Fersk statistikk fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) forteller at det meste av de verdiene som bergindustrien skaper ender utenlands.
– Eksportprodukter som går godt er i første rekke jern, pukk, kalksteins-slurry, kull, ilmenitt og larvikitt, forteller seniorforsker og prosjektleder Peer-Richard Neeb ved NGU.
Tallene og kunnskapen kommer fra den årvisse rapporten Mineralressurser i Norge 2013. Det er minst to grunner til at statistikken blir oppdatert hvert eneste år.
– Vi ønsker å få frem betydningen av næringen overfor myndigheter, departementer og allmennheten, men minst like viktig er det å bidra til at fylker, kommuner og industrien får mineralressursene med i god arealplanlegging. Det siste omfatter mineralforekomster som er i drift så vel som mineralressurser som kan få betydning for fremtiden, fremholder Neeb.
Fem ulike råstoffer
Bergindustrien omfatter virksomheter som lever av å ta ut og bearbeide mineraler og bergarter fra fastfjell eller løsmasser. Det skilles i mineralstatistikken mellom fem ulike grupper råstoffer: Industrimineraler (bl.a. kalkstein, olivin, nefelinsyenitt, kvarts, grafitt og dolomitt), naturstein (bl.a. larvikitt, granitt, marmor, skifer og murestein), byggeråstoffer (sand, grus, pukk, offshorestein, kyststein og leire), metalliske malmer (jern, ilmenitt) samt energimineraler (steinkull og torv).
Tre metallgruver – to på vent
– Det har gjennom de siste 30 årene vært en betydelig strukturendring i bergverksnæringen, forteller Neeb.
– Tidlig på 1980-tallet utgjorde malmproduksjonen mer enn 50 prosent av produksjonsverdien. I de etterfølgende årene sank andelen betraktelig, men etter 2003 har det vært en økning i jernproduksjonen, slik at malmproduksjonen i dag står for 20 prosent av verdiskapingen i bergindustrien. Det aller meste går til eksport.
Tre metallgruver er nå i drift. Alle baserer seg på jernmalm: Sydvaranger Gruve AS i Kirkenes (Finnmark), Rana Gruber AS i Mo (Nordland) og Titania AS i Sokndal (Rogaland). Til sammen står disse bedriftene for nesten 1000 årsverk. Fremtiden forventes i tillegg å omfatte en kobbergruve i Finnmark (Nussir-forekomsten) og drift på en av verdens største rutilforekomster i Sogn og Fjordane (Engebøfjellet). For begges vedkommende avhenger oppstart av endelige tillatelser.
Statistikken sier videre at de tre produsentene har brukt 19 millioner kroner på letevirksomhet.
Det hadde også vært interessant å vite hvor mye som investeres fra selskaper som ikke driver på en forekomst, men dette forteller rapporten ingenting om. Øystein Rushfeldt, adm. dir. i Nussir, tar opp dette poenget i et innlegg i GEO 05/2013: «Det er imidlertid et meget sentralt forbedringspunkt i rapporten. Den har dessverre ikke en oversikt over prospekteringen etter nye ressurser. Det betyr at vi ikke kan måle effekten av politikken på dette helt vitale området. Det er aktiviteten på prospekteringen i nåtid som vil bestemme framtidig vekstrate i produksjon av mineraler i Norge.»
– Per i dag har ikke Direktoratet for mineralforvaltning hjemmel for å innhente data om investert kapital til prospektering etter nye forekomster. Derfor besitter ikke DMF den etterspurte oversikten, svarer DMF i en kommentar.
Populær nasjonalbergart
I larvikdistriktet er det nå fem bedrifter som produserer nasjonalbergarten larvikitt. Lundhs AS er den suverent største av disse, og blokkene eksporteres til videreforedlingsbedrifter i Kina, Italia, India, Spania, Frankrike, Taiwan og Belgia.
– Larvikitt har unike kvaliteter og oppnår høye priser på verdensmarkedet, forteller Neeb.
Naturstein er betegnelsen på all stein som kan sages, spaltes eller hugges til bruk i bygninger, monumenter og utearealer. Naturstein inndeles i blokkstein, skifer og murestein.
Foruten i Larvik, er det i Norge blokksteinsproduksjon på en devonsk breksje i Sogn og Fjordane, prekambrisk anortositt i Rogaland (minner om larvikitt), granitt i Nordland, Buskerud, Oslo og Østfold, trondhjemitt i Sør-Trøndelag, samt litt marmor i fauskeområdet i Nordland.
I 2013 omsatte natursteinbransjen blokkstein for 823 millioner kroner, skifer for 184 millioner kroner og murestein for 153 millioner kroner. Av totalt 119 bedrifter som tar ut naturstein, dominerer muresteinprodusentene med 72. Vi kan fort regne ut at dette er små bedrifter. Gjennomsnittlig uttak per muresteinsbedrift er drøyt to millioner kroner i henhold til tallene i statistikken.
– Skifer produseres av mer enn 30 bedrifter, men det er tre som står frem: kvartsskifer i Alta og Oppdal, samt fyllittskifer i Otta. For alle tre gjelder at all skifer som tas ut blir videreforedlet nær produksjonsstedet, forteller Neeb.
Det siste forklarer hvorfor det er flere ansatte hos skiferprodusentene (259) enn hos blokksteinsprodusentene (253), til tross for at blokksteinen har mer enn fire ganger større salgsverdi. Muresteinsproduksjonen er også arbeidsintensiv. Den gir hele 163 årsverk, tilsvarende ca. én million kroner per ansatt.
Mens det aller meste av blokksteinen eksporteres (98,5 prosent), er det motsatte tilfelle for muresteinen. All murestein brukes lokalt. Skifer har en eksportandel på 22 prosent.
