Ærefuldt for landet

Et dobbelt formål lå fra starten av til grunn for institusjonen.

På den ene siden skulle bergkandidater og geologer gjennom kartlegging av geologiske forekomster bidra til ny kunnskap om både omfang og mulige nytteverdi, og slik skape et bedre beslutningsgrunnlag for dem som vurderte å utnytte naturressursene. Et økonomisk moderniseringsmotiv lå med andre ord bak opprettelsen.

På den andre siden skulle institusjonen styrke det vitenskapelige miljøet i landet og bidra til mer systematiske oversikter over landets geologiske formasjoner og forekomster. Slik ble institusjonen også plassert inn i en kulturell sammenheng. Lenge var kartleggingen også en oppdagelsesreise inn i eget, og ofte uoppdaget land. Det var derfor ikke uten grunn at litteraturhistoriker Gerhard Gran i 1905 slo fast at geologene, i likhet med dikterne og malerne, gjennom sine arbeider hadde erobret bygd for bygd slik at nordmennene i 1905 endelig kunne si at de eide sitt eget land.

Geologene ved NGU kom dermed til å bidra i så vel industri- og kunnskapsutvikling som nasjonsbygging.

Tidlig samfunnskontakt

Ambisjonen om at NGU skulle være både «Praktisk nyttig, videnskabeligt nødvendig og ærefuldt for landet» appellerte også til politikerne og byråkratene i Indredepartementet. For dem inngikk NGU, på samme måten som Den geografiske Opmaaling fra 1771 og de praktisk-vitenskapelige fiskeriundersøkelsene som ble etablert få år senere, i 1860, i et program som handlet om å vinne kunnskap om, forvalte og reformere en næringsvei. En form for samfunnskontrakt lå dermed til grunn for etableringen. Geologene fikk utvidet sitt virksomhetsområde og mer penger å forske for, mot at de konsentrerte noe av innsatsen om kartlegging som var nyttig for nærings- og industriutviklingen. Fra 1858 og fram til i dag har imidlertid dette samfunnsoppdraget og oppgaven med å utføre geologi for samfunnet blitt forvaltet og fortolket på ulike måter.

I Kjerulfs bestyrerperiode, som varte fram til hans død i 1888, var samfunnskontrakten solid. Det skyldtes flere forhold. Theodor Kjerulf, Tellef Dahll og den lille staben av midlertidige assistenter kom i løpet av de første 20 årene av NGUs virke et godt stykke på vei i den «udgranskningen af fædrelandets geologi» som bestyreren hadde lovet staten. Tre kartverk var ferdige, to av dem i målestokk 1:400 000 (det søndenfjeldske og det nordlige Norge) og ett i 1:800 000 (Trondheim stift). Kartene med beskrivelser ga ny og verdifull kunnskap om fjellandet Norge og bekreftet at det var mulig å forene de vitenskapelige, økonomiske og kulturelle ambisjoner som lå til grunn for NGU. Kartene var dessuten nyttige, fordi de ga innsikt i hvor de mest fruktbare jordbruksarealene i Sør-Norge var. Forekomstene av kobbermalm, jernmalm, gull, kull og nikkel, som Dahll påviste og undersøkte, var viktige for alle som kunne tenkes å utnytte dem. Takket være alle håndstykkene som kartleggerne samlet inn, hadde samlingene ved universitetets mineralkabinett også økt, og «naaet en høiere Grad af Fuldstændighed». Det kom ikke bare universitetet til nytte. De nye realskolene, lærerseminarer og landbruksskoler ble også forsynt med stuffer fra NGU. De sjeldneste og vakreste håndstykkene var dessuten et viktig og nyttig byttemiddel overfor kolleger og mineralhandlere i utlandet.

Sviktende tillit

Kjerulf, som selv kom fra en solid embetsslekt, hadde dessuten sterke bånd til embetsverket og politikerne, og han virket i en tid – embetsmannsstaten – der politikere og byråkrater hadde stor tillit til vitenskaperne og derfor også kunne leve med at forholdet mellom vitenskap og nytte ikke var tydelig definert. Departementet og politikerne var i tillegg fornøyde med NGU og den måten Kjerulf og Dahll kombinerte de vitenskapelige ambisjoner med viljen til å lete etter nyttige forekomster. Bevilgningene varierte riktignok, men størrelsen på dem vakte sjeldent debatt i Stortinget, og det er ett av flere uttrykk for at tilliten mellom NGU og staten var sterk.

