Nytt «Klondyke» i Etiopia Utsikt mot sør over lisensområdet som Akobo Minerals har rettighetene til i det sørvestlige Etiopia. Savanneområdet ligger ca. 600-800 m o.h. og består av senprekambriske bergarter. I bakgrunnen ser vi fjellene med erosjonsrester etter tertiære vulkanitter avsatt i forbindelsen med åpningen av Den østafrikanske (etiopiske) riften. Mannen til høyre er én av tre geologer i ETNO Mining som er heleid av Akobo Minerals. Segele ligger utenfor bildekanten til venstre. Joru ligger helt i sør, nesten ved foten av fjellene. Foto: Morten Often

Nytt «Klondyke» i Etiopia

Etter årelang leting kan det se ut som om noen tålmodige, norske gründere har avdekket en usedvanlig rik gullforekomst langt sørvest i Etiopia.

Det utvidete «letekorpset» består av anslagsvis 20 000 (!) etiopiere som jobber for sitt daglige brød. De leter alle etter gull på den mest primitive måten («artisanal mining»/småskala gruvedrift), men har like fullt funnet så mye av det edle metallet at et helt nytt samfunn er etablert i løpet av 10-20 år.

Midt inne i dette mylderet av mennesker og enkelt utstyr finner vi en fremmed fugl som jobber på en helt annen måte. Den har vært der i mer enn ti år, og grunnstammen er en gjeng gründere fra det norske oljemiljøet. De har fått det for seg at de skal finne og utvinne gull i det sørvestlige, etiopiske høylandet, rett ved grensen til Sør-Sudan, flere dagsreiser hjemmefra.

Tidlig i år var det endelig klart for kjerneboring. Allerede i februar i år kunne jubelen høres langt ute på den glohete savannen.

Etiopia

Etiopia, med et areal som er ca. tre ganger Norges, er et fattig land der 85 prosent av befolkningen arbeider i jordbruket. Landet er hyppig utsatt for sult- og tørkekatastrofer og var lenge regnet blant verdens aller fattigste. Økonomisk vekst de siste årene har imidlertid endret dette. Etiopia er det nest mest folkerike landet i Afrika (nylig passert 100 millioner) etter Nigeria. Geologisk tilhører Etiopia Det afrikanske skjoldet, med et landskap som hovedsakelig består av høyland som er bygd opp av enorme lavamasser fra tertiærtiden. Over slettene reiser det seg mange fjelltopper som er rester etter tidligere vulkaner. Den østafrikanske riftdalen, som strekker seg som en kjempemessig dal fra Rødehavet gjennom Etiopia, deler det etiopiske høylandet i to store platåer. Det vestlige høylandet, det abyssinske platået, strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 kilometer og ligger 1500-4000 m o.h. Gullaktiviteten foregår i lavlandet, vest for dette, der det prekambriske grunnfjellet er eksponert. Akobo-området ligger ca. 600-800m o.h. Det antas at Etiopia har store mineralforekomster, men de er bare kartlagt i begrenset grad. Sektoren bidrar med rundt én prosent av bruttonasjonalinntekt. Kilde: snl.no.

Etiopia ligger på Afrikas Horn og er med 1 104 300 km² verdens 27. største land. Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, og Keiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistiske militærjuntaen Derg. Kilde: Google Maps

Idyll – (veldig) langt hjemmefra

Vi er 700 km sørvest for Addis Abeba. Det er et slit å komme hit. To veldig lange og kjedelige dager på – etter norsk standard – temmelig dårlige veier, i en landcruiser der støtdemperne har sett sine beste dager og som generelt lider av manglende vedlikehold, med dyr, unger og folk i trafikken som ikke har lært sin ABC for trygg oppførsel, innleide sjåfører som ikke har kurs i HMS, og slettes ikke respekt for lover og regler.

Dertil hyppige kontrollposter med ufrivillige opphold og motgående trafikk som tvinger deg til å lukke øynene med jevne mellomrom. Oppå det hele kommer et altfor varmt klima under en sol som står rett over deg. I det hele tatt, under kjøreturen er hjertet på god vei opp i halsen og musklene i konstant spenning. Da er det i det minste bra at sjåførene finner det for godt å ta pause om natten. De vil ikke risikere å støte på fotgjengere og syklister som er ute i mørket uten verken refleks eller lys.

