Ny interesse for avfall

Ny interesse for avfall

Ny teknologi kan gi tilleggsressurser i gamle og nedlagte gruver. Men det er ingen kandidater på beddingen her i landet.

– Dette er slett ingen bra affär, sier Anders Hallberg, malmgeolog ved Sveriges Geologiska Undersökning (SGU).
Basert på noen enkle beregninger har han trukket en krystallklar konklusjon. Med dagens metallpriser og den teknologien som er til rådighet er det ikke mulig å gjenvinne verdifulle metaller fra avgangsdeponiene etter den nedlagte gruven Bidjovagge midt inne på Finnmarksvidda.
Men det skyldes ikke den lokale motstanden mot gruvedrift som nylig kom til overflaten i same-kommunen. Det skyldes at det er for små volumer med restmetaller til at det kan bli lønnsom drift.
– Våre beregninger, om enn ikke basert på detaljerte studier, viser at det kun kan gjenvinnes i underkant av 3000 tonn kobber og ett tonn gull, og det er langt fra nok til å skape lønnsom drift.
Til sammenligning ble det utvunnet om lag seks tonn gull i gruvens andre driftsperioder mellom 1985 og 1991.
Mange kilder til verdier
Hallberg jobber med det metallpotensialet som kan ligge i sekundær utvinning i gamle gruver. Målet er å finne ut om restmateriale fra gruver, oppredningsverk og smelteverk kan representere en ressurs, og i beste fall en reserve. Oppgaven inngår som en arbeidspakke i et stort anlagt EU-prosjekt – ProSUM – der hensikten er å vurdere alle former for gjenvinning av metaller (både SGU og GEUS er medlemmer i ProSUM, NGU deltar gjennom EuroGeoSurvey).
– Det er tre problemstillinger knyttet til dette: 1) hvilke metaller og mineraler kan eventuelt utvinnes, 2) hvor store mengder kan det dreie seg om, og 3) hvilke metoder kan vi benytte for å undersøke restmaterialet i og rundt gruvene.
Prosjektet er i sin innledende fase, så i et nybrottsarbeid som dette blir den første oppgaven å definere hvilken type masser det kan ligge verdifulle metaller i. Dette vil selvsagt variere fra gruve til gruve. Derfor er det nødvendig å ta en prinsipiell tilnærming i første omgang.
– For gruveavfall kan vi skille mellom overdekning (løsmasser og/eller fast fjell), gråberg fra oppfaring og drift, rester etter sortering, samt malm som ikke har god nok kvalitet til å gå i produksjonen.
– Til slutt har vi oppredningen som også gir avfall fordi prosessen har til oppgave å konsentrere malmen. Her kan det også ligge verdier, mener Hallberg.
Malmgeologen er åpen for innspill som kan gjøre disse beskrivelsene mer presise. Han sier også at smelteverkene gjerne kan være med i vurderingene.
Kiruna heller ikke egnet
Kritisk i en evaluering av mulighetene for sekundær utvinning er hvordan volumene beregnes. Hallberg ser for seg én direkte metode og tre indirekte metoder.
Den direkte metoden er basert på beregninger med utgangspunkt i målinger av og boringer i ressursen. Dette er den mest nøyaktige og beste metoden, men også den dyreste. De indirekte metodene benytter produksjonsdata og gehaltdata, der slike foreligger for både malm, gråberg og avfall.
– Det var den indirekte metoden vi benyttet i eksemplet med Bidjovagge, forteller Hallberg.
Han eksemplifiserer den med data fra jerngruven i Kiruna.
– I 2013 ble det produsert 16 millioner tonn malm med et innhold på 61,5 prosent jern. Fra dette ble det produsert 13 millioner tonn konsentrat med 71,3 prosent jern. Hvorpå det ble igjen en rest på knapt 3 millioner tonn sand med 17,0 prosent jern.
– Fosforinnholdet er også svært interessant i et gjenvinningsperspektiv. Derfor har vi i tillegg regnet på det. Den opprinnelige malmen inneholdt 0,5 prosent fosfor, mens konsentratet bare inneholdt 0,025 fosfor, noe som ga 2,93 prosent i avfallet som gikk til sandmagasinene, forteller Hallberg, som legger til at avfallet også inneholder flere sjeldne jordarter..
Men det hjelper ikke å være effektiv hvis sluttproduktet er ubrukelig. Malmen i Kiruna har nemlig et høyt arsenikk-innhold (As2O3), noe som betyr at restproduktet ikke vil kunne brukes i for eksempel jordbruket uten omfattende og kostnadskrevende rensing. Arsenikk er som kjent dødelig giftig i svært små mengder.

Få muligheter i Norge
Bergverksnæringen er på defensiven. Den blir utfordret av miljøvernorganisasjoner, og den har et stort omdømmeproblem. Ikke spesielt i Norge, heldigvis, men over store deler av verden sliter den med både gamle og nye synder. Derfor er det om å gjøre å vise at man både vil og kan gjøre noe positivt for miljøet.
Sekundær utvinning av metaller og mineraler kan være et steg på veien. Dessuten representerer dette en mulig ressurs i en verden hvor det legges stadig større press på arealer.
– Etter første verdenskrig, med innførsel av ny teknologi og et sterkt voksende marked, ble avfall fra magnetittgruver tatt inn i operasjonene. Slik sett er det ikke noe nytt å sende gammel malm inn i prosessen, men i dag krever det enten ny teknologi eller høyere metallpriser, mener Hallberg.
Gode, moderne eksempler er derfor mangelvare.
– Vi har ingen eksempler fra slik virksomhet i Norge eller Sverige i dag. Det eneste jeg vet om er fabrikken i Witwatersrand i Sør-Afrika der gull blir utvunnet fra sandmagasinene etter de gamle gullgruvene (DRD Gold Limited).
For øvrig kjenner ikke Hallberg til gode eksempler på sekundærutvinning.
Det nærliggende spørsmålet er om det i det hele tatt kan være muligheter i nedlagte norske gruver. Gruveindustrien er som kjent bortimot 400 år gammel, og det har utvilsomt (!) skjedd en teknologiutvikling gjennom denne perioden. Røros Kobbergruve ble drevet gjennom mer enn 300 år, og på Løkken ble det drevet på (til da) Norges største kobberforekomst gjennom like lang tid.
– Røros kan utelukkes, selv om den tidlige håndskeidingen ganske sikkert har etterlatt god malm. Årsaken er at byen for en stor del er bygget på den ressursen vi snakker om. Fra de gamle kisgruvene på Løkken renner det ut i underkant av ti tonn kobber per år. Men dette er så langt først og fremst et forurensningsproblem.
Aitik-gruven er den gruven i Sverige som legger igjen de største mengdene med avfall. Årsaken er at malmgehalten er lav (0,21% kobber, 1,3 g/t sølv, 0,17 g/t gull), slik at bare én prosent av malmen kommer til nytte. Hele 99 prosent må deponeres.
– Etter som 90 prosent av kobberet utvinnes, blir gehalten i avfallet svært lav, og det er derfor helt uten økonomisk interesse for gjenvinning av metaller, påpeker Hallberg.
Men en liten del av de store mengdene med stein blir brukt som pukk og knust i mange forskjellige fraksjoner (Aitik EcoBallast).

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X