Stein for et nasjonalbygg

Stein for et nasjonalbygg

Skifer har fått vind i seilene. Steinen med det norske uttrykket kan om fem år komme til å pryde fasaden på Nasjonalmuseet.

Langt inne i Drivdalen, like før den snevrer inn og begynner å stige opp mot Dovreplatået, ligger de tre bedriftene som produserer Oppdalskifer: Minera Skifer, Oppdalsten og Palmer Gotheim Skiferbrudd.

Veifarende kan ikke ta feil. Bruddene og produksjonsbygningene er lett synlige fra E6. Mengder med overskuddsmasser («skrot» på stammespråket) ligger tett inntil veien så vel som oppover fjellsidene. De forteller at vi har å gjøre med en lang tradisjon med uttak og bearbeiding av skifer til byggeformål.

– Rundt Oppdal begynte bruken av skifer som bygningsstein for flere hundre år siden. Steinen var solid, motstandsdyktig mot vær og vind og derfor godt egnet til vårt barske klima, forteller Knut Erik Godtland, leder for avdeling Oppdal i Minera Skifer.

Den første skriftlige omtalen er fra 1689. Grovt tilhugde heller ble brukt til blant annet trapper og på gulv foran ovnen.

– Den første bruken av steinen var knyttet til lokale behov. Kommersiell produksjon startet ikke før på midten av 1800-tallet, mens den industrielle produksjonen kom i gang på 1920-tallet. Den var nært knyttet til byggingen av Dovrebanen som ble sluttført i 1921, opplyser Godtland.

Ett navn er uløselig knyttet til historien, Olaf Skaslien, ingeniør med ansvar for bygningsmassen i tilknytning til jernbaneanlegget. Han så potensialet i steinene og sa etter hvert opp jobben og startet i 1923 Opdal Stenindustri.

Minera Skifer er den største av de tre produsentene inne i Drivdalen. Tidligere var den kjent som Skifer og Naturstein, avdeling Oppdal, med NCC som eier. Men i 2005 ble bedriften kjøpt tilbake og har nå lokalt eierskap. Minera Skifer eier og driver også skiferproduksjon på Otta og i Offerdal i Sverige. I tillegg eier selskapet 50 prosent av Altaskifer AS.

De tre bedriftene – med til sammen drøyt 100 ansatte – gjør Oppdal med sine 7000 innbyggere til en bergverkskommune. I tillegg har det blomstret opp flere monteringsfirmaer med et betydelig antall ansatte som jobber over hele landet med spesialitet i legging av Oppdalskifer. Disse er jo også indirekte tilknyttet skiferindustrien.

Oppdal er nok mer kjent for sine alpinløyper enn stein, men at skifer er viktig skjønner vi på vår vei gjennom sentrum. Skifer Hotel, tett opp til gjennomfartsåren, dominerer med fasader kledd med tørrmurt stein med naturkanter (råkopp). Et steinkast unna har Oppdal Hotel («jernbanehotellet») fra 1924 fasader av hugget skifermurstein med gjennomgående fuger. Litt lengre mot nord får vi øye på den gamle lokomotivhallen i samme utførelse som jernbanehotellet. Den troner grå og verdig ved den nye innkjørselen til jernbanestasjonen.

Den som stopper i denne bygda skal derfor ikke være i tvil om at grå skifer er et ikon for innbyggerne.

God ressursutnyttelse

Nede i Oslo, langt fra den friske fjellufta, sitter Klaus Schuwerk, arkitekten for Nasjonalmuseets nye bygning på vestbanetomta i Oslo. Han har klare meninger om at bygningen skal kles med skifer. Etter sigende liker han gråtonen i steinen.

– Det er murstein han vil ha. Men ikke tradisjonell Oppdalskifer med knekt kant. I stedet ser han ut til å foretrekke skifer som har en sagd, synlig visflate (sagd på seks sider), sier Per Kjetil Holthe-Berg, prosjektkoordinator i Minera Skifer.

Derfor har bedriften tatt seg bryet og murt opp en egen vegg med slik stein på en liten flik av fabrikkbygningen. Her får vi demonstrert det vakre uttrykket som steinen har.

– Nasjonalmuseet vil på denne måten skille seg ut fra de fleste bygninger som er dekket med tradisjonell skifermurstein. Den vil få sitt helt spesielle preg der skiferens slette sagflate vil gi et strammere og mer moderne uttrykk, fremhever Godtland.

Minera Skifer har i dag begrenset kapasitet for saging av murstein. Det store volumet i produksjonen består i dag av heller med knekt kant til hager, trapper, terrasser, tak, piper og fasader. Totalt 18 mann har hver sin arbeidsplass der steinen splittes og brekkes til spesifiserte mål.

Arkitektens ønske om slette flater er likevel ingen dårlig nyhet.

– For å produsere denne typen murstein må vi bruke blokker som i dag må skrotes fordi de ikke spalter godt nok. Det vil høyst sannsynlig også bety at vi må gå inn i deler av fjellet som ellers ikke ville ha blitt benyttet, der kløvlagene er tettere, mer «sammenlimt».

– Konsekvensen av de spesielle kravene er altså at vi får en bedre utnyttelse av naturressursen, fremholder Holthe-Berg.

Det er en kjent sak at skrotprosenten i natursteinsindustrien kan være høy. Noen steder kan mindre enn fem prosent av ressursen være brukbar, men på Oppdal regner de med at omtrentlig halvparten av skiferen går i produksjonen, hvis fjerning av overdekning (og skrotmasser) ikke regnes med. Når det gjelder Oppdalskifer er det normalt et krav at den må være spaltbar i gitte tykkelser. Annen stein går til spille. Men nå åpner det seg altså en mulighet for å bruke mer av ressursen. Den som ikke spalter så lett.

Prosjektkoordinatoren snakker seg varm. Han liker tanken om en gigantleveranse til den nye museumsbygningen med utgangspunkt i en bedre utnyttelse av fjellets ressurser.

– En slik ordre vil være helt fantastisk for oss, sier Holthe-Berg.

– Det var jo murstein denne bedriften startet med for omtrent 90 år siden, den gang Olaf Skaslien fra Finnskogen anla Oppdal Steinindustri, etter at han på oppdrag fra jernbaneutbyggerne hadde brukt hugd stein i stasjonsbygningene langs Dovrebanen mellom Oppdal og Dombås, supplerer Godtland som kjenner den stolte bedriftshistorien godt.

God nok – og vel så det

Norsk skifer har god kvalitet. Det er opplest og vedtatt. En rekke bygninger rundt omkring i landet er gode vitnesbyrd om det.

– Den fungerer i Norden. Gjennom generasjoner har allsidig bruk vist at skifer tåler det tøffe, nordiske klimaet med hyppige værforandringer som innebærer både frysing og tining, påpeker Holthe-Berg.

– Den har også bestått alle tester og er selvsagt CE-merket, legger han til.

Det siste er et absolutt krav for å kunne levere til det europeiske markedet, og det innebærer en dokumentasjon av de tekniske egenskapene foruten et kvalitetssystem med egenkontroll i produksjonen.

– Vi føler oss derfor rimelig trygge på at produktet holder mål, slår han fast. Vi kan vel kalle det utsagnet et «understatement».

Daglig leder i Alta Skiferbrudd, Willy-Einar Hågensen, har også sterke meninger om norsk skiferkvalitet. «Kvaliteten er unik sammenlignet med annen skifer i verden,» skriver han i et innlegg i diskusjonsforumet på geonova.no. Videre forteller han at «Amstel Stasjon, en av de største jernbanestasjonene i Holland, som millioner av mennesker årlig bruker, fikk sitt første Altaskifer-gulv i 1935. I 1965 ble andre byggetrinn påbegynt, og selvsagt ble Altaskifer benyttet også denne gangen. I dag er gulvene like fine som i 1935 og 1965. Ingen slitasje er påvist».

Tom Heldal, avdelingsdirektør for georessurser ved NGU, mener også kvalitet bør vektlegges når steinen skal velges. I sitt innlegg diskusjonsforumet på geonova.no fremholder han at man må kunne «be om dokumentasjon på at en steintype faktisk fungerer over tid i et norsk klima». Utgangspunktet hans er at «når generelle begreper som “skifer” benyttes kan man få kvalitet som varierer fra absolutt ubrukelig til meget bra».

Men det er én ting norsk skifer ikke kan konkurrere på: pris.

– Når lønnen for kinesiske arbeidere er en brøkdel av det norske arbeidere har, sier det seg selv at vi sliter. At Kina er langt borte spiller nemlig liten rolle når båtfrakt er svært billig, forklarer Holthe-Berg.

– Vi kan ikke konkurrere med bedrifter «fra en annen planet». Det blir helt feil når betingelsene er så forskjellige, supplerer Godtland.

Mange mener at vi også må gjøre opp et totalregnskap som inkluderer langt mer enn innkjøpspris. Miljøbelastningen må med, blir det hevdet.

– Det må være lov å stille spørsmålstegn ved at Norge støtter opp om et dårlig og til dels farlig arbeidsmiljø blant asiatiske steinarbeidere. Forholdene de jobber under ville aldri blitt godkjent her hjemme.

– I tillegg burde noen beregne CO2-fotavtrykket i kjølvannet av båttransporten, mener Holthe-Berg.

«Dette skal vi klare»

Det er store volumer som krevers til Nasjonalmuseets nybygg. Hele 19.000 m2 skal dekkes. Derfor har det blitt stilt spørsmål om norske natursteinsprodusenter kan levere så mye.

– Selv om vi allerede produserer 140.000 m2 plater i året, har vi i dag ikke kapasitet til en leveranse som denne. Men eierne har klart gitt uttrykk for at de vil bygge en ny produksjonslinje hvis oppdraget ender her.

– Det betyr at vi må investere i både bygningsmasser og maskiner, så vi trenger litt tid, anslagsvis tolv måneder, men uttaket av stein kan begynne med en gang, sier Godtland.

Holthe-Berg samstemmer. De vet begge at eierne vil dette. At det ikke skal stå på kapasitet.

– Eierne sier «Go!».

Det er derfor de har bygd den høye veggen med sagd stein. Det er derfor de har vært og snakket med arkitektene i Oslo flere ganger. Og det er derfor arkitekten har stående invitasjon til å komme på besøk for å inspisere både veggen og bedriften.

Hvis skifer fra Oppdal til slutt går seirende ut av denne konkurransen, vil det være mange vinnere rundt omkring i landet.

– Det vil garantert bli en vitamininnsprøyting for norsk steinindustri, ikke bare for bedriftene i Oppdal, men for alle som lever av å produsere og levere norsk stein.

– En slik leveranse har stor reklameverdi. Det vil bli en ny giv også for andre skifer- og natursteinsprodusenter, fordi den viser at norsk stein er mer enn godt nok, mener prosjektlederen.

Han er derfor ikke snauere enn at han også vil applaudere om resultatet til slutt er at det blir valgt stein fra en av de norske konkurrentene.

– Det aller viktigste er at det blir valgt norsk stein. Da blir vi alle vinnere, mener en optimistisk Per Kjetil Holthe-Berg.

Knut Erik Godtland kunne ikke vært mer enig.

GEO 03/2003: Oppdalskifer – Urgammel ressurs

Epilog

Anbudsinnbydelsen vil gå ut neste år. Det vil derfor gå bortimot et år før det blir tatt en avgjørelse. Det er bare å håpe at arkitekten får gjennomslag for sitt ønske om å bruke norsk kvalitetsstein. Enten den kommer fra Oppdal, Alta eller andre steder i landet. Det betinger imidlertid at anbudsinnbydelsen legger liten vekt på pris, og desto større vekt på kvalitet og betydningen av å kle et nasjonalbygg med nasjonal stein.

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X