Fra 1890-årene endret dette seg. Venstrestatens politikere stilte seg på langt nær like lojalt bak embetsstatens institusjoner og de akademiske autoritetene som forgjengerne hadde gjort, men hadde tvert imot en klar front mot det vitenskapelige miljøet. De stilte også nye krav til NGU og krevde at kartleggingen skulle fremme spesifikk næringsutvikling og utbygging av infrastruktur. De kritiserte dessuten NGU for at kartleggingen gikk for sakte.

Tilliten mellom staten og NGU ble med andre ord svekket på omtrent samme tid som den nye bestyreren, Hans H. Reusch, overtok. Konsekvensen av dette var at NGUs bestyrer i årene som fulgte måtte argumentere tydeligere for institusjonens funksjon og nytteverdi. NGU ble dessuten flyttet fra Departementet for offentlige arbeider (som de var overført til i 1885) til Kirkedepartementet. Mens institusjonen tidligere sto registrert under eget navn i Stortingsforhandlingenes register og statsbudsjettet, var det fra da av å finne under samlekategorien «Forskjellige Videnskabelige, litterære og kunstneriske Formaal». Det var en post som blant annet omfattet alt fra bevilgninger til museer, mindre vitenskapelige prosjekter utenfor universitetet, statsbidrag til tidsskrifter og reisestipend til journalister. Verken departementstilknytningen eller bevilgningene signaliserte noen ny giv for NGU eller en tydeligere næringsrettet profil for kartleggingen.

Helt i stampe sto det likevel ikke, og i løpet av de drøye 30 årene Hans H. Reusch ledet NGU, satte han sitt merke på institusjonen. Da han gikk av i 1921, var staben på ti personer, og den var delt i to jevnstilte avdelinger: kartavdelingen og den praktiske avdelingen, hver med tre statsgeologer. I tillegg kom, foruten direktøren, en assistentgeolog, en kontordame, som samtidig var karttegner, og et bud. De nye stillingene gjorde det enklere å rekke over mange av de oppgavene NGU hadde, men sammenliknet med den finske og svenske geologiske undersøkelsen var den norske kartleggingsinstitusjonen fremdeles liten. Den finske geologiske undersøkelsen hadde 20 medarbeidere i 1921, den svenske om lag 60 fast ansatte og 20 feltassistenter, eller «extrageologer». Reusch hadde også kjempet seg til et større budsjett, selv om det tok lang tid å få gjennomslag for det. Det ga større armslag og muligheter til å utgi flere avhandlinger og kartlegge flere nyttige forekomster. Nesten alle NGUs publikasjoner ble fra 1891 trykket i undersøkelsens egen skriftserie, og den hadde i 1921 kommet ut med 86 nummer.

Flytting til Trondheim

NGU levde altså delvis opp til sine vitenskapelige og praktiske oppgaver. Men samfunnskontrakten var fremdeles svak, og politikerne kritiserte med jevne mellomrom NGU for at kartleggingen ga for få direkte praktiske og nyttige resultater. En ny institusjon, Statens råstofflaboratorium, utfordret etter hvert NGU på dette feltet. Fra 1934 gjorde Geofysisk Malmleting det samme. De tre institusjonene levde lenge side om side og uten særlig innblanding fra myndighetenes side. NGUs budsjetter ble riktignok ikke økt, men den faglige virksomheten ble utvidet til også å omfatte geologiske undersøkelser knyttet til utbyggingen av vannkraft, veier og vannforsyning. Etter andre verdenskrig kom institusjonen imidlertid under press. Det geovitenskapelige miljøet ved universitetene og personer knyttet til det nye Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) etterlyste en institusjonell reorganisering av landets geologiske utforskning, og de kritiserte NGU for at arbeidsfeltet i for sterk grad var blitt innsnevret til geologisk kartlegging. NGU fylte etter deres mening ikke lenger rollen som den sentrale geologiske institusjonen i Norge. Det var bare i navnet at NGU var en nasjonal geologisk undersøkelse.

Myndighetene presset også på. I Arbeiderpartiets visjoner om storstilt industrireisning og modernisering av Norge spilte bergverksindustrien og smelteverksindustrien en nøkkelrolle. Økt utvinning og bearbeiding av de norske malmene ble et viktig anliggende for staten, og Stortinget bevilget betydelige ekstraordinære midler øremerket malmleting. Noen av disse havnet i NGU. Men spørsmålet om NGUs rolle i den geologiske utforskningen av Norge, og innenfor malmletingen spesielt, utløste en opphetet strid. NGU kom under press fra flere kanter, og samfunnskontrakten mellom NGU og staten ble nok en gang satt på prøve.

