Fra trekiler til wiresag

I dag sages svære larvikittblokker ut av fjellet med wiresager besatt av ørsmå diamanter. Slik var det slett ikke da de første bruddene ble etablert. Da var trekiler og svartkrutt de viktigste arbeidsredskapene.

Den kommersielle driften på larvikitt begynte i 1880-årene. Ferdinand Narvesen var først ute. I 1884 åpnet han et larvikittbrudd på eiendommen sin i Fuglevik, nær Stavern. Fire år etter etablerte ingeniør Erik A. Gude, etter anbefaling fra professor Theodor Kjerulf, et steinbrudd på Lamøya ved Viksfjord i Tjølling. Professoren ved Universitetet i Christiania, som også var bestyrer av Norges geologiske undersøkelse (NGU), hadde noen år tidligere selv funnet en forekomst av den vakre, blå larvikitten, og han ivret for at private investorer skulle etablere drift på forekomsten.

Andre entreprenører fattet etter kort tid også interesse for larvikitten, og da John Oxaal på oppdrag for NGU i 1916 presenterte en oversikt over steinbruddene i Larvikdistriktet, var hele 28 brudd tegnet inn på kartet.
Noen av de som etablerte steinbruddrift var svenske firma. Med disse kom erfarne steinarbeidere fra Sør-Sverige. Andre steinarbeidere kom fra Østfold, der de hadde brutt lys grå granitt fra 1840-årene. Begge gruppers kompetanse ble viktig for utviklingen av steinindustrien i Larvik, men erfaringene fra andre steinbrudd kunne likevel ikke overføres direkte til den nye arbeidsplassen.
Larvikitten er nemlig vanskelig å bryte. Da Oxaal skrev sitt oversiktsverk over norsk granitt, påpekte han flere grunner til det. Larvikitten har for det første dårlig kløv, hvilket betyr at det er krevende å få den til å dele seg. Bergarten er for det andre ikke så utpreget oppdelt i benker, noe som betyr at de horisontale sprekkene, og lagene mellom disse, er mindre tydelige enn for de fleste andre granittyper og blokkbergarter. Siden mesteparten av larvikitten ble brukt til ornamenter og gravmonumenter, og gjerne også skulle poleres, ble det for det tredje stilt store krav til at bergarten måtte være helt frisk, og uten spor av forvitring. Rustflekker måtte i følge Oxaal ikke forekomme. Glansen måtte dessuten være “helt blaa, ikke grøn eller gullig”. Det skulle heller ikke forekomme renner eller ganger med andre mineraler.
Kravene til rent fjell var med andre ord store, og det hendte i følge statsgeologen ikke så rent sjeldent at brudd som det var knyttet store forventninger til, likevel måtte nedlegges, fordi det var mer urent fjell enn eierne hadde regnet med.

Metoder for å finne kløvretningen

Driften av larvikitt krevde av disse grunner spesielle brytningsmetoder. Steinarbeiderne greide seg lenge med en sterk kropp og enkle arbeidsredskaper. Men aller først måtte de, som steinarbeidere alle andre steder der stein blir brutt ennå i dag, finne kløvretningen, det var der steinen splittet best.
Metodene for å finne kløvretningen i dag skiller seg nok likevel fra tidligere tiders. Intervjuer som Astri Jahnsen ved Larvik museum har gjort med eldre steinarbeidere i Tjølling, som var ett av de områdene der larvikitten tidlig ble brutt og fremdeles brytes, og som er samlet i boka Steinarbeid og steinarbeidere i Tjølling, viser at det for hundre år siden fantes forskjellige metoder for dette. Én av dem som hadde sitt arbeid i brudd i dette området forteller at han brukte et bor opphengt i ei snor når han skulle finne kløvretningen, og at den skyggen som boret kastet klokka 11.30 var identisk med den naturlige kløvretningen, som på denne lengdegraden er tilnærmet nord-sør. Jo flinkere en var til å finne kløvretningen, og å bryte steinen, desto mindre skrotstein ble det. I en bransje der skrotprosenten hele tiden har vært svært høy, over 90 prosent, var dette spesielt viktig.
Etter at kløvretningen var funnet, ble borehullene boret etter den samme retningen. Til det trengtes forskjellige typer bor, god teknikk og styrke. Selve boringen foregikk nemlig for hånd. En mann holdt boret ned på fjellet, mens en eller to mann slo med ei slegge eller en feisel på boret. For hvert slag ble boret løftet litt og vridd, slik at det ikke skulle sette seg fast. Skulle en mann bore hullet alene, måtte han holde boret i den ene hånda, og en slager (stor hammer) i den andre.

