Forskere har de siste årene gransket en åtte mil lang og opptil sju meter høy forkastning ved Masi i Finnmark. Rett etter siste istid braket det løs; berget brakk og skrenten skjøt opp under et kraftig jordskjelv på den sørøstre delen av vidda.
– Jordskjelvet hadde trolig en styrke på mellom sju og åtte på Richters skala, kraftigere enn for eksempel skjelvet som rammet Haiti og drepte over 300.000 mennesker i 2010, forteller forsker Odleiv Olesen ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Olesen er en av 18 nordiske forskere som nylig møttes i Kautokeino og Masi for å utveksle erfaringer om såkalte postglasiale forkastninger, altså bruddflater i fjellet skapt av jordskjelv etter siste istid. Årsaken var trolig store bevegelser i bakken som følge av landhevingen da isen trakk seg tilbake for cirka 10.000 år siden.
Den 80 kilometer lange Stuoragurra-forkastningen i Masi er en av Norges yngste forkastninger og opptrer som en opptil sju meter høy, markert skrent i det flate landskapet på Finnmarksvidda. Den ble først oppdaget i 1983, og er periodevis i flere år blitt studert av blant andre NGU-forskere, både gjennom kartlegging på overflaten, geofysiske undersøkelser og boringer.
– I år har vi gravd i forkastningen for å finne organisk materiale som kan gjøre oss i stand til å datere mer nøyaktig når det voldsomme jordskjelvet skjedde, sier Olesen.
Det tre-fire meter tykke overdekket av morene og avsetninger fra siste istids breelver er foldet over og foran hengeblokken som er skjøvet opp fra bakken.
Olesen er en av 18 nordiske forskere som nylig møttes i Kautokeino og Masi for å utveksle erfaringer om såkalte postglasiale forkastninger, altså bruddflater i fjellet skapt av jordskjelv etter siste istid. Årsaken var trolig store bevegelser i bakken som følge av landhevingen da isen trakk seg tilbake for cirka 10.000 år siden.
Den 80 kilometer lange Stuoragurra-forkastningen i Masi er en av Norges yngste forkastninger og opptrer som en opptil sju meter høy, markert skrent i det flate landskapet på Finnmarksvidda. Den ble først oppdaget i 1983, og er periodevis i flere år blitt studert av blant andre NGU-forskere, både gjennom kartlegging på overflaten, geofysiske undersøkelser og boringer.
– I år har vi gravd i forkastningen for å finne organisk materiale som kan gjøre oss i stand til å datere mer nøyaktig når det voldsomme jordskjelvet skjedde, sier Olesen.
Det tre-fire meter tykke overdekket av morene og avsetninger fra siste istids breelver er foldet over og foran hengeblokken som er skjøvet opp fra bakken.
Skrevet av Gudmund Løvø