Skjebnetid for gruvesamfunnet

Byen er tuftet på gruvedrift. Nå er det mange som ønsker at den skal stå på andre bein, og de får god drahjelp av både kullprisen og ressurssituasjonen. Alt håp er likevel ikke ute for at gruvesamfunnet skal opprettholdes.

For de mange turistene må det være vanskelig å forstå at Longyearbyen er et gruvesamfunn. Og ikke minst at det inne i fjellene som omkranser det lille tettstedet har blitt brutt beksvart kull siden tidlig på 1900-tallet. For snøen i byen er ren og hvit, og den eneste gruvearbeideren de kan oppdrive står på sokkel midt i hovedgata, ganske så alene, og uten å vekke oppsikt. Et besøk til Svalbard Museum forteller med all tydelighet at heller ikke denne institusjonen trekker frem kullgruvedrift som en bærebjelke for Longyearbyen.
Gruvedriften ga mulighetene
Med jevne mellomrom kjører en blå lastebil langs hovedveien fra Gruve 7 til enten energiverket inne i byen eller kull-lageret ute ved flyplassen. Den viser at det fortsatt pågår kullgruvedrift i nærheten. Et par ganger i året kommer en liten båt for å frakte salgskull til fastlandet og kontinentet.
Sett under ett er det svært lite som gir inntrykk av at Longyearbyen er en gruveby med en mer enn 100 år lang tradisjon. Det er for så vidt heller ikke så rart. For Gruve 7, noen kilometer sørøst for byen, er en bitte liten gruve, og som de færreste utenforstående vil legge merke til. Hovedvirksomheten de siste 15 årene ligger 60 km mot sør, i gruven Svea Nord, på nordsiden av van Mijenfjorden, og det er her vi finner en omfattende infrastruktur med oppredningsanlegg, havn, messe, hybelbygg, veier, vannforsyning, kraftstasjon og flyplass. Det er bare det anonyme hovedkontoret (vis a vis kullkraftverket) som ligger i Longyearbyen.
Kontrasten til det russiske gruvesamfunnet i Barentsburg, noen titalls kilometer mot vest, er stor. Daganlegget for gruven, lagerplassen for kullet og utskipningshavna ligger midt i sentrum og levner liten tvil om hva som er bærebjelken i den byen. De som tar turen til Pyramiden, der Arktikugol (som
betyr «arktisk kull») drev på kull av karbon alder frem til 1996, vil også kunne få inntrykk av hvordan et (russisk) gruvesamfunn kan se ut. Byen er et eneste stort museum og vel verdt et besøk.
Vi skal altså ikke undres oss over at tilreisende får et noe forvrengt bilde av det samfunnet de møter etter å ha forlatt flyplassen (der informeres det for øvrig mest om isbjørnfaren). Sannheten er imidlertid at Longyearbyen ikke hadde vært der uten gruvedriften. Uten kullproduksjonen ville ikke UNIS ha eksistert, og ingen turister hadde blitt fløyet inn for å leke seg i den arktiske naturen. Med til sannheten hører også at en tredjedel av innbyggerne har arbeid knyttet til kullet.
Longyearbyen er derfor et industrisamfunn, og ingen må være det minste i tvil om at det er gruvedriften som har lagt grunnlaget for byens eksistens. Dermed ikke sagt at kullet representerer framtiden.

Formålsparagrafen
«Målet med statens eierskap i Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS er å bidra til at samfunnet i Longyearbyen opprettholdes og videreutvikles på en måte som understøtter de overordnede målene i norsk Svalbardpolitikk,» heter det i Stortingsmelding nr. 27 (2013-2014).
Men, det heter også at «Selskapet skal drives på forretningsmessig grunnlag og med sikte på å levere konkurransemessig avkastning». Det er flere år siden dette har vært situasjonen. Likevel har det vært overraskende liten oppmerksomhet rundt bedriftens resultater de tre siste årene, og det til tross for at kullprisen har holdt et høyere nivå etter «all-time high» i 2008, enn i årene før.

Lyspunkt i sikte(t)
– Bassen er lyspunktet, sier Malte Jochmann, letegeolog i Store Norske, som tidligere – før prospekteringsavdelingen ble nedlagt – hadde ansvar for å finne nye kullforekomster som fremtidig drift kan basere seg på.