Sprengning med krutt

Når hullene var boret ferdig, ble blokker av berget enten kilt ut ved håndmakt, inntil steinen revnet, eller sprengt ut. Det siste var, i følge de steinarbeiderne Astrid Jansen har intervjuet, mest vanlig. Da ble de vannrette skytehullene fylt med krutt eller dynamitt, deretter ble lunta tent og blokka skutt løs. Krutt egnet seg bedre enn dynamitt, fordi krutt forbrenner langsommere og får fjellet til å revne i store blokker uten sprekker. Dynamitt eksploderer derimot så raskt at fjellet blir sprengt i alle retninger, og det ble derfor mest brukt for å sprenge bort partier som ikke skulle brukes eller til å sprenge i stykker skrotstein.

For å kunne bruke krutt, måtte borehullet være helt tørt. Steinarbeidere har fortalt at en stokk eller kjepp som var fliset opp i enden, gjerne ble brukt som en slags børste til dette formålet. En erfaren steinarbeider visste gjerne hvor mye krutt som trengtes til de forskjellige sprengningene, og mengden kunne variere fra en liten neve med krutt til flere hundre kilo, alt ettersom hvor mye som skulle sprenges og hvordan det satt.

Når “fjellet var åpnet” og blokken løsnet, kunne delingen starte. Etter boringen ble kiling brukt for å dele de utsprengte blokkene i mindre enheter. Mens annen granitt lot seg kile ved hjelp av forholdsvis korte kiler (10-12 cm lange), satt med en avstand på 20-30 cm, måtte hullene settes dypere og tettere når larvikitten skulle brytes. Det trengtes dessuten både korte og lange kiler, og de dypeste kilehullene måtte slås nesten gjennom hele blokken.

Når delingen av blokkene startet, streket basen på blokken med rød vannmaling. Vannmalingen besto av rødt malingspulver blandet med vann i en boks. Deretter “brøstet” han, det vil si at han satte an der “sømmen” (hullene) skulle bores. Hvis det var god tykkelse på begge sider av “sømmen” ble det boret korte hull, og så ble blekkestål og jernkiler satt ned i hvert hull og forsiktig slått på med slager. Dette ble alltid gjort fra én side, for å få blokken til å revne jevnt. Hvis en av sidene derimot var tynn, ble det boret lange hull igjennom blokken. I slike tilfeller brukte man lange kiler i hvert hull.

Størstedelen av brytningsarbeidet ble lenge gjort for hånd, og steinarbeiderne greide seg derfor også lenge med kunnskap om fjellet, sterke krefter, god teknikk, enkel mekanikk og krutt. Godt verktøy var dessuten viktig. Hver enkelt steinhogger hadde gjerne et rikholdig utvalg av verktøy: bor og kiler, feisler og slagere, piggmeisler og flatmeisler, pigghakker og bredhakker, banestempler og slegger, måkere og klyvere, krushamrer og riflehamrer, spett og minebor. Flere av dem måtte det være mange av, slik at en slapp å springe til smeden hver dag, for å få reparert redskapen og kvesset bor.

Steinarbeiderne jobbet på akkord, og for å berge en god dagslønn måtte en helst bore rundt én meter i timen. De beste borerne kunne greie opptil 12-15 meter per dag, selv om de fleste nok som oftest lå rundt 8-10 meter.

Bormaskiner, kraner og store biler

Fra 1920-tallet ble håndkraft gradvis erstattet av maskinkraft. Da ble de første kompressorene og pressluftboremaskinene tatt i bruk. Fullt mekanisert ble boringen likevel ikke før etter andre verdenskrig, og det var først på 1950-tallet, da hardmetallborene fra Sandvik kom, at disse maskinene virkelig dominerte i bruddene.

