Årdal Kobberverk: Håp og mareritt

Årdal i Sogn er mer enn aluminium. På 1700-tallet var det stor aktivitet med utvinning av både kobber og gull. Rundt 60 mann var i arbeid i 20 gruver og 1 smeltehytte – pluss funksjonærer. Men driften gikk med tap. Etter gjentatte forsøk gjennom mer enn 50 år, tok det hele slutt i 1762, til tross for at den eneveldige kongen trodde på gruvedriften og sved av store penger.

Det mange håpet skulle bli et gruveeventyr startet en junidag i 1700. To bønder fra Årdal på reinsdyrjakt fant noen steiner med annen farge og vekt enn berget omkring. De våkne karene visste godt om gruvene på Røros og Kongsberg og skjønte at dette var noe spesielt.

Utsikt over dagens Farnes (Øvre Årdal) sett fra gruvetippen i Blåberget. Der nede lå smeltehytten og gruvebyen. Til venstre i disen ser vi litt av den kjente veien opp til den 1469 meter høye Heirsnosi. Den smale veien hadde 42 krappe hårnålssvinger opp til 1000 meter. Veien ble bygget av Hydro og var ferdig i 1912 som anleggsvei til starten av utbyggingen av Tyin-fallene. Etter framføringen til Tyin i 1934 var den lenge Årdals eneste veiforbindelse med utenverdenen. I 1965 ble den helårsvei etter omlegging og utbygging. Den gamle veien står på Veivesenets verneplan. Fra 1000-meteren og ned til kraftstasjonen i fjellet nede i bygda, går kraftverkets trykksjakt i tunnel. Foto: Helge Haugen

Ryktet om malmen spredde seg og tente både pengefolk og eventyrere. Disse, men også bergkyndige folk, fant raskt veien til den bortgjemte bygda innerst i Sognefjorden med vel 400 sjeler. Resultatet var at den første driften på kobber kom i gang allerede to år etter funnet, på høyfjellet i vel 1500 meters høyde – i november måned. Gruvene her oppe fikk navnet Overberget.

Noe senere ble det funnet kobber i Blåberget, 500 bratte meter opp fra Farnes i Øvre Årdal der verket lå.

Kongen tar over

De første årene var driften likevel svært beskjeden. Transporten var tungvint, og malmen ble liggende i påvente av en smeltehytte. Interessen dabbet derfor fort av.

Men så ble det i 1705 hevdet at det var funnet rent gull og sølv i kvartsganger i Overberget. Kongen (Fredrik IV) anså utvinning av edle metaller som sin private sak og tok i 1708 over driften. Taksten var på snaue 8000 riksdaler – men han bladde opp 25 000 daler til eierne pluss en ”nådeskjenk” på 12 000. Her så han åpenbart for seg stordrift. Vel 300 tønner malm ble sendt til smeltehytten hans på Amallienborg i København. Innholdet av gull skulle sjekkes. Men hva resultatet ble, vet vi ikke.

Planen var at det skulle smeltes ut kobber med gull som biprodukt. Fagfolk ble hentet fra Røros, Løkken og Tyskland. En stor smeltehytte på 20×20 meter kom i drift på Farnes i 1710. Rundt denne vokste det opp nødvendige bygninger for drift og bolig – en hel landsby med over 200 mennesker.

Imidlertid ble det raskt slått fast av innholdet av gull var for lite til at det lønte seg å ta det ut. Verket hadde heller ikke fagfolk med de nødvendige kunnskaper for å gjøre en slik jobb. Allerede i 1710 var det dessuten klart at kobbermalmen avtok i gruvene, og virksomheten ble trappet ned. Tilskudd fra statskassen holdt det flytende. I 1711 så det likevel ut til at enden var kommet for kobberverket.

”Selsom ting”

Selv om de naturgitte forhold var vanskelige, gjaldt det å nytte dem ut på beste måte. Dette gjorde en i Guds Gave i overberget med å la vannet renne inn i gruven og fryse til is om høsten. Når dette etter to måneder var tykt nok på snaue meteren, ble vannet pumpet ut og et nytt gulv ble frosset en etasje lengre nede i gruven. Slik fortsatte en nedover til det var tre-fire isgulv. Dette stivet av veggene og gjorde det mulig for bergbryterne å arbeide i flere høyder samtidig. De slapp også å frakte opp kostbart tømmer til forbygging. Besøkende var mektig imponert over løsningen – den eneste i hele verden – hvilchet anføres som een gandske selsom Ting, heter det i en samtidig beskrivelse.

Nytt håp – nye skuffelser

Men så fikk verket ny direktør med store vyer og drømmer. Den tyskfødte oberstløytnant Johann Heinrich von Schört så for seg kobber og andre metaller over alt i Årdalsfjellene og i denne delen av Jotunheimen – til og med under Jostedalsbreen. Oppfatningen var dessverre mer basert på fantasi og alkymi enn på bergkunnskap.

Hans store overtalelseskunst fikk Kongen i København til fortsatt å dekke gjeld og bla opp penger til drift. Dette skjedde mot viljen til rentekammeret (datidens ”finansdepartement”). Men kobberinnholdet i malmen avtok, og med det driften i gruvene. Vedlikeholdet ble forsømt, og det var intriger i ledelsen. Det ble krise. I 1719 toppet dette seg. Dette året ble det bare produsert 500 kilo kobber, men arbeidere og bønder fikk ikke oppgjør. Gjelden steg, og verket mistet tillit hos kjøpmennene i Bergen. – Vi Blifver anseet til foragt, som dend Steen af en hver betrædes, skriver proviantforvalteren.

