Steinbruddet i Eidskog: GJEMT OG GLEMT

Steinbruddet i Eidskog: GJEMT OG GLEMT

En bankfasade, et universitetsgulv og en steinrøys. Samt et mosegrodd steinbrudd. Det er alt som er igjen etter et kort intermesso med drift på en mørk gabbro.

I Eidskog, sør for Kongsvinger, dypt inne i skogen, ligger et steinbrudd som har levert polert fasadestein til en bankbygning inne i Oslo.

Med oppvekst i Eidskog, og geologiutdannelse i ryggsekken, burde jeg vel egentlig hatt kjennskap til dette kulturminnet. Men det var ukjent inntil en venn av meg, Lars Hans Rambøl, ga meg et hint sist vinter. Han kunne fortelle at steinbruddet lå ved Børli, og at Kirsten Mathisbråten Jørgensen, som hadde vokst opp mellom de høye trærne, hadde god kunnskap om bruddet. Lars mente at dette måtte være noe for meg å finne ut av. Jeg må tilstå at jeg tente på oppgaven som virket interessant, både historisk og geologisk.

Børli består av de to småbrukene Oppistun og Nestuen. Dikteren Hans Børli (1918-1989) trådde sine barnesko i Oppistun, mens Kirsten vokste opp i Nestuen. Avstanden mellom våningshusene på disse småbrukene er bare ca. 100m. Hans Børlis barndomshjem brant dessverre ned i 1969, men den gamle låven står der fortsatt.

Steinbruddet ligger i en skrent ned mot sjøen Store Børen, rett bak låven på Oppistun. Det var drift i steinbruddet i 1938 og 1939, og seks arbeidere jobbet der. De hadde alle kost og losji hos hennes foreldre i Nestuen.

Jeg avtalte et møte med Kirsten, som nå bor på Skotterud, drøye ti km mot sørøst, og hun kunne fortelle mange interessante detaljer om drifta.

Kirsten, som er født i 1930, var altså 8-9 år mens drifta foregikk, og det er nesten ikke til å tro hvor mange detaljer hun husker. Hun kan for eksempel navnet på alle arbeiderne, samt de viktigste gjøremålene de hadde i steinbruddet.

Tormod Sæther tjener til livets opphold som konsulent for oljeselskapene. Men, som mange av oss andre, trekkes han mot røttene. De finnes langt inne i de mørke skoger, der dikteren Hans Børli lærte å svinge øksa. Her står han foran steinen som kommer fra hans egen hjembygd. Foto: Halfdan Carstens

Tormod Sæther tjener til livets opphold som konsulent for oljeselskapene. Men, som mange av oss andre, trekkes han mot røttene. De finnes langt inne i de mørke skoger, der dikteren Hans Børli lærte å svinge øksa. Her står han foran steinen som kommer fra hans egen hjembygd.
Foto: Halfdan Carstens

 

Seks manns arbeid

Utsprengning av steinblokkene foregikk hovedsakelig i sommerhalvåret, men steinbruddet ligger i en bratt skrent ned mot Store Børen, og det var umulig å hente steinblokkene med bil på sommerføre. Blokkene ble derfor fraktet med en liten lastebil om vinteren mens isen var sterk nok. En del tungt utstyr ble også kjørt fram på isen. Det ble bygd ei kombinert smie, verksted og lagerskur like ved steinbruddet. Alle bygningene er i ettertid revet.

I bruddet jobbet tre arbeidere fra Larvik-kanten. Steinindustrien har lange tradisjoner i Vestfold, så det var nok derfor disse tre som hadde den nødvendige fagkunnskapen om hvordan steinblokkene skulle sprenges ut. Lorentsen håndterte bormaskinen, en stor kompressor. Han måtte plassere borehullene riktig slik at alle steinblokkene ble av lik, rektangulær størrelse. Erling Pettersen var smed og hadde ansvaret for at borene var skarpe. Han jobbet i en verkstedbygning som ble satt opp i nærheten av steinbruddet. Rudolf Jørgensen assisterte der det var behov.

De tre andre arbeiderne kom fra Oslo, og deres hovedoppgave var å transportere ut stein. Lyder Renholdsen var sjåfør på en liten lastebil som transporterte steinblokkene én og én ned til Buåa stasjon på Vestmarka. Herfra gikk de videre med jernbane til Grønseth steinsliperi i Oslo. Kristian Moen og Ola Vinter assisterte ved på- og avlessing. Det ble brukt et taljesystem montert på stokker som minnet om en stubbebryter. Isen på vannet fungerte som veg både for tungt utstyr til steinbruddet og for utkjøring av steinblokker.

Lokal arbeidskraft ble ikke benyttet, verken i steinbruddet eller til transport, og dette bidro nok til at det raskt ble kastet et glemselens slør over steinbruddet ved Børli. Men i sinnet til ei lita jente levde minnene om aktiviteten i steinbruddet videre.

Ved Grønseth steinsliperi ble steinblokkene skjært opp i skiver på ca. 120 x 70 cm og deretter polert.

 

Endte opp i banken

De polerte steinskivene fra Børli ble brukt til å kle første og andre etasje av en bankbygning som lå på hjørnet mellom Torggata 2 og Linaaes gate, like bak Glassmagasinet, i Oslo.

Det kan se ut til at de har manglet stein, for andre etasje er bare delvis kledd med produkter fra Børli. Resten av etasjen og de øvrige etasjene er kledd med stein fra Nordland. I Ekskursjonsbok for Oslo og omegn (Sven Foyn med flere, 1952) står det om Torggata 2: ”Første etasje er kledd med en polert, mørk grønnsvart olivin-diabas (grunnfjell). Den er tatt i et lite steinbrudd i Vestmarka i nærheten av svenskegrensen. Hele forekomsten er brukt opp.” Dette er det eneste jeg har funnet av skriftlig dokumentasjon om steinbruddet i Børli.

Analyser utført i 2012 av professor Tom Andersen ved Universitetet i Oslo tilsier imidlertid at det ikke er snakk om olivin-diabas.[1]

Selv foretrekker jeg navnet breksjiert gabbro. Med gabbro forstår vi en mørk, kvartsfattig intrusivbergart, og de polerte flatene i Torggata 2 viser en bergart som har vært utsatt for oppsprekking og deformasjoner (breksjiert). Breksjieringen representerer en yngre hendelse og kan skyldes en nærliggende forkastning eller deformasjonssone.

Ei polert steinplate fra Børli ligger som en del av den vakre steinmosaikken i inngangshallen på Institutt for geofag på Blindern. Da bygningen ble reist i 1957, ble det innhentet polerte steinplater fra de fleste steinbruddene i Norge. Steinmosaikken er forklart med en tegning på veggen. Her er hver stein nummerert, og på ei liste kan vi lese hvor i Norge de enkelte steinene kommer fra. For stein nummer 70 står det: Vestmarka – Gabbro – Hornblendegabbro – Hedmark.

Til minne om Alf Prøysen og ”Steinrøysa neri bakken” ble det i 1971 bygd ei steinrøys utenfor NRK på Marienlyst. Det ble innhentet en stein fra alle kommuner i Norge. I følge Kirsten leverte daværende kommuneingeniør Vist inn en stein fra steinbruddet i Børli. La dette være en symbolsk hilsen fra dikteren Hans Børli til dikteren Alf Prøysen. Det var for øvrig Otto Nielsen i Søndagsposten (NRK) som tok initiativet til steinrøysa.

 

Trives på gabbro

Det er påfallende hvor frodig og variert floraen er i tilknytning til de gamle jordene og utslåttene rundt Oppistun og Nestuen på Børli. De blomsterrike engene står frem som en fargerik oase mot den tilgrensende monotone barskogen. Dette har uten tvil sammenheng med den mørke gabbrobergarten som ligger i området. Kanskje grensen til barskogen også er grensen til den omkringliggende gneisen?

Bergarter av gabbrofamilien regnes som basiske, og forvitringsproduktene gir, i likhet med kalk, et basisk jordsmonn, noe mange planter trives godt i. I tillegg har gabbrobergarter en svært variert sammensetning av ulike grunnstoffer, noen av dem kun sporstoffer, men likevel viktige for mange planter.

Gabbrobergarter er relativt lettløselige. De avgir lett næringsstoffer til jordsmonnet, i form av ioner oppløst i vann, og fra dette kan plantene suge det opp i rotsystemene. For berggrunnsgeologer er det et velkjent fenomen å observere en oppblomstring i floraen der det finnes bergarter av gabbrofamilien.

 

Trengte seg opp fra dypet

Det store bergartskomplekset over sørøstlige del av Norge, som Eidskog er en del av, består av omvandlede bergarter som vi med en fellesbetegnelse kaller gneis. De er foldet sammen i et komplisert mønster som et resultat av sammenpressinger i jordskorpa.

Litt forenklet kan vi si at overflatebergartene i Eidskog representer rota av en gammel fjellkjede som er ca. 1,5 milliarder år gammel. Det er en del av grunnfjellet i Norge.

Den mørke gabbrobergarten i steinbruddet ved Børli kan regnes som en lokal smeltebergart. Det betyr at den er størknet fra en smeltemasse som har greid å trenge seg oppover i jordskorpa omtrent samtidig med at fjellkjeden ble dannet.

 


[1] Nyere analyser utført i 2012 av professor Tom Andersen ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo viser at bergarten domineres av pyroksenmineralet diopsid, som er størknet fra en smelte, og amfibolmineralet pargasitt, som er dannet ved senere omvandling. Jernmineralet magnetitt og det titanholdige mineralet rutil er påvist i små mengder. Moderbergarten mangler kvarts og feltspat, men ved senere deformasjoner og oppsprekkinger er det utkrystallisert kvarts og muligens noe feltspat i sprekkene.

Skrevet av Tormod Sæther

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X