Striden fikk sin endelige avklaring først med Stortingets vedtak om å flytte NGU til Trondheim, og ved at NGU, Geofysisk malmleting og Statens Råstofflaboratorium ble slått sammen til en institusjon. Ambisjonen om å styrke malmletingen var den viktigste begrunnelsen for å flytte NGU, men beslutningen ble fattet til tross for massiv motstand fra NGU og det geologiske fagmiljøet i Norge.

Samlokalisering og motsetninger

Høsten 1961 flyttet NGU inn i et stort nybygg på Østmarkneset i Trondheim. Det var en milepæl. I drøye hundre år hadde institusjonen hatt tilhold i skiftende og ofte lite egnede lokaler. Nå ble de endelig herrer i eget hus. Fra 1. januar 1962 ble dessuten NGU, Geofysisk malmleting og Statens Råstofflaboratorium slått sammen til én institusjon under navnet Norges geologiske undersøkelse. Sammenslåingen markerte inngangen til en ny epoke i NGUs historie. Etter over hundre års virksomhet ble det gamle NGU omdannet til en geologisk avdeling ved et nytt NGU. Geofysisk Malmleting og Statens Råstofflaboratorium ble reorganisert til henholdsvis geofysisk og kjemisk avdeling. Ut av dette kom et tre ganger så stort NGU, og med et langt bredere virkefelt enn tidligere. Den nye institusjonen ble samtidig en institusjon preget av større motsetninger. Samlokalisering førte ikke til samorganisering. De tre avdelingene forvaltet til dels ulike kunnskapstradisjoner, de var preget av forskjellige kulturer, og de var ledet av sterke personer. De hadde dessuten tilhold i ulike bygg, og alle disse faktorene bidro til å opprettholde de gamle institusjonsgrensene.

1960-årene innledet en ny epoke i norsk historie: Norge ble gradvis en oljenasjon. Gjennom geofysiske flymålinger bidro NGU med ny kunnskap om den norske kontinentalsokkelens geologi. Geologisk kartlegging av kontinentalsokkelen ble likevel ikke et hovedanliggende for NGU. Langt på vei skyldtes det en bevisst politikk fra myndighetenes side, som gjennom hele 1960-tallet var negative til å finansiere norsk utforskning av kontinentalsokkelen. Samtidig evnet NGU i for liten grad å gjøre institusjonen til en selvskreven aktør innenfor det nye fagfeltet, særlig etter at oljeutvinningen startet på begynnelsen av 1970-tallet. Fra cirka 1990 fikk imidlertid NGU en sterkere posisjon innenfor oljegeologien.

I løpet av 1970-og 80-årene ble formålet med den geologiske kartleggingen utvidet. Mens ressursundersøkelser hadde vært en bærebjelke siden opprettingen, kom ressurs- og miljøforvaltning inn som ett nytt bærende element. Kvartærgeologisk, geokjemisk, maringeologisk og hydrogeologisk kartlegging ble vel så viktig som den tradisjonelle berggrunnskartleggingen, og kartleggingen ble i økende grad organisert i regionale program der alle typer kartlegging inngikk. Etter 1976-reformen av fylkeskommunen fikk NGU en ny og viktig bruker av geologisk informasjon, som førte til en styrking av NGUs kontakt med samfunnet. Gjennom målingene av det radioaktive nedfallet etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 nådde NGUs geologiske kompetanse ut til allmennheten på en måte som aldri tidligere hadde skjedd. Utviklingen av datateknologien fra midten av 1960-tallet, da NGU først begynte å ta den i bruk, til 1990-årene ga helt nye muligheter for formidling av geologisk informasjon til brukerne, til samfunnet. Stadig kraftigere maskinvare muliggjorde digital framstilling av geologiske kart, og en kobling mellom kart og databaser. Utviklingen av Internett gjorde det mulig for NGU å gi brukerne direkte tilgang til NGUs databaser. Den digitale revolusjonen førte til en grunnleggende endring av NGUs kartframstilling, og formidling av geologisk informasjon. Endringene var gjennomgripende for hele institusjonen, og førte til en reformulering av samfunnskontrakten mellom staten og NGU.

Anne Kristine Børresen og Astrid Wale er hhv. førsteamanuensis og forsker i moderne historie ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU. De er begge forfattere av «Kartleggerne. Norges geologiske undersøkelse 1858-2008», Tapir Akademisk Forlag, 2008.