Storhetstid tuftet på svovelkis

Storhetstid tuftet på svovelkis

Den norske bergverksdriften på 1900-tallet var i all hovedsak basert på uttak av svovelkis. Kisen ble brukt som råstoff i svovelproduksjon, men da råstoffet etter andre verdenskrig gradvis ble utkonkurrert av andre kilder, var det også begynnelsen på slutten for de mange norske metallgruvene.

Det er de mange sulfidmalmgruvene rundt omkring i landet som har dominert den norske bergverksdriften.

Til å begynne med var sulfidmalmene først og fremst interessante på grunn av kobberinnholdet. Men andre sulfidforbindelser opptrer også i tilknytning til kobbermalmforekomster, og mot slutten av 1800-tallet, etter at metoder for selektiv flotasjon ble utviklet, kom interessen også til å dreie seg om andre bestanddeler i malmen, for eksempel sink, nikkel og bly. På den måten ble Norge på slutten av 1800-tallet en av de største nikkelprodusentene i verden.

Flere av sulfidmalmforekomstene som ble funnet på 16- 17- og 1800-tallet ble tidlig gitt opp fordi prøvesmelting ikke ga noe kobber. I de fleste tilfeller dreide dette seg om svovelkisforekomster uten betydelig mengder med andre verdifulle mineraler. Senere ble imidlertid flere av disse satt i drift med henblikk på svovelkisproduksjon.

 

Det startet med kobbermalm …

Alle de gamle kobberverkene hadde sitt utspring i sulfidmalmforekomster. Det gjelder for eksempel Røros Kobberverk (1644-1977), hvor det på 1900-tallet ble produsert store mengder svovelkis i tillegg til kobber.

De norske kobbermalmene var vanligvis så rike at de kunne gå direkte fra gruven til smelting. Det var ikke nødvendig med noen form for oppredning utover nedknusing og håndskeiding.

Slike kobbergruver fantes over hele landet. I nord lå Kobberverket i Kåfjord (1826-1878; 1896-1909) utenfor Alta, Birtavarre Kobberverk (1898-1919) i Lyngen og Sulitjelma Gruber (1887-1991) øst for Fauske. I Trøndelag lå Røros Kobberverk (1644-1977), Kvikne Kobberverk (1630-1912) og Selbo Kobberverk (1713-1895) i Meråker, Nord-Trøndelag, for å nevne noen av de viktigste.

Sulfidmalm

Sulfidmalmer er forbindelser mellom grunnstoffene svovel (S) og forskjellige metaller som for eksempel jern (Fe), kobber (Cu), sink (Zn), bly (Pb) og nikkel (Ni). Sulfidmalmer forekommer i naturen som kiser (e.g. svovelkis; FeS2), glanser (blyglans; PbS) og blender (sinkblende; ZnS).

Flere av disse gamle gruvene har gruvemuseer som er verdt å besøke. Rørosmuseet med smeltehyttene og Olavsgruva er det mest kjente av disse. Men også Sulitjelma Museum med egen besøksgruve, 30 km øst for Fauske, er verdt et besøk. Den spennende gruvehistorien på Løkken formidles av Orkla Industrimuseum, og også her er gruvebesøk mulig.

… og fortsatte med svovelkis

Da Folldal Verk innstilte virksomheten på Tverrfjellet våren 1993 markerte det også slutten på den norske svovelkisproduksjonen. En betydelig periode i norsk bergverkshistorie lå med ett bak oss.

Svovelkis var i mer enn 150 år råstoff for fremstilling av svovelsyre. Mineralet fikk sitt gjennombrudd som svovelråstoff da prisene på natursvovel fra Sicilia begynte å stige kraftig omkring 1830 fordi det ble lagt avgifter på utførselen. Dette gjorde at svovelsyreprodusentene måtte se seg om etter et annet råstoff for syrefabrikasjon. Råstoffet fant de i form av svovelkis som er en kjemisk forbindelse mellom svovel og jern (FeS2). Dermed ble svovelkis aktuelt som svovelråstoff fra 1840-1850-årene.