Maskinene var av ulikt slag. Reidar Løvås, som begynte i Johs Nilsen i 1965, husker hvor viktige de enkle, svingbare kranene i bruddene var.

– De ble brukt til å hvelve og lempe larvikittblokkene etter at de var sprengt ut av fjellet og sparte oss for mange og tunge løft. Belteshowelen hørte 1960-tallet til. De kunne løfte fire tonn i én jafs, et arbeid som mange menn tidligere hadde brukt mye tid på.

– Da jeg begynte som steinarbeider for mer enn førti år siden, brukte vi dessuten fremdeles minerkrutt, eller spengkrutt, som vi kalte det, forteller Reidar.

– Det pakket vi inn i avispapir eller telefonkatalogpapir, og så rullet vi det sammen til en trust med lunte og tennperle festet til denne. Vi var ikke alltid like forsiktige. Tennperla skulle for eksempel festes til lunta med en egen tang – luntetanga. Det var påbudt. Men mange tok i stedet perlen i munnen og bet til med tennene for å presse den sammen og feste lunta.

– Så hendte det også at det gikk galt og at basen fikk skuddet i ansiktet, eller alvorlige skader i munnen. Dødsulykker forekom selvsagt også.

På tampen av 1960-tallet ble en ny sprengningsteknikk introdusert. I stedet for å fylle kruttet i papirtruster, ble det brukt plastikkrør med tett bunn. Disse rørladningene ga muligheter til mer presis og effektiv sprengning.

– Med denne metoden kunne vi sprenge fire sider av kubbene samtidig, og det var revolusjonerende i steinbransjen, fordi svært lite av kubbene ved denne typen sprengning ble ødelagt.

– Men rørene var dyre, og vi måtte lære oss å bruke dem. Papirtrustene ble derfor først og fremst brukt der kubbene var løse på alle sider, og der det var nødvendig med meget forsiktig sprengning, sier Reidar.

De første hjullasterne kom omtrent på samme tid som rørladningene ble tatt i bruk, og de ble særlig viktige for å håndtere alt skrotet som flere mann tidligere brukte mye tid og krefter på å få bort.

Så kom wiresaga

Den neste milepælen i larvikittindustrien hører 1980-tallet til. Da investerte Lundhs Labrador A/S i den første wiresaga. I Italia hadde steinindustrien lenge foretrukket å sage marmorblokker ut av fjellet, i stedet for å sprenge dem ut, men frem til 1970-tallet var denne teknologien langt fra god nok til å sage så hard stein som larvikitt. Det ble først mulig da en wire, besatt av segmenter med ørsmå industridiamanter, ble utviklet spesielt for bruk i steinindustrien.

Etter at kubbene ble løsnet fra fjellet med wiresaga, blir de saget opp (splittet) i mindre flak. Disse er som regel fra 160 til 200 centimeter tykke. Selv sent på 1990-tallet ble dette gjort med manuell kiling. Blekker og kiler ble satt ned i borehull, og på den måten ble kubbene kløvd. Når flakene så var veltet overende, ble de boret og kilt til mer håndterbare emner for videre produksjon til blokkstørrelser.

Fra slutten av 1990-tallet var imidlertid slutt på kiling for hånd, som frem til da sto igjen som det tyngste og eneste arbeidet der håndkraft fremdeles trengtes. Nå overtok maskinene også denne jobben. Kilene ble montert på rekke på en kran, og maskinføreren styrte prosessen fra førerhuset. I dag er denne prosessene radiostyrt og steinarbeiderne står langt unna blokkene og i sikker avstand når larvikitten deles.

De store maskinene og nye metodene som siden 1960-tallet har blitt innført i larvikittindustrien, har endret steinarbeidernes virke. Noen få maskiner gjør i dag den jobben som mange steinarbeidere tidligere utførte, på mye kortere tid enn før. Det fysiske slitet er altså blitt mye mindre. Arbeidet er dessuten langt tryggere enn før.

X