Kildebergarter – sedimentære bergarter rike på organisk materiale – er avgjørende for dannelsen av olje og gass.
I Norge stammer mesteparten av oljeressursene fra Draupneformasjonen og tilsvarende skiferavsetninger i øvre jura, mens flere av gassfeltene i Nordsjøen har kull-lag fra karbon og jura som kildebergart. Også i Barentshavet regnes øvre jura (Hekkingenformasjonen) som den viktigste kildebergarten, men flere eldre og yngre kildebergarter er kjent.
De seneste årene har Sokkeldirektoratet (Sodir) og UiT Norges arktiske universitet fulgt sporene etter en nokså oversett kildebergart i Barentshavet. Gjennom analyser av naturlige hydrokarbonlekkasjer på havbunnen har de identifisert en oljetype som peker mot en ung, oversett kildebergart vest for Svalbard. Også Universitetet i Bergen har bidratt med observasjoner av slike lekkasjer.
– Det er arbeid som er gjort vest for Svalbard i samarbeid med akademia som førte til funnet av den nye unge kildebergarten, og det som ser ut til å være et fungerende petroleumssystem knyttet til den, bekrefter Rune Mattingsdal, geolog i Sokkeldirektoratet i en nyhetssak på direktoratets nettsider.
Naturlige lekkasjer
Barentshavet er kjent for et stort antall naturlige utsivingspunkter. Det er registrert tusenvis av steder der hydrokarboner siver opp fra dypereliggende lag. De fleste lekkasjene består av metan.
Noen fåtalls naturlige oljelekkasjer er kjent. I enkelte tilfeller opptrer olje i små mengder sammen med større gassutsivinger. Oljelekkasjene observeres gjerne av fiskere, forskere eller satellitter som oljeflak på havoverflaten og undersøkes for å avkrefte at de skyldes menneskelig aktivitet.
Sodir og akademiske partnere har ved flere slike lokaliteter tatt prøver av oljene for å analysere deres geokjemiske signatur og fastslå opphavet. Det er slik de har påvist den ukjente oljegenerende kildebergarten.
Kildebergarten er ung i geologisk sammenheng. Den ble først påtruffet under et tokt i regi av det internasjonale samarbeidet Ocean Drilling Program vest for Svalbard i 1993. Senere analyser har vist at bergarten er av tidlig til mellom miocen alder, det vil si ca. 23 og 11,6 millioner år gammel.
Undersøkelser antyder at bergarten ble avsatt i et kystnært miljø, sannsynligvis som del av ett eller flere deltaer som bygget seg ut fra Spitsbergen og ned mot Bjørnøya – kanskje også enda lenger sør.
Utenfor Prins Karls Forland og ved Molloydypet vest for Svalbard har analyser av oljelekkasjer vist at oljen har opphav i samme kildebergart.
Olje og gass øst for Bjørnøyvifta?
Selv om alle registreringene av kildebergarten og dens olje er gjort vest for Svalbard, mener Mattingsdal og hans kolleger at bergarten kan ha en langt større utbredelse.
Tidligere denne våren holdt han et foredrag på en konferanse i regi av Norsk Petroleumsforening om lekkasjene og kildebergarten.
– Et av hovedbudskapene var at denne unge kildebergarten sannsynligvis er tilstedeværende og har dannet hydrokarboner der den ligger dypt begravd under Bjørnøyvifta, informerer han på sodir.no.
Bjørnøyvifta strekker seg fra sokkelkanten vest for Barentshavet ut i Norskehavet. Exploro, som har utført bassengmodellering for Sodir, bekreftet muligheten for at en miocen kildebergart kan ha dannet hydrokarboner i dette området.
Mattingsdal opplyste under foredraget at satellittbilder har avdekket oljeflak på havoverflaten ved Bjørnøyvifta. Denne oljen har så langt ikke blitt prøvetatt, men indikerer like fullt migrasjon av olje fra dypereliggende lag.
Sokkeldirektoratet påpeker at området som omfatter Bjørnøyvifta ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet, men at olje og gass som er dannet der «kan ha betydning for åpnet areal i den vestligste delen av Barentshavet».
– Hvis kildebergarten er til stede, vil det kunne muliggjøre nye letemodeller, som igjen kan gjøre den vestlige delen av Barentshavet mer attraktivt sett fra industrien sin side, har Mattingsdal tidligere uttalt til geo365.no.
Energidepartementet har for Tildeling i forhåndsdefinerte områder (TFO) 2025 foreslått å utvide TFO-området med 20 nye blokker nettopp vest i Barentshavet. Utlysningen er ventet i tredje kvartal 2025, med tildeling av arealer i januar 2026. Kanskje vil antakelsen om en moden kildebergart under Bjørnøyvifta gjøre de nye blokkene mer attraktive for industrien.
Relevans utenfor Barentshavet
Men den miocene kildebergarten kan også være relevant for leteselskaper som ikke jakter lisenser og prospekter vest i Barentshavet.
Mattingsdal påpekte at indikasjonene på en regional miocen kildebergart er mange, og viste blant annet til rapporter fra tidligere internasjonale tokt, samt informasjon fra enkelte brønner på sokkelen.
Basert på dette er det grunn til å tro at kildebergarten kan være utbredt over betydelige deler av Norskehavet, og også forekomme i den nordligste delen av Nordsjøen.
– Selv om kildebergarten de fleste steder vil ligge for grunt, kan den muligens ligge dypt nok begravd til å ha dannet hydrokarboner flere steder i eksisterende TFO-areal i Norskehavet, i områder der det så langt ikke er utforsket med tanke på denne muligheten, påpeker Sodir-geologen.
Kartleggingen og studiene av den unge kildebergarten skal fortsette. I mai deltok Sokkeldirektoratet i nye vitenskapelige undersøkelser på Bjørnøyvifta og i den vestligste delen av Barentshavet.
– Planen er å ta prøver av naturlige oljeflak på havflata og kartlegge havbunnen for å finne flere naturlige utsivingspunkter. I tillegg vil vi gjøre geologiske og geofysiske undersøkelser av naturlige utsivinger for å prøve å finne ut hva som kan være kildebergarten, avslutter Rune Mattingsdal til sodir.no.