– Men det var verre før kineserne oppgraderte det meste av veien til moderne standard. I dag er den som en drøm å kjøre på sammenlignet med da jeg besøkte området for første gang for ti år siden, forteller Jørn Berle Christiansen, rådgiver, aksjonær og styremedlem i Akobo Minerals, og med spesialkompetanse i geofysikk.

Jørn Christiansen har fulgt og vært faglig støttespiller for gulletingen i Etiopia i mer enn ti år. Nå ser han at boringene gir svært interessante resultater. Foto: Morten Often

– Nå er det for det meste asfalt, mot den gang rød gjørme som det i regntiden var bortimot umulig å komme fram på. På de verste stedene kunne køene bygge seg opp med hundrevis av biler i hver retning. En gang ble vi sittende natten over i et gjørmehull, sukker han.

Inntrykket av kaos landet gir på vei til leiren står imidlertid i sterk kontrast til den idylliske pletten der campen ligger.

– Et usedvanlig vakkert landskap, kommenterer Christiansen, men poengterer at de vakre bildene samtidig lyver litt.

– Etter regntiden kan gresset bli meterhøyt og gjøre geologisk og geofysisk feltarbeid svært vanskelig. Samtidig er bakken ofte dekket av sylskarpe steiner, og på en ti km fjelltur sleit jeg for eksempel hull i støvelsålene. Dertil kommer at de lokale gullgraverne hakker sine tallrike hull loddrett ned, gjerne 20 meter og dypere, og forlater dem slik for ettertiden. Her gjelder det å passe på hvor man tråkker for ikke å ende sine dager i «Jordens indre», forteller geofysikeren.

Kantinen i campen. Selvsagt under tak for å beskytte seg mot høy sol. Og regn. Foto: Morten Often

Alle i campen bor i telt. Kantinen i bakgrunnen. Det gamle murhuset rustes nå opp til boliger mens det er stillstand i arbeidet under Corona-krisen. Teltet til høyre tilhører Arctic Drilling og er bragt inn fra Kautokeino. Her bor boremannskapet. Foto: Morten Often

Et etiopisk «Klondyke»

Det har gått nesten 100 år siden bergingeniørene Thor Amdahl og Per Sandvik gjorde feltarbeid i omtrent det samme området. I mangel av jobbmuligheter i etterkant av den økonomiske krisen på slutten av 1920-tallet, takket de to ja til et tilbud fra entreprenøren Christian Thams om å lete etter gull og andre metaller og mineraler langt inne i svarte Afrika. Thams hadde allerede tjent store penger på platinagruver i det indre av Etiopia, og han gravde dypt i lommene for å gjennomføre omfangsrike ekspedisjoner med stort forbruk av lokale hjelpere.

De to eventyrerne har heldigvis skrevet ned sine beretninger. Sandvik i 1931, Amdahl så sent som i 1999 («Gullvasking i Etiopia»).

Begge fant litt gull, Per Sandvik mest, men ikke noe som viste seg drivverdig. Per Sandvik hadde med seg noen imponerende gullnuggets hjem, opp til noen cm3 størrelse, altså flere titalls gram. (Tettheten til gull er 19,3 g/cm3.)

Omtrent 50 år etter det norske forsøket på å finne gull, var geologen Kjell G. Finstad tidlig på 1980-tallet i Addis Abeba på oppdrag for FN. Tilfeldighetene gjorde at han ble venn med en ung gutt, Amare Mamo, og det resulterte i at den sympatiske etiopieren fikk jobb i det norske oljeserviceselskapet Nopec (i dag TGS).

Senere kom Amare i kontakt med en erfaren, etiopisk geolog, Befekado Balcha, som hadde sikret seg en lisens for å lete etter gull sørvest i Etiopia. Men han manglet selvfølgelig penger til å prospektere.