Som et resultat av dette ble det 20. århundre «svovelkisens århundre» for de norske bergverkene. Slik kullene kan stå som et symbol for den industrielle revolusjonen i land som Storbritannia og Tyskland, kan svovelkisen stå som et symbol på den industrielle revolusjon i Norge.

I Norge begynte svovelkisproduksjonen i Hardanger omkring 1840, men regulær eksport kom ikke i gang før gruvene på Ytterøya i Trondheimsfjorden startet opp i slutten av 1850-årene.

Omkring 1900 var svovelkisen langt på vei det viktigste produktet som ble levert fra de norske bergverkene. Interessen for kisforekomstene førte til en omfattende skjerpervirksomhet og interesse fra utenlandske kapitalinteresser. Interessen var så sterk at den var en medvirkende årsak til at Konsesjonslovene kom omkring 1900. Interessen for kisforekomstene førte også til at den norske staten søkte å sikre seg denne viktige ressursen for landet gjennom Grongloven i 1918. Loven sikret staten alle rettigheter til mutbare malmer innenfor et nærmere bestemt område i Nord-Trøndelag. Grunnen var selvsagt den store betydningen man på denne tiden mente at kisforekomstene hadde for landet.

Totalt har det siden kisproduksjonen begynte omkring 1850 blitt produsert 54 millioner tonn svovelkis fra norske gruver. Det totale svovelinnholdet er på over 24 millioner tonn. I tillegg inneholdt svovelkisen også ca. 690.000 tonn kobber.

 

Bergmannen sentralt plassert på Løkken foran Orkla Industrimuseum symboliserer at samfunnet har levd tett med gruvedrift gjennom 333 år, fra 1644 til 1987. Gjennom det meste av 1900-tallet var svovelkis hovedproduktet. Foto: Halfdan Carstens

Bergmannen sentralt plassert på Løkken foran Orkla Industrimuseum symboliserer at samfunnet har levd tett med gruvedrift gjennom 333 år, fra 1644 til 1987. Gjennom det meste av 1900-tallet var svovelkis hovedproduktet.
Foto: Halfdan Carstens

Det meste ble eksportert

Svovelsyre var i mange år en av de viktigste innsatsfaktorene i europeisk kjemisk industri. Den var så viktig at man bedømte et lands utviklingstrinn i forhold til mengden svovelsyre som ble produsert.

Det meste av kisen vi produserte her i landet ble eksportert, men også i Norge fant svovelkisen anvendelse. Flere norske cellullosefabrikker hadde for eksempel egne røsteanlegg for svovelkis. Det siste som var i drift var røsteanlegget ved Borregaard i Sarpsborg.

Svovelkisen ble røstet ved at malmen ble varmet opp over lang tid for å fjerne forurensninger. Av røstgassen ble det fremstilt svovelsyre.

Helt frem til våren 1993 rullet det daglig inn tog fra Folldal Verks gruver på Tverrfjellet med kis til røsteanlegget i Sarpsborg. Ved dette anlegget ble også varmen fra røsteprosessen benyttet i tillegg til røstegassene.

Avbrann etter røstingen består av jernoksid (Fe2O3). Dette jernoksidet var som regel forurenset av kobber fra kisen. Før avbrannen kunne anvendes som jernmalm, måtte den derfor renses for kobber.

 

Storprodusenten Løkken Verk

Lokalsamfunnet Løkken Verk er bygd opp rundt 333 år med gruvedrift. Malmen i Løkken-feltet ble funnet i 1652, og den første gruven ble satt i drift i 1654. Senere viste det seg at dette var en av verdens største forekomster av kobberholdig svovelkis. l de første 250 årene var kobber hovedproduktet. Deretter kom en periode hvor det ble tatt ut svovelkis, men også kobber. De siste driftsårene var kobber, sink og sølv salgsproduktene fra gruvene på Løkken Verk. Gruva ble nedlagt 10. juli 1987, etter 333 år med drift. I dag hører vi om kisproduksjonen på Løkken på grunn av de forurensningsproblemene som avfallet fra gruvedriften har skapt.

