Bergindustriens venn

Æ har jo forventninga, sier Haugen på sin uforfalskede trønderdialekt.

Seks år på Stortinget har ikke endret mannens karakter. Han er fortsatt en jovial og likandes kar fra landet, og fortsatt på nikk med alle som stikker innom Bergmannskroa en regntung mandags formiddag i september.

– Jeg har forventninger til at mineralstrategien skal løfte næringen frem i lyset. At næringen skal bli anerkjent. At strategien skal bidra til en sterkere politisk forståelse for at det er nødvendig å undersøke ressursene på landjorden bedre enn vi har gjort hittil.

Et ekte gruvesamfunn

Om ikke bergindustrien ligger i genene, så er interessen for næringen i alle fall solid forankret gjennom miljøet. Først og fremst har stortingsrepresentant Arne L. Haugen vokst opp og levd et langt liv i den tradisjonsrike bergverksbygda og tettstedet Løkken Verk, deretter var han ordfører i 26 år i Meldal kommune, fra 1979 til 2005, herunder åtte år hvor gruva fortsatt var i drift.

Stortingsrepresentanten vet derfor hva gruvedrift innebærer. Ingen som bor på Løkken kan forresten unngå det. Selv om de ikke selv har trukket i lump og hjelm. Ikke minst har den trivelige og snakkesalige bonden følt på kroppen hva det betyr å bo i et aktivt gruvesamfunn, for så å leve med en nedlagt gruve midt i bygda, og som bokstavelig talt har forsuret miljøet.

Vi snakker ikke om hvilken som helst gruve. Gruva på Løkken holdt det gående fra 1654 til 1987 på det som på en tid antakelig var Europas største forekomst av kobberholdig svovelkis. Bare i løpet av de siste 80 årene ble det drevet ut 24 millioner tonn malm. Til sammenligning ble det på Røros tatt ut 6,3 millioner tonn malm i løpet av kobberverkets like lange historie (1644-1977).

”Vi mangler kartlegging”

Arne L. Haugen har blitt et kjent og kjært navn i norsk bergindustri. Siden 2005 har han vært vararepresentant til Stortinget fra Sør-Trøndelag, og mens Trond Giske er i regjering møter han fast. Og han har så visst ikke kastet bort tiden i stortingskafeen. Den har blitt brukt til å lose mineralloven gjennom en mengde irrganger (den ble vedtatt i 2009). Da den endelig var trygt i havn, var neste skritt å engasjere seg for en mineralstrategi. Den er som kjent ventet til neste (v)år.

– Jeg ble opptatt av bergverksindustriens rammevilkår i min tid som ordfører i Meldal, forteller Haugen.

– Både Ole Nordsteien og Knut Heier mente veldig sterkt at Norge på langt nær var kartlagt godt nok. Mens gruveselskapene gjorde jobben i sine egne nærområder, var det ingen som tok ansvar for resten av landet. ”Vi mangler kartlegging i Norge”, var deres klare oppfatning.

Verken Nordsteien eller Heier var noen hvemsomhelst i denne sammenheng. Nordsteien hadde vært overingeniør på Løkken og ble senere Bergmester, mens Heier i mange år var administrerende direktør ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

– Etter nedleggelsen på Løkken tok vi derfor initiativet til en nasjonal konferanse med temaet ”Nye veier for norsk bergindustri”. Hensikten var å løfte frem gruveindustrien. ”Alle” var til stede, både offentlige og private aktører, og slik sett var konferansen en stor suksess.

– Det kom riktig nok ingenting ut av den, smiler han, men legger raskt til at han har båret med seg erfaringene fra den gang. Og i 2005 ble de trukket frem fra hjernebarken.

”Da vart æ vældi oppglødd”

– Det forunderlige var at myndighetene var totalt uinteressert i ressurser som ikke hadde vann over seg. Mens petroleumsnæringen fikk stor oppmerksomhet, var det ingen som ofret bergindustrien en tanke, minnes gammelordføreren.

Den ferske stortingsrepresentanten fra Arbeiderpartiet oppdaget imidlertid raskt at den første Soria Moria-erklæringen inneholdt en passus om å ferdigstille mineralloven. Alle visste at det (eld)gamle lovverket var en hemsko for næringen.

– Her så jeg en mulighet for at jeg kunne bidra, og jeg ble veldig oppglødd ved tanken, forteller Haugen som kom inn i Næringskomiteen og følgelig endte opp som sektorpolitiker. Veien til å bli saksordfører for den nye loven var dermed kort.

Mineralloven (GEO 03/2009) ble som kjent vedtatt i 2009. Stortingsrepresentant Haugen hadde gjort jobben. