Der ingen skulle tru …Norsk larvikitt på en gravplass i Polen. Foto: Halfdan Carstens

Der ingen skulle tru …

Det er en sær «hobby», jeg innrømmer villig det, men desto mer interessant sett i et norsk natursteinsperspektiv.

Når jeg er på reise i utlandet har det blitt en vane å stoppe på gravplasser langt ute på landet, utenfor turistenes allfarvei, på vei til en eller annen attraksjon med geologisk innhold.

Så også da turen gikk til Polen og det ganske så bortgjemte oljemuseet tre timers kjøring fra Krakow.

I byen Szufnarowa (som er så liten at når du søker på google så kommer det kun opp sider med polsk språk) ble det bråstopp. Kirkegården rett ved siden av veien måtte undersøkes der den lå badet i sollys og nysnø. Og riktig nok, min høyst uoffisielle sannhet, at alle europeiske kirkegårder har minst én gravstein med larvikitt, fikk nok en bekreftelse.

Den skjulte også en liten tragedie. Kvinnen som var gravlagt her ble bare 31 år gammel. Kanskje mente de pårørende at hun fortjente en eksklusiv stein på gravstedet sitt.

Larvikitt

Det var Waldemar Chr. Brøgger som i 1890 ga den spesielle steinen navnet larvikitt. Bergarten ble i 2008, etter en landsomfattende avstemning, kåret til Norges nasjonalstein. Den er tilnærmet unik for Norge, og det er bare her i landet at steinen brytes for salg som blokkstein. Larvikitt består nesten utelukkende av mineralet feltspat. I tillegg inneholder larvikitt små mengder mørke mineraler, slik som amfibol, olivin og biotitt, og de mest attraktive variantene har også små mengder av mineralet nefelin. Blant fagfolk bærer bergarten navnet monzonitt. Feltspatkrystallene i larvikitt er sammensatt på en slik måte at det fremkommer et blått fargespill når lyset brytes i ørsmå lameller internt i dem. Dette optiske fenomenet kalles “iridescens” eller “Schiller-effekt”. Det er den helt spesielle sammensetningen av feltspaten som er årsaken (kilde: ngu.no). Foto: Halfdan Carstens

Newer Post
X