Men den egenveldige kongen hadde fortsatt håp, og han la 4000 friske riksdaler på bordet hvert år fram til 1731. Dette ble en stabil periode for verket med 40-50 mann i arbeid. I de årene som kongen ”drev” verket (1708-1731), dekket tilskuddet 60 prosent av driftsutgiftene. De resterende 40 prosent kom fra salget av kobber som i snitt årlig utgjorde 30 skippund – tilsvarende snaue fem tonn, og var minimalt sammenlignet med andre kobberverk i landet.

Dette skuffeskapet, sammen med en eiketre-kiste og et annet skap, er det eneste inventaret fra gruvetiden som Årdal Sogelag har klart å spore opp. Gruveselskapet sto for proviant og andre nødvendigheter til arbeidere og funksjonærer. – Kanskje var dette kjøpmannsdisken, undrer Bjørn Lindland som er formann i sogelaget. Foto: Helge Haugen

Nå var ikke 4000 daler all verden for kongen. Til sammenligning fikk sølvverket på Kongsberg i snitt 25 000 daler i en rekke år.

Med direktørens død i 1720 og Kongens 10 år senere, tok rentekammeret styringen og forpaktet i 1731 verket bort til engelskmenn for 21 år. De hadde planer om å smelte malmen med engelsk steinkull. Men dette ble en stor fiasko – kobberet brant opp. Engelskmennene pakket sakene sine og dro sin vei, med innstilling av driften som følge. Nå er vi kommet fram til 1734.

Den nye kongen oppnevnte en fagkyndig kommisjon som vurderte forholdene. Denne undersøkte alle de 14 gruvene der det hadde vært en viss drift. Konklusjonen i 1743 var at det kunne være håp om å gå i pluss i tre av disse. Men noe forsøk ble ikke gjort. Kongen gav så hele verket bort – uten betaling – til et andelslag i håp om fortsatt drift. Heller ikke dette ble det noe av. Imidlertid ble det gjort et nytt forsøk i 1756-1762, også denne gang med store tap, og uten kobber å selge. Norges minste – og minst lønnsomme – kobbergruve ble historie.

Drømmen om metaller i Årdalsfjellene levde fortsatt. Listen over mutinger er lang – helt opp til våre dager. I 1821 og 1918 var det undersøkelser som slo fast at drift ikke var økonomisk forsvarlig. Og i 1977: – betraktes som ikke drivverdige, og kan vanskelig tenkes noensinne å kunne bli av økonomisk interesse.

Cirkumferensen

Gruvedriften trengte mye trevirke. Allerede i 1704 fikk verket derfor sin cirkumferens, noe som betydde at bruk av skog og sager i et visst område ble lagt inn under verket. Ledelsen kunne hogge det de ville uten å spørre eierne om lov. Betalingen skulle kongen bestemme.

Bøndene i Årdal, Luster og Hafslo ble videre pålagt å levere ved og tømmer, og å kjøre malm fra gruvene og ned til smeltehytten – samt stå til tjeneste for andre oppgaver. Betalingen skulle være – rimelig og billig. Bøndene skulle levere trevirke etter hvor store skoger de hadde. Spesifiserte lister ble satt opp. Kongen og verket kjøpte også opp en del skoger, blant annet på Vettismorki – og fløtet tømmeret utfor Vettisfossen, Nord-Europas høyeste med 370 meter i samlet fall.

Livet i og rundet gruvene

Arbeiderne gikk opp til Overberget på mandag og ned på fredag – en slitsom tur på minst fire timer – det er som om sjel og legeme skal skillels fra hinanden, sa stigeren. Murte steinvarder viste veien. Den første tiden måtte proviant og utstyr bæres opp på manne- og hesteryggen. To steder langs veien opp ble det etter hvert satt opp enkle steinbuer til hvile og til ly når uværet satte inn. Om vinteren brukte arbeiderne ski.

To og to bergmenn arbeidet sammen. En holdt boret, mens den andre slo med feisel. På en arbeidsdag kunne de komme vel halvmeteren dypt. De første borene var tykke jernstenger med fem stålspisser. Hullene var 41 mm i diameter. Utover i 1720-årene kom tynnere stålbor med meiselformet spiss. Det gjorde arbeidet lettere og raskere med opp mot meteren på skiftet.

Arbeidsdagen var på tolv timer med start klokken fire om morgenen. Her var det flere 16-17 åringer i fullt arbeid. Yngstemann var 13 år. Ofte var det nattskift. I 1720 var månedslønnen til en gruvearbeider fire daler. Det tilsvarte verdien av ei ku.

Arbeidere og funksjonærer levde i et tett samfunn hver for seg. Verket hadde på det meste rundt 70 større og mindre hus. I tillegg kom de husværene arbeiderne selv eide – ofte bygget av lånte penger fra verket. Mange av gruvearbeiderne var familiefolk.

Mannskapsliste fra 1714 viser at det var få fra Årdal som arbeidet direkte for verket. Nordfjord var derimot sterkt representert. Ellers finner vi både østlendinger og trøndere – og én vossing.

Verket hadde til og med sitt eget rettsvesen og kunne både dømme og straffe uten å være underlagt fut eller skriver. Eget fengsel på 3×5 meter med to rom og sterke dører hørte også med. Like i nærheten av embetshuset sto gapestokken. Bedehus kom også etter hvert på plass. Et par år ble dette brukt som sykehus hvor de innlagte fikk medisinsk hjelp av en dokter fra Bergen og en barberer fra Luster. Det var særlig kjønnssykdommer som var problemet.

På mange måter var dette et tøft mannssamfunn der kniven satt løst, og mord hørte med. Noen koner så seg i 1720 nødt til å klage til ledelsen i København på at løse kvinnepersoner kom – strippendes fra Bergen. De forførte mennene med brennevin og muligens annet snop, og fristet mannfolkene til å sette over styr pengene familien skulle leve av.