På vårparten i fjor var vulkansk aske fra Eyafjallajøkull på Island en stor medienyhet i flere uker (GEO 04, 2010). Flytrafikken i Europa ble delvis stoppet, og både forretningsfolk og turister irriterte seg kraftig over å bli sittende askefast eller få planlagte reiser avlyst. Det kunne jo ta over ei uke å komme fra USA til Norge – nesten som i min ungdom da Amerikabåten var transportmiddelet den veien.
Mange av oss geologer gledet oss derimot over en enestående mulighet til å formidle geologisk kunnskap. Men her skal det handle om en askesky – og et kart – fra et utbrudd i siste halvdel av 1800-tallet.
Et merkelig fenomen
”Dette merkværdige Fænomen …” Slik starter Henrik Mohns artikkel ”Askeregnen den 29de-30te Marts 1875”. Han omtaler her askenedfall i Norge og Sverige fra utbruddet av vulkanen Askja som startet på kvelden annen påskedag, 29. mars 1875. Artikkelen er blitt en klassiker, fordi den inneholder det første publiserte kart av en stor askesky.
Ingen jeg kjenner har sett nedfall av asken fra Eyafjallajøkull, men vi så på fjernsynet et markert asketeppe over biler i Finnmark og også andre steder i Europa var det synlige nedfall. I Norge og Sverige var askeskyen mye tettere og nedfallet tydeligere i 1875, men det var nok mer geografisk avgrenset enn i 2010, slik kartet viser.
Mohn fikk innrapportert beskrivelser fra rundt om i landet; han skriver for eksempel: Capt. Abrahamsen, førende bark ”Mimer” af Risør, beretter, at han … den 29de Marts paa Høiden af Christiandsund c. 17 mil af Land … observerede, at der faldt et slags graaligt Sandstøv, hvilket varede fra Aftenen til udover Natten. Da det lysnede om Morgenen, var Skibet ganske sandstrøet i enhver Krog lige fra Toppen af. Sandet faldet saa tæt, at Glasruderne til Compasset ofte maatte aftørres.
Det er jo paradoksalt at en forsker fra det vulkansk døde Norge skulle publisere det første kartet over spredningen av vulkansk aske. Men Mohn var, jeg sier nesten dessverre, ikke geolog. Han var meteorolog, grunnla Meteorologisk institutt og var sammen med G. O. Sars drivkraften bak pionerprosjektet ”Den norske Nordhavsekspedisjonen 1876-1878”.
Hans interesse for asken skyldtes luftmassenes bevegelser. Dette var jo før det fantes et nettverk av meteorologiske stasjoner, for ikke å snakke om satellitter. På kartet angir han tiden for første ankomst av aske til hvert sted, og han utnytter dette til å beregne … en Gjennomsnitsfart over Havet på 11 geogr. Mil i Timen eller 23.8 Meter pr. Secund. Omsatt til måleenheter vi er mer kjent med betyr dette at asken for over havet med en hastighet på 86 km/time.
Askeskyen fra Eyafjallajøkull slik den ble registrert på tre forskjellige dager i april 2010. Dette er egentlig den modellerte utbredelsen, men den er i hovedsak verifisert ved observasjoner. Til sammen viser de at nesten hele Europa fikk noe askenedfall. Modifisert fra Davies et al. (2010).[1]
[1] Davies, S.M., Larsen, G., Wastegard, S., Turney, C.S.M., Hall, V.A., Coyle, L. and Thordarson, T., 2010. Widespread dispersal of Icelandic tephra: how does the Eyjafjoll eruption of 2010 compare to past Icelandic events? Journal of Quaternary Science 25, 605-611.
Illustrasjon: Eva Bjørseth, Universitetet i Bergen
Vindretningen bestemmer
I artikkelen diskuterer Mohn vindforholdene og sier at nordøstlige vinder i lavere luftlag spredte aske på Island, mens vestlige vinder i høyere luftlag førte asken til Norge.
Utbrudd av Eyafjallajøkull våren 2010 ble veldig eksplosivt fordi det forgikk under en isbre, og asken ble derfor sendt høyt opp i atmosfæren. I tillegg lå det sterke vindbeltet som kalles jetstrømmen over Island hele tiden, og dette var hovedårsakene til at så mye aske fra et ganske lite utbrudd kom til Europa. Men det ble likevel et komplisert mønster fra dag til dag av askeskyen.
Også i 1875 var nok spredningen mer komplisert enn Mohns kart viser. Aske fra Askja er for eksempel funnet i borkjerner fra et vann i Lofoten, altså utenfor den sonen som Mohn angir.
Mohns berømte kart viser utbredelsen av aske fra Askjas utbrudd i 1875. De svarte prikkene viser steder hvor det ble samlet inn askeprøver, og det grå feltet viser hans rekonstruksjon av askens utbredelse. Linjene i askeskyen viser når asken først ankom til et gitt sted. Vi ser at fronten av skyen passerte østkysten av Island kl. 07 (GMT tid, altså kl. 08 norsk tid) og ankom Vestlandet samme kveld (kl. 22-23 norsk tid). Mellom Island og Vestlandet har Mohn bare interpolert tiden.
Kilde: Mohn, H. (1877): Askeregnen den 29de-30te Marts 1875. Christiania Videnskabsselskabs Forhandlinger 10, 1-13.
”Greetings from Iceland”
Dette er tittelen på en fascinerende artikkel om historiske askenedfall over Skandinavia[2]. Mannen bak er den berømte islandske geologen Sigurdur Thorarinsson (1912-1983). Thorarinsson hevder her at Mohns kart er verdens første for et utbredt askenedfall.
Thorarinsson er vel kjent med den vitenskapelige litteraturen, og hans artikler er også vidt utbredt og benyttet. Hvis han tok feil, så burde det ha kommet fram senere, men jeg kjenner ikke til at dette er motsagt. Så da tar vi Thorarinssons ord på at Mohn var først i verden.
Før jeg forlater Mohn, vil jeg nevne at det var han som ledet til at Nansen fikk ideen om å seile med Fram over Polhavet. Vrakrester fra båten Jeanette som gikk ned ved De Ny-sibirske øyer 13. juni 1881 ble tre år senere funnet ved Grønland. Mohn mente dette betydde at det var en havstrøm over Polhavet og holdt foredrag om dette i Vitenskapsakademiet i Oslo. Den gang var det referater fra slike møter i avisene. Unge Nansen leste dette i Morgenbladet og ble satt på tanken om å utnytte denne strømmen til å drive fra kysten av Sibir til Nordpolen og ut ved Grønland.
[2] Thorarinsson, S., 1981. Greetings from Iceland. Geografiska Annaler 63A, 109-118.
Skrevet av Jan Mangerud