Restene etter det gamle Kobberverket i Kåfjord (1826-1878) med tipper er lett synlig fra E6 nord for Alta. I Finnmark liker de å kalle kobberverket for “Nordkalottens første storindustri”, og rundt 1840 var Kåfjord det største tettstedet i Finnmark med ca. 1000 innbyggere. Bildet er fra rundt 1900. Foto: Alta Museum

Restene etter det gamle Kobberverket i Kåfjord (1826-1878) med tipper er lett synlig fra E6 nord for Alta. I Finnmark liker de å kalle kobberverket for “Nordkalottens første storindustri”, og rundt 1840 var Kåfjord det største tettstedet i Finnmark med ca. 1000 innbyggere. Bildet er fra rundt 1900.
Foto: Alta Museum

Et renere produkt

Da svovelkisen ble et viktig salgsprodukt fra de norske gruvene, ble det også viktig å få til et så rent produkt som mulig. Derfor ble det ved flere av kisgruvene bygget mindre flotasjonsverk (oppredningsverk) i begynnelsen av 1930-årene.

Verkene kunne på denne måten fremstille flere forskjellige sulfidkonsentrater. Samtidig bidro prosessen til at uønskede elementer i svovelkisen ble tatt ut. Resultatet var en renere kis. Konsentratene ga også bergverkene flere ben å stå på.

Ved langt de fleste kisgruvene var kobber- og sinkkonsentratene derfor biprodukter. Dette gjaldt for eksempel Bjørkaasen Gruber (1913-1964) i Ballangen. Andre gruver, som Porsa Gruber (1917-19, 1923-31) i Kvalsund og Repparfjord[1] i Finnmark – også Kvalsund, var imidlertid rene kobbergruver. Alle disse fremstilte høyverdige konsentrater.

Storhetstiden tar slutt

I årene etter andre verdenskrig ble svovelkisen utsatt for konkurranse. Konkurrentene var avsvovling av naturgass, svovel som ble utvunnet i forbindelse med raffinering av råolje, natursvovel, samt svovel fra røsting av andre sulfidmalmer.

Etter hvert medførte dette et kraftig prisfall.

Resultatet var at store norske svovelkisprodusenter som Orkla (Løkken Verk; 1684-1987) og Skorovas Gruber (1952-1984) omkring 1975 innstilte sin produksjon av svovelkis. Nedleggelsen av kisproduksjonen betød imidlertid ikke at gruvedriften ble lagt ned. For kismalmene inneholdt også andre mineraler som kunne nyttiggjøres, nemlig kobber, nikkel, sink og bly.

Sulfidmalmer fortsatt interessant

For tiden er det ingen ordinære sulfidmalmgruver i drift her i landet.

De eneste metallgruvene vi har blir drevet på jernmalm. Det gjelder Titania i Rogaland (ilmenittjernmalm), som produserer råstoff for produksjon av titandioksid og mindre mengder sulfidkonsentrat, samt de regulære jernmalmgruvene i Rana (Rana Gruber) og i Kirkenes (Sydvaranger Gruve).

Den prospekteringsboomen som vi nå opplever dreier seg likevel til dels om å finne sulfidmalmer innenfor restene av Den kaledonske fjellkjeden. Men nå er det ikke svovelkisen som er interessant, det er i stedet kobberkis (CuFeS2), nikkel og andre metaller de utenlandske gruveselskapene sikler etter.

[1]Forekomsten som Nussir planlegger drift på i Repparfjord er en annen forekomst enn den det tidligere har blitt drevet på.

Skrevet av Peter J. Brugmans

COMMENTS

WORDPRESS: 1
  • comment-avatar
    Torgrim Kiil 5 år ago

    Birtavarre ligger ikke i Lyngen! Det er i Kåfjord kommune, innerst i Kåfjorden, Kåfjorden er en sidefjord i Lyngenfjorden. Må ikke forveksles med Kåfjord i Alta.

  • X