Amare tok med seg ideen og entusiasmen til Norge, og ikke lenge etter var et nytt eventyr på gang. I 1998 investerte Finstad flere millioner kroner og startet et ambisiøst leteprogram med innkjøp av nødvendig utstyr, herunder biler til feltarbeidet.

Etter hvert ble det påvist mye gull i elve- og bekkesedimentene, men for å starte produksjon på disse lovende funnene, og med litt annet utstyr enn de lokale gullgraverne, var det behov for ytterligere investeringer. Flere nordmenn ble dratt med, blant annet Hans Olav Torsen, som i dag er styreleder i Akobo Minerals, og produksjon fra løsmasser kom i gang i 2010.

– Men det ble «hånd til munn,» kommenterer Christiansen.

Transport av masse og medfølgende forbruk av dyr diesel trakk regnskapet i minus. Gehalten var alt for lav (0,2 g/tonn) til å få til lønnsom drift, og etter ett og et halvt år ble forsøket avsluttet. Vi har kommet til 2012.

Nå var gode råd dyre. Det var nemlig ingen tvil om at det var masse gull både i «grusen», altså det forvitrede fjellet, men også i det underliggende, faste fjellet.

Beviset for denne påstanden var det lokale gullgraverkorpset. Etter at det først ble påvist gull tidlig på 2000-tallet, rykket eventyrlystne etiopierne inn i hopetall. Først vasket de gull fra elvesedimentene, men etter hvert begynte de å grave etter gull i trange, dype hull som gikk ned i grunnfjellet, og bygget opp et helt nytt samfunn der det tidligere knapt hadde bodd mennesker.

Et titalls landsbyer har blitt etablert, og kanskje så mange som 20 000 mennesker bor nå i området. Ny jord blir dyrket opp, myndighetene har begynt å bygge ut vei- og strømnettet, og telemaster har blitt satt opp. Enkel kommunikasjon med omverdenen er derfor nå mulig.

Kontorarbeid i leiren. Morten Often studerer data sammen med to av de tre geologene som er ansatt i ETNO Mining, Bezabh (til høyre) og Alem. Etiopiske navn har oftest konkret betydning, disse to henholdsvis Håp og Verden. Foto: Morten Often

Som en sveitserost

– Det har vært mange opp- og nedturer, men nå er vi ekstra optimistiske, forteller Christiansen.

Det er Akobo Minerals AB, gjennom etiopiske ETNO Mining, der de to stavelsene kan spores tilbake til Etiopia og Norge, som er operatør og har lisens til å lete på et 182 km2 stort område i det etiopiske høylandet. Christiansen har vært der en rekke ganger de siste ti årene for å følge opp arbeidet og operasjonene.

– Å forholde seg til en vidt forskjellig kultur er alltid utfordrende, og jeg legger ikke skjul på at det har vært mange frustrasjoner på den lange veien fram til vi endelig kom i gang med helt nødvendig kjerneboring, sukker han.

Akobo Minerals, oppkalt etter den eneste elven i området hvor det er vannføring hele året, er registrert i Sverige, ganske enkelt fordi den svenske børsen har større tyngde innenfor mineralleting. Aksjemajoriteten (90 prosent) er imidlertid norsk, og selskapet har kommet dit det er i dag ved hjelp av norske penger og ekte norsk gründerånd.

Kimen til gulletingen stammer imidlertid fra noen få etiopiske geologer som for mer enn 20 år siden brukte kunnskapene sine til å sirkle inn dette området og skaffe seg en letelisens. Det startet med gullvasking i Akobo-elva, og da ryktet om gullfunn spredte seg begynte lykkejegere med vaskepanne i hånda å strømme til. Virksomheten deres flyttet seg etter hvert fra elva og opp på land, og med hender og spett gravde de seg gjennom det øverste, forvitrede laget og videre ned i det faste fjellet. Christiansen betegner det gjennomhullede landskapet som en sveitserost.

– Senere har hullene også hatt stor verdi for Akobo Minerals. I alt 67 gamle hull er kartlagt og prøvetatt ned mot 30 meter, og på den måten har det vært mulig å skaffe seg et slags tredimensjonalt bilde av forekomsten.