Gir flest arbeidsplasser
Produksjon av byggeråstoffer (grus, pukk og leire) gir de aller fleste arbeidsplassene innen bergindustrien. Fasiten for i fjor er nærmere 3000 årsverk. Det har først og fremst sammenheng med stor produksjon. Byggeråstoffene stod for en samlet produksjonsverdi på 5,4 milliarder kroner (hvor pukk utgjorde fem ganger verdien av grus), eller drøyt 40 prosent av bergindustriens samlede omsetning.
– Råstoffene tas enten fra løsmasser, for eksempel gamle randmorener eller glasifluviale deltaer, eller de sprenges ut fra fast fjell, hvoretter materialet knuses og sorteres til bruk i bygg, veier og anlegg, opplyser Neeb.
Neeb presiserer at vi ikke lenger kan betrakte grus som en ubegrenset ressurs.
– Kunnskap om forekomster av grus er derfor viktig i arealplanlegging. Vi må unngå at områder med gode forekomster legges ut til andre formål enn råstoffutvinning i kommuneplanens arealdel, uten at mineralressursene blir vurdert.
Det meste av grus- og pukkproduktene (78 prosent) blir brukt innenlands.
– Om lag halvparten av produksjonen går til veiformål, mens en tredjedel går til betongproduksjon. Det resterende går til fyllmasse, planering av anleggsområder og til tildekking av rørledninger på kontinentalsokkelen, forteller Neeb.
Eksportverdien av pukk kom i fjor på 1,1 milliard kroner. Det meste eksporteres til Tyskland, Danmark, Nederland, Storbritannia, Russland, Polen og Baltikum, hvor steinen ble brukt i veier, asfalt og betong.
Alle fylkene har grus- og pukkprodusenter. Spredt rundt omkring i landet er det nesten 900 bedrifter som produserer grus (409) og pukk (454). De aller fleste er ganske små. 165 bedrifter har en produksjon som er større enn 100.000 tonn. Den aller største (Norsk Stein på Jelsa i Rogland) produserte i fjor 8,6 millioner tonn. Det aller meste gikk til eksport.
Illustrasjon: Mineralressurser i Norge 2013
Mineraler til hverdagsbruk
– Produksjonen av industrimineraler er også sterkt eksportrettet. Av en total produksjonsverdi på 2,4 milliarder kroner, beløper eksportverdien seg til 1,9 milliarder, opplyser Neeb.
Industrimineraler er mineraler og bergarter som på grunn av sine fysiske og kjemiske egenskaper danner grunnlag for industriell utnyttelse, og en rekke av de produktene vi omgir oss med til daglig inneholder industrimineraler. Det gjelder for eksempel papir, plast, keramikk, glass og maling.
Norsk produksjon av industrimineraler omfatter olivin, nefelinsyenitt, titanmineraler, kalkstein, kvarts, talk og grafitt.
– Norge er blant verdens ledende produsenter av olivin, nefelinsyenitt, høyren kvarts og titanmineraler, mens Hustadmarmor er verdens største leverandør av kalksteins-fyllstoff til papirindustrien, sier Neeb.
– Det er også en betydelig produksjon av kalk til andre formål, blant annet til sement, brent kalk, miljøkalk og jordbrukskalk.
Det svarte gullet
Store Norske på Svalbard er en bitte liten kullprodusent sett i internasjonal målestokk. Men den er viktig for Svalbard-samfunnet, og den bidrar sterkt både til omsetning og sysselsetting i norsk bergindustri.
I fjor ble det solgt 2,1 millioner tonn kull til en verdi av nesten 1,3 milliarder kroner basert på 476 årsverk. (Topproduksjonen var i 2004 med 2,9 millioner tonn). Det aller meste av produksjonen kommer fra Svea Nord. Et lite volum kommer fra Gruve 7 nær Longyearbyen. Noe av dette kullet brukes i kullkraftverket. Forekomsten i Lunckefjell med 8,4 millioner tonn utvinnbart kull vil bli satt i full drift neste år.
Det er hittil tatt ut 78 millioner tonn kull på Svalbard. To tredjedeler av dette er fra norske gruver. Etter gjeldende planer vil Store Norske ha kulldrift i Svea fram til nærmere 2030, mens det i Gruve 7 er reserver frem til 2035 og kanskje enda lengre med det nåværende produksjonsvolumet. I følge statistikken har Store Norske i 2013 brukt 20 millioner kroner på leting etter nye forekomster.
Tall i alle varianter
Mineralressurser i Norge 2013 gir utfyllende opplysninger om utviklingen i bergverksbransjen de siste tolv årene. Produksjonsvolumer, salgsverdier og antall årsverk er listet opp for alle bransjer og for alle materialer. Rapporten gir også detaljerte fylkesoversikter for alle materialene.
Mineralressurser i Norge 2013 følger seg pent inn i rekken av tilsvarende rapporter som NGU har utgitt gjennom en årrekke. Det er mye å lære for den som ønsker å få større forståelse for bergverksbransjen her i landet.
Alt er god informasjon for myndighetene, men vi tviler på at allmennheten – slik Peer Richard Neeb håper – vil finne tallmaterialet underholdende. Allmennheten bør i stedet oversvømmes av kunnskap om hva mineralene brukes til. Som for eksempel papiret GEO trykkes på.
– Allmennheten bruker 13 tonn norske mineraler hvert år, og 12 av disse er byggeråstoffer. Det er kunnskap som fylkene, kommunene og allmennheten bør ta med seg når de legger planer for fremtidens arealbruk, avslutter Peer Richard Neeb.