Den tyske geologen, som har gjort nordmann av seg og snakker perfekt norsk (vi tilgir at han sier «ikkje» midt inne i bokmålet), refererer til en kullforekomst på nordsiden av Adventdalen. Der kan det være nok kull for gruvedrift i mange år.
– En kullgruve med denne beliggenheten vil kunne gi Longyearbyen ny identitet. Slik det er i Svea Nord har gruvearbeiderne for det meste 14-dagers turnus. Noen av dem bor i Longyearbyen, men mange reiser hjem til fastlandet i friperioden. Det vi trenger er gruvearbeidere som bor her og setter sitt preg på bylivet fordi arbeidsplassen ligger i nærområdet, utdyper bergingeniør Morten Often.
Often var letesjef i Store Norske inntil han i slutten av april måtte gi fra seg jobbtelefonen og reise tilbake til fastlandet, uten jobb, men godt fornøyd med at han ved å tre tilbake ga yngre krefter muligheten til å fortsette i selskapet. Selskapet har som kjent vært nødt til å redusere staben betydelig, og all prospektering er stilt i bero.
Often er således ett av mange ofre for de dårlige tidene som lave kullpriser i kombinasjon med uheldig forhåndssalg av dollar og høye driftskostnader har forårsaket.
Kullprisen ligger i dag på under 60 dollar per tonn, mens Store Norske baserte driften i Lunckefjell på 120 dollar per tonn. Det må imidlertid presiseres at disse to størrelsene ikke er direkte sammenlignbare fordi kullet i Lunckefjell har en kvalitet som tilsier høyere pris, og fordi kullhandel skjer i dollar. Forhåndssalg av kull kan også ha påvirket den prisen som kullet er solgt for i et gitt år.
– Bassen representerer en mulighet til å fornye Svalbard-samfunnet. Forekomsten er «i gangavstand» fra byen, og kullfløtsen ligger synlig (i alle fall med kikkert) langt oppe i fjellsiden. Så det er liten tvil om at en ny gruve her vil kunne prege byen på en helt annen måte enn det Svea Nord gjør i dag, mener Jochmann.
Interessant. Slike tanker leder til en ny visjon for Svalbard-samfunnet. Et samfunn der den industrielle virksomheten er synlig. Et samfunn som tydelig viser at de geologiske ressursene kommer til nytte. Et samfunn som demonstrerer moderne teknologi tilpasset ekstreme betingelser. Et samfunn som viser at Arktis representerer muligheter for å utnytte de geologiske ressursene.
Men er det grunnlag for lønnsom drift i en forekomst som er mye mindre enn Svea Nord, har en mye tynnere kullfløts og som ligger høyt oppe i fjellet?
Tre forekomster for framtiden
Driften i Svea Nord kom i gang i 2002 og har gitt store overskudd til hjørnesteinsbedriften. Men for noen ganske få år siden begynte det å butte i mot, og regnskapene viste underskudd både i 2012, 2013 og 2014, og det til tross for at kullet ble solgt til priser som ligger langt over dagens nivå. I 2012 ble kullet solgt til 107 dollar per tonn, men likevel gikk SNSK med 275 millioner kroner i underskudd.
– Utfordringen har vært at kostnadsbasen økte kraftig i forbindelse med prisoppgangen i 2007–2009. Salgsprisene gikk i været, men dette førte igjen til stor etterspørsel etter forbruksutstyr og maskiner, dermed gikk også disse prisene opp. Kostnadsbasen har imidlertid ikke fulgt samme reduksjon som vi har sett i kullprisen siden 2009, sier Per Nilssen, han er produksjonssjef i Store Norske og tilbringer det meste av tiden i Svea, tett opp til operasjonene.
Parallelt med kullproduksjonen har SNSK lett etter nye forekomster gjennom omfattende feltarbeid og et stort antall kjerneboringer fra Adventdalen i nord til van Mijenfjorden i sør. Tre forekomster har pekt seg ut: Lunckefjell nordøst for Svea Nord, Ispallen sør for van Mijenfjorden og Bassen nord for Adventdalen.
Lunckefjell ligger først i løypa. Den ble til og med offisielt innviet i februar 2014.
– De store overskuddene fra driften i Svea Nord gjorde det mulig å utvikle gruven i Lunckefjell, forteller Nilssen.
SNSK offisielle reservetall for Lunckefjell er 7,4 millioner tonn kull, men den vanskelige økonomiske situasjonen har ført til at produksjonen har blitt utsatt til 2016.
– Vi har valgt å ta ut to paneler i Svea Nord før vi går tilbake til Lunckefjell. Årsaken er at det er billigere å produsere i Svea Nord, enn det er for tilsvarende tonnasje i Lunckefjell.
Ispallen, fem km sørøst for bebyggelsen i Svea, har pekt seg ut som en naturlig etterfølger til Lunckefjell den dagen denne går tom. Produksjonsraten bestemmer hvor lang tid det tar, men gruven har sannsynligvis et liv på mer enn fem år.
De siste geologiske dataene fra Ispallen har imidlertid gjort fremtiden mer usikker.
– Ressursestimatet basert på mektighet på mer enn 1,5 meter kan gi noe mellom 8 og 11 millioner tonn salgskull. Men i det siste borehullet traff vi en forkastning som gjør ressursestimatet mer usikkert. Det er slikt man må regne med i en tidlig fase av kartleggingen, og de nye dataene viser at det er nødvendig med ytterligere avgrensning av feltet for å komme opp med et ressursanslag med høyere sikkerhet, sier Jochmann.
Nilssen fremholder på sin side at man fortsatt vet lite om forkastningens sprang og retning, og at ressurstapet ikke nødvendigvis er vesentlig. Han er likevel enig med kollegaen om at ytterligere kartlegging er nødvendig. Nilssen påpeker at det også er en markedsmessig usikkerhet i tillegg til den driftsmessige usikkerheten.
– Vi må leve med usikkerheten inntil vi får kartlagt mer. I mellomtiden skal en masterstudent prøve å finne retningen på forkastningen. Det er det eneste vi har råd til i dag, forteller Jochmann.
– Det er for øvrig helt normalt i en forekomsts utvikling frem mot produksjon at produksjonsvolumet begrenses mer og mer etter hvert som man tilegner seg mer kunnskap om forekomsten, supplerer Nilssen.
Jochmann trekker også frem at det uansett er forbundet med ganske høy risiko å starte en gruve på Svalbard i dag. Prøvedrift er nemlig så å si utelukket. Årsaken er at prøvedrift krever akkurat den samme behandlingstiden og prosessen som permanent drift.
I henhold til de foreliggende planer skal Lunckefjell og randsonen i Svea Nord være ferdig utdrevet i 2022. Det betyr at det er nødvendig å starte utredningen av Ispallen allerede nå. Forberedelsene inkluderer konsekvensutredning, søknad, offentlig behandling, etablering av infrastruktur og oppfaring av gruven. De som kjenner prosessene fra innsiden vet at alt dette tar tid. Men på grunn av den økonomiske situasjonen i selskapet har utredningsarbeidet altså blitt stilt i bero, inntil videre. Det har rett og slett ikke eksistert penger til å gjøre jobben.
– Den kapitaltilførselen vi nå får på 500 millioner kroner er tilstrekkelig for å klare drift i henhold til det såkalte «minicaset». Dette består i oppfaring og produksjon av tre strossepanel, to i Svea Nord og ett i Lunckefjell. I dette ligger det imidlertid ikke midler for videre prospektering og kartlegging, opplyser Nilssen
– Uten ytterligere kostnadsreduksjon, samt en viss positiv bevegelse i kullprisen, vil det bli vanskelig å kunne forsvare videre drift og dermed videre prospektering ut fra et bedriftsøkonomisk perspektiv, sier produksjonssjefen.
Gruvedrift i Lunckefjell og Ispallen betyr en videreføring av Svea-samfunnet. De tar begge fordel av eksisterende infrastruktur som har vist seg å være effektiv, men på grunn av avstanden til Longyearbyen er den også kostbar.
Fremtiden for Ispallen er med dagens kunnskap usikker. Det er i det perspektivet vi må se Jochmanns entusiasme for Bassen. Kanskje er det den som skal redde Svalbard-samfunnet på sikt?
Men, som vi har hørt, tar det lang tid å forberede en ny gruve. Derfor haster det med å avgrense forekomsten hvis den skal settes i drift umiddelbart etter at Lunckefjell er tømt.


De tre pilarene
Hver dag lander ett til to rutefly i Longyearbyen, og i april er hotellene smekkfulle. Det er ikke ett rom å oppdrive, og alle tilbudene som møter deg om utflukter, båtturer, snøscooterturer, hundekjøring og «ekspedisjoner» av ymse slag bærer preg av at Svalbard er blitt en turistdestinasjon.
Innover Adventdalen ser vi en jevn strøm av brummende snøscootere. Eksosen ligger lav og mørk over den snødekte flaten. Økoturisme er et fjernt begrep. Tre timers flytur fra Oslo gir heller ingen påviselig miljøgevinst.
Det krever litt mer innsats å ta inn over seg at Longyearbyen er et forsknings- og undervisningssentrum. UNIS (Universitetssenteret på Svalbard), med flere titalls forskere og flere hundre studenter er spydspissen, Polarinstituttet er lokalisert på samme sted, og utenfor byen ligger Kjell Henriksen observatoriet, som driver med nordlysforskning, og EISCAT Svalbard Radar som er med i et nettverk av radarer som forsker på atmosfæriske og utenom-atmosfæriske forhold (romklima) på høye breddegrader.
Vi må heller ikke glemme Ny-Ålesund hvor det foregår arktisk forskning og miljøovervåkning. Også denne utposten er tuftet på gruvedriften som startet opp i 1916, men som ble nedlagt i 1962.
Det er likevel først og fremst UNIS det dreier seg om. Bygningen som senteret holder til ved ligger «midt i leia» og er lett synlig for nyankomne til byen. Vi savner bare et stort og prangende skilt.
– UNIS er her av strategiske grunner. Vår eksistens er med å rettferdiggjøre Norges suverenitet over øygruppen, sier universitetsdirektør Ole Arve Misund.
– Vi bidrar på denne måten til et stabilt familiesamfunn, legger han til.
Misund påpeker at hvis gruveindustrien faller bort vil det bare bli 1500 mennesker igjen på Svalbard.
– Den kapitaltilførselen vi nå får på 500 millioner kroner er tilstrekkelig for å klare drift i henhold til det såkalte «minicaset». Dette består i oppfaring og produksjon av tre strossepanel, to i Svea Nord og ett i Lunckefjell. I dette ligger det imidlertid ikke midler for videre prospektering og kartlegging, opplyser Nilssen
– Uten ytterligere kostnadsreduksjon, samt en viss positiv bevegelse i kullprisen, vil det bli vanskelig å kunne forsvare videre drift og dermed videre prospektering ut fra et bedriftsøkonomisk perspektiv, sier produksjonssjefen.
Gruvedrift i Lunckefjell og Ispallen betyr en videreføring av Svea-samfunnet. De tar begge fordel av eksisterende infrastruktur som har vist seg å være effektiv, men på grunn av avstanden til Longyearbyen er den også kostbar.
Fremtiden for Ispallen er med dagens kunnskap usikker. Det er i det perspektivet vi må se Jochmanns entusiasme for Bassen. Kanskje er det den som skal redde Svalbard-samfunnet på sikt?
Men, som vi har hørt, tar det lang tid å forberede en ny gruve. Derfor haster det med å avgrense forekomsten hvis den skal settes i drift umiddelbart etter at Lunckefjell er tømt.
– Moderne bosetning her oppe krever at vi har flere bein å stå på, så hvis den tradisjonelle industrien sliter vil det bli vanskelige tider.
– Både turismen og forskning/undervisning er viktige pilarer i Svalbard-samfunnet. Det bør likevel ikke herske noen tvil om at kullgruvedriften er grunnpilaren, understøtter Often.
Often, med fem års fartstid i Store Norske, har lært samfunnet å kjenne ved – for det første – at han har bodd og jobber her, og – for det andre – ved at han var aktiv i kulturlivet, før han reiste ned «på slutt» i april.
Det er mange som er enig med ham og Misund i at gruvedriften er viktig, og i en analyse foretatt av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) går det frem at Store Norske direkte og indirekte står for over en tredjedel av sysselsettingen i Longyearbyen. I sin konklusjon skriver NIBR at kulldriften fremdeles er «den viktigste pilaren og garantisten for et levekraftig samfunn i Longyearbyen».
Dystre utsikter
Ikke desto mindre er framtidsutsiktene for gruvedriften dystre. Fallet i kullprisen de siste par årene sies å være den bakenforliggende årsaken. Det er likevel ikke den hele og fulle sannheten, for kullprisen er litt høyere enn den var de første driftsårene av Svea Nord.
Framtidsutsiktene skjemmes også av at det er begrensete mengder med salgbart kull inne i fjellene. Én av grunnene til dette er at de fem kullfløtsene inne i de paleocene sandsteinene (Firkantformasjonen) har liten mektighet. Kullet i Svea Nord er unntaket som bekrefter regelen.
Svea Nord er den absolutt største forekomsten som har blitt påvist på Svalbard, og – som vi har sett – er de tre kartlagte forekomstene som står for tur betydelig mindre. De er også mer kompliserte å drive.
Det er tvilsomt om et privat foretak ville satset på kullgruvedrift under slike forhold. Vi står i en situasjon der den norske staten må ta stilling til om kullgruvedriften er nødvendig for å opprettholde Svalbard-samfunnet. Eller om kullgruvedriften over tid kan erstattes av annen virksomhet.
En besnærende tanke
Malmgeologen Morten Often kunne tenke seg å satse på – ikke kull – men gull.
Tanken er gammel, og allerede før Often kom opp i 2010 var Store Norske Gull etablert med et klart mandat om å påvise gullforekomster, enten på fastlandet eller på Svalbard, og prospekteringen var godt i gang.
– I øyeblikket er det et område på sørsiden av Sankt Jonsfjorden som peker seg ut som mest interessant.
Often trekker frem en stein fra skuffa og erklærer stolt at den inneholder 55 gram (!) gull per tonn. Med referanse til at dagens gullgruver kan drive på mindre enn fem gram per tonn er det veldig mye.
– Vi har kartlagt et stort område der gullgehalten i de utgående lagene når 10 til 55 gram per tonn. Problemet er at vi hittil bare så vidt har «skrapet i overflaten» og vet alt for lite om hvordan malmkroppen(e) opptrer i dypet. Ikke i et eneste av de 21 borehulllene ble de høye gehaltene påtruffet, selv om alle traff gullsonen. Det er derfor nødvendig å lete mer, hvilket betyr å bore mer, forteller Often.
De dårlige tidene har ført til at gullprospekteringen er stoppet, og Store Norske Gull er solgt. Leterettighetene på Svalbard ble imidlertid holdt utenfor salget.
– Malmletingsprosjektet er lagt på is, men beholdt som en fremtidig mulighet som kan videreføre Longyearbyen som et gruvesamfunn, etter at kulldriften er avsluttet, konkluderer Morten Often.
Storpolitikk vs. økonomi
Storhetstiden er forbi. Indrefileten i Svalbard-kullet er produsert og solgt til stort sett gode priser med resulterende driftsoverskudd gjennom flere år.
I den opprinnelig driftsplanen for Svea Nord skulle det årlige uttaket av kull ligge på 1,2 millioner tonn. Slik gikk det ikke. Gjennom flere år var produksjonen dobbelt så høy, og i et par år tre ganger så høy. Dermed gikk gruven tom mye raskere enn opprinnelig tenkt, overskudd ble til underskudd, og det ble tvingende nødvendig å påvise nye reserver for at Store Norske skulle kunne fortsette som gruveselskap og samfunnsbygger.
Lunckefjell skulle bli den foreløpige redningen. Gruven ble godkjent i desember 2011, og den ble offisielt åpnet i februar 2014. Hovedproduksjonen skulle starte i andre kvartal 2015. Nå er produksjonen utsatt og vil tidligst komme i gang i 2016. I mellomtiden skal det drives på to paneler i Svea Nord for å sikre høyest mulig produksjon til en billigst mulig penge.
Virkeligheten ble altså mer komplisert enn det gruveledelsen regnet med for mer enn ti år siden, og selskapet har kommet i en situasjon der det på både kort og lang sikt kan bli vanskelig å oppfylle kravet om å drive «etter bedriftsøkonomiske prinsipper», slik det heter i formålsparagrafen.
Kanskje må staten som eier revurdere formålsparagrafen og utelate avsnittet der det settes krav om «markedsmessig avkastning på investert kapital». Hensynet til at «samfunnet i Longyearbyen opprettholdes og videreutvikles på en måte som understøtter de overordnede målene i norsk svalbardpolitikk» kan vise seg å veie atskillig tyngre.
Svalbardmeldingen, som er forventet neste år, vil måtte gi svar.
PS
Bare så det ikke er glemt. Neste år – i 2016 – er det 100 år siden Store Norske Spitsbergen Kulkompani ble stiftet etter oppkjøpet av det amerikanske Arctic Coal Company som startet sin virksomhet ti år tidligere.

X