For de lokale gullgraverne har det gått mye på lykke og fromme, men slik metodikk holder selvsagt ikke for et norsk lag som har bygget karrieren på å utvikle og ta i bruk ny teknologi.

– Vi har brukt norsk kompetanse innen geologi, geofysikk og maritime operasjoner, og gjennom det heleide ETNO Mining benytter vi også to unge etiopiske geologer, blant et team av 20 lokale medarbeidere, for å lete etter den forjettede «gullåren», forteller Christiansen.

– De lokale gullgraverne har gjennom de mange hullene skaffet seg eventyrlige inntekter, og i tillegg har de altså indirekte bidratt til kartleggingen av forekomsten. Målet vårt er imidlertid å ta i bruk moderne metoder for utvinning, og å operere på langt dypere nivåer enn det den lokale arbeidsstyrken har hatt mulighet til, sier Christiansen.

Akobo Minerals har også lagt ned stor innsats for å kartlegge forekomsten ved hjelp av enkelt boreutstyr, noe som resulterte i 3000 meter med borkaks. Såkalt «reverse circulation-boring» er vanlig å bruke for å bore opp gullforekomster. Årsaken er at borekronen har stor diameter og dermed får man store prøver som reduserer «nugget-effekten». Men boringene ga ikke de forventede resultatene.

– I ettertid vet vi at boringene til dels ble gjort på feil sted. Den geologiske kontrollen var ikke god nok da operasjonene startet, mener Morten Often.

Often kom inn i prosjektet i 2016 og har siden da tatt tak i det med sine skarpe, geologiske briller.

Often er geolog med lang erfaring i malmleting både i Norge og på Svalbard, og med mange års opphold i Etiopia å vise til, først fem år som barn, deretter fem år som leder for det NORAD-finansierte prosjektet Ethionor 1996-2001 («Ethionor Mineral Resource Program»). Norges geologiske undersøkelse (NGU) drev kapasitetsbygging med Geological Survey of Ethiopia (GSE) som involverte feltaktiviteter og berggrunnskartlegging over hele landet. Formålet var å berede grunnen for mineralprospektering slik at kommersielle selskaper kunne komme i gang med egne undersøkelser, etter som Etiopia hadde og har behov for å finne og bruke sine egne ressurser framfor å importere dyrt fra andre deler av verden. Often kjenner derfor Etiopias geologi rimelig godt, og – ikke minst – kulturen.

– Etter det første besøket mitt ble det klart at det absolutt var et potensial for å finne gull på flere steder, og at lisensområdet burde undersøkes bedre, sier Often.

– Fordi vi visste lite om hvordan gullet opptrådte, var noe av det første vi gjorde å grave en mengde grøfter i det forvitrede overflatematerialet. Det resulterte i at vi definerte to gullsoner, Segele og Joru, og konklusjonen var at det kunne betale seg å gjøre en målrettet innsats på disse to stedene.

Da er det bare kjerneboring som gjelder. Men akkurat det koster mye penger, og det hadde ikke selskapet på det tidspunktet. Ikke før i år var det klart for et ærlig forsøk på å finne gullåren, og tidlig på nyåret kom to erfarne borere til Etiopia for å operere riggen som var sendt i forkant.

Fra «Main Pit». Bakken i Segele er gjennomhullet av små «gruver». De er alle drevet av enkeltpersoner og representerer en enkel, men ytterst farlig driftsmetode kjent fra mange andre steder i verden. Rikdommene ligger i et par meter med forvitret «grunnfjell», samt i det underliggende faste fjellet. Gullgraverne kommer kanskje 20-30 meter ned før de treffer på grunnvann og må gi seg. Sikkerheten er det så som så med, men gevinsten kan være formidabel for mennesker som i utgangspunktet er lutfattige. Foto: Morten Often

Utsikt mot sør, og i forgrunnen ser vi Akobo-elven. Campen ligger her på venstre side av veien som fører ned til elva. Bekken Shama, midt i bildet, er gullførende, og forløperen til at Akobo Minerals drev produksjon der for ti år siden. Bekken fører sørover til Segele, fire km sør for campen. Lisensen går helt opp til fjellene i bakgrunnen. Der ligger også Joru. Høyderelieffet er overdrevet tre ganger. Kart: Google Earth/Jørn Christiansen

«Fjellet var farget gult»

«Traff gullåra,» skrev Altaposten i februar i år. Kilden var ingen ringere enn Roy Anders Karlsen, innehaver og daglig leder i borefirmaet Arctic Drilling AS som har base i Kautokeino.

