begrensinger på hva som kan tas med i en ressursvurdering? Er metallverdien av Atlanterhavet også interessant?
Vi må være forsiktige med angivelse av metallverdier uten å trekke fra produksjonskostnadene, fordi verdiene av mineralforekomster i økende grad blir benyttet i politisk påvirkning. Vi ser dette klarest i Ukraina i dag, hvor forekomster blir verdsatt til enorme summer uten en vurdering av om forekomstene er drivbare.
Nautilus Minerals, som forsøkte å starte gruvedrift på havbunnsmalmer i Stillehavet, hadde store kanadiske gruvefirmaer som aksjonærer. Metallinnholdet i disse sulfidene var dobbelt så høyt som i sulfidene på havbunnen på norsk sokkel og havdypet var 1 600 meter, vesentlig grunnere enn gjennomsnittet på norsk sokkel. Nautilus Minerals gikk likevel konkurs og tapte to milliarder dollar.
ARNE BJØRLYKKE
Tidligere professor i malmgeologi ved UiO
1 kommentar
Det er vel verdt å nevne at Nautilus Minerals gikk konk ikke fordi de tapte penger med selve gruvedriften, men fordi de ikke klarte å skaffe nok kapital til å bygge utstyret som skulle utvinne disse ressurser. De kom aldri i gang med Solwara 1 prosjektet. Ellers, de møtte stor motstand mot sine planer, og det ser i tillegg ut at de ikke hadde gjort nok forarbeid til å bevise at planene deres kunne gjennomføres på en lønnsomt måte.
Dette sier i og for seg ingenting om det er mulig med lønnsomt gruvedrift på havbunnet.