Best i øst – verst i vestGråblå gneis fra sen arkeikum pryder Oljemuseets fasade. Den brune sandsteinen kommer fra Brumunddal og er av permisk alder. Den blå fargen skyldes blålig kvarts som ofte er assosiert med høymetamorfe gneiser. Foto: Halfdan Carstens

Best i øst – verst i vest

Det er trykket fra dannelsen av Den kaledonske fjellkjeden som er årsaken til de store forskjellen i kvalitet på gneis i øst og vest.

Symbolverdien er tung. Norsk økonomi støtter seg på oljeindustrien. Norsk oljemuseum støtter seg på gneis. Blå gneis fra Finnmark. Det går en linje fra Varanger til Stavanger.

– Dette er en solid og ekstremt tett bergart som ikke har blitt påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldningen. Det betyr at den har veldig gode kvaliteter som naturstein, men en del sprekker i forekomsten gjør at det er vanskelig å få ut store blokker, forteller Tom Heldal, avdelingsdirektør for georessurser og en av NGUs eksperter på naturstein.

– Vi kaller denne fine steinen gneis, men den har blitt utsatt for så høye temperaturer at den begynte å smelte mens den lå langt nede i jordskorpen, noe som har forårsaket et «marmorert» utseende. Derfor kan vi også kalle den migmatitt, forklarer Heldal.

Gneis ble mye brukt som naturstein da vi bygget landet på 1900-tallet. Flere steder har det vært uttak for byggeformål, og vi finner mange varianter av gneis på en stor mengde bygninger landet rundt.

– I Oslo Rådhus (1950) er søylene og deler av sokkeletasjen kledd med gneis fra Sandøy på Hvaler. Samme bergart er også brukt i det monumentale midtfeltet mot borggården.

Som bergenser må natursteinspesialisten selvsagt også trekke frem Jernbanestasjonen (1913) og Biblioteket (1917) i hjembyen. Fasaden på Jernbanestasjonen er i råkopp (huggete bruddflater) fra Vaksdal sør for Bergen, mens Biblioteket er bygd med en annen gneis.

– Under oppbyggingen av Ålesund etter bybrannen i 1904 oppstod lokale natursteinsprodusenter der både gneis og marmor var råvarer. I utgangspunktet er gneisen de brukte lite egnet på grunn av oppsprekking, men med datidens produksjonsmetoder var den faktisk god nok, spesielt for råkopp.

Det er altså langt fra all gneis som egner seg for moderne blokksteinsproduksjon, for moderne drift betyr at store blokker blir sagd eller sprengt ut, og som deretter sendes til utlandet for videre saging og tilskjæring. Da er det nødvendig med fjell som har færrest mulig sprekker.

– Gneisene som ble påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldningen har for mye sprekker til at de kan sages eller sprenges ut i store blokker. Gneisene som er lite påvirket kan derimot egne seg godt som naturstein hvis de estetiske kravene er oppfylt, forklarer Heldal.

– Derfor går den en grense mellom gneisene i vest som er lite egnet (for eksempel Den vestre gneisregionen), og gneisene i øst (for eksempel i Finnmark, samt på Sørlandet og Østlandet) som er mer brukbare.

Dermed ikke sagt gneisene i vest er totalt ubrukelige. Gneis har nemlig et vidt bruksområde.

– Vi har 85 muresteinsprodusenter landet over, og mange av dem baserer seg på gneis. Dette gjelder også på Vestlandet hvor gneisen er sterkt påvirket av kaledonsk deformasjon, påpeker Tom Heldal.

Uttakene av Barents Blue og Barents Red i Finnmark er for tiden inaktive. Det samme gjelder bruddet på Flisa som har vært en av få natursteinsprodusenter med uttak av gneis. Med merkevarenavnet Gneis Royal har det vært sporadisk drift på denne blekrøde gneisen siden 1960. Steinen har blitt sendt i blokker til blant annet Italia, Tyskland, Spania, Sverige og Taiwan, men den blir også brukt her hjemme som gravstein.

Newer Post
Older Post

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X