«Det er ganske utrolig, og om ikke det er verdens største forekomst, er det uten tvil Afrikas største,» uttalte han til lokalavisen. Her må vi nok ta høyde for litt nordnorsk entusiasme, men likevel, gehalten i denne kjernen er uten tvil veldig spesiell.

Karlsen har vært med på mye spennende som borer. I Norge, Sverige og på Svalbard, men ingenting overgår det som skjedde en tidlig morgen i Etiopia, forteller han gledesstrålende. Firmaet hans er innleid av Akobo Minerals og var i februar i full gang med det 3. hullet.

– Vi var kommet ca. 44 meter ned, kjernen som kom opp var våt, og på lang avstand kunne vi se at steinen nærmest glødet. Tanken slo meg at det kunne være svovelkis [pyritt], men de to etiopiske geologene kunne forsikre meg om at det ikke var tilfelle. Noe som kroppsspråket deres også tydelig fortalte. Begge hadde «ståpels». De var ekstatiske og sa kjernen «looks like a painting».

– Selv fikk jeg hjertebank da jeg forstod at vi hadde truffet på en usedvanlig rik gullåre. En første bekreftelse på at funnet var spesielt var vekten på den 72 cm lange kjernen, og de første beregningene antydet at det bare i denne korte biten var 500 gram gull.

Et halvt kilo gull, i en bitte liten kjerne, det er uhørt mye. Karlsen kan regne, og fant fort ut at bare i denne var det verdier for flere hundre tusen kroner. Da gjaldt det, med tanke på sikkerheten, at nyheten ikke ble spredd altfor bredt i det lokale camp-miljøet.

– Etter å ha summet meg litt, måtte jeg selvsagt ringe til Morten [Often]. Men jeg var fortsatt helt skjelven og hadde fullstendig glemt koden til mobiletelefonen. Jeg måtte bare sette meg ned, puste dypt og få roen over meg.

Often bekrefter historien, og kan ikke annet enn å le godt av den litt spesielle telefonsamtalen. Men det er grunn til å tro at han var ganske eksaltert, han også.

– Dette er det råeste og aller største jeg har opplevd som borer, erindrer Roy Karlsen, og refererer til de to lokale geologene som mente at «fjellet var farget gult».

Boreriggen er bragt inn fra Kautokeino og Arctic Drilling står for boringen. Per Egil Siri sitter ved spakene, mens geologen Alem Hailegebriel står bøyd over kjernekassene. De to andre er boreassistenter. Foto: Foto: Johan Sjöberg

Høye gehalter

Boringene foregår på en letelisens hvor Akobo Minerals har påvist flere gullforekomster i løpet av de ti årene det har holdt på.

– De to mest lovende, Segele og Joru, skal nå bores opp, og arbeidet er godt i gang på Segele, forteller Often.

Planen er å bore til sammen 3000-5000 meter. Hittil er det boret 10 hull, alle på Segele, men arbeidet er satt på vent pga. Corona-faren.

Det alle nå lurer på, og da spesielt aksjonærene i Akobo Minerals, er hvor mye gull som kan ligge under bakken i Segele, i den rike gullåren.

– Det er selvsagt alt for tidlig å komme med sikre tall. Allerede nå kan vi likevel si at vi gjennom boringene har påtruffet og bekreftet forlengelsen i dypet av den rike gullsonen som de lokale gullgraverne først fant og siden har forsynt seg fra, sier Christiansen.

Han refererer til et 20 meter bredt og 10-15 meter dypt «krater» («Main Pit») der det har blitt tatt ut opp mot ett tonn rent gull. Akkurat det forteller om en usedvanlig rik forekomst. Med litt forenklinger kan vi selv regne ut at dette gir en gehalt på ca. 15 gram per tonn bulk volum, og betydelig høyere hvis vi avgrenser tonnasjen til den gullførende sonen. En så høy gehalt er nærmest uhørt. Til sammenligning sier en tommelfingerregel at gehalten i en «normalt rik» forekomst er rundt 5 gram per tonn. Mange drivverdige gullforekomster har imidlertid gehalter som er langt lavere.

– Basert på noen enkle beregninger forventer vi at vi i det minste kan produsere noen få tonn fra det området som er boret opp til nå.

Da snakker vi milliarder, hvis norske kroner er måleenheten, gitt en gullpris på mer enn 500 kroner per gram.

Christiansen presiserer at estimatene er svært usikre, og fordi boreprogrammet stoppet opp pga. Corona-pandemien, er det langt fra ferdig. Derfor er det alt for tidlig å si noe mer nå. Utover våren vil imidlertid de første analyseresultatene foreligge, så da er det bare å vente på at selskapet kommer med en pressemelding om ikke altfor lenge.

– Når boreprogrammet er fullført, vil en såkalt «Competent Person» gjennomføre ressursberegningene i tråd med internasjonale standarder. Forhåpentligvis skjer det på sensommeren, sier Christiansen.

Avbruddet i operasjonene er selvsagt skuffende når det lukter «Klondyke», men Often ser også noen umiddelbare fordeler ved å ta en liten tenkepause.

– Dette gir oss et velkomment pusterom, selskapet er egentlig ikke rigget for så stor aktivitet, så nå får vi den tiden vi trenger for å komme til hektene.

– Før vi kommer i gang igjen, vil også alle analysene på de 10 borehullene vi er ferdige med være fullført, så dette gir oss et bedre grunnlag for å plassere de neste hullene optimalt, utdyper geologen.

Hovedfokus vil være på å definere en ressurs etter JORC-koden, og helst gå veien fra «antatt», via «indikert» til «målt ressurs». Hvis boringene gir grunnlag for en «målt ressurs», ja da har man nok kunnskap til å friste potensielle investorer.

– Det ville vært moro om vi kan komme så langt i å avgrense ressursen at vi kan presentere resultatene på den neste PDAC-konferansen i Toronto, sier Often, og referer til gruveindustriens største møteplass som arrangeres i mars hvert år.

Veien videre

Nå har Akobo Minerals behov for mer penger, og vi kan lett forestille oss at det er ressurs- og kostnadskrevende å utvikle en gruve langt inne i «bushen», et par dagsreiser fra «sivilisasjonen».

Med gode resultater fra boringene er det et reelt alternativ å skaffe finansiering ved å børsnotere selskapet. For å styre denne viktige prosessen framover har selskapet ansatt Jørgen Evjen som ny daglig leder.

Eierne ser vel heller ikke bort fra at forekomsten kan være et yndet kjøpsobjekt.

Men først må ressursene bekreftes gjennom gode boreresultater og nøyaktige beregninger av gehalter og volumer foretatt av en såkalt uavhengig, kompetent person.

Kanskje kommer vi til å oppleve at Akobo Minerals vil lykkes med å få i gang gullproduksjon der selv Christian Thams kom til kort.

Grøftegraving over forekomsten i forvitret grunnfjell. Hensikten er å påvise gullførende soner ved å prøveta meter for meter. Steinen blir håndknust og håndvasket i panne, og basert på resultatene av observert innhold av gull velger geologene hvor det skal tas prøver for detaljert kjemisk analyse. Foto: Morten Often

Lokal arbeider i Segele som har sin egen, lille gullgruve. Ifølge Verdensbanken finnes det 100 millioner slike i 80 land verden over, og de representerer en viktig inntekt i rurale områder i utviklingsland. «Artisanal Mining», eller «småskala gruvedrift», står for om lag 20 prosent av verdens gullproduksjon. Foto: Morten Often

Akobo-elven renner frem til Sør-Sudan og er grenseelv mot Etiopia på en ca. 250 km lang strekning. Når vannstanden er høy, krysses elva med båt og ikke bil. Det regner lite i lavlandet rundt campen, så vannet i elva kommer fra regnskyll i fjellene. Foto: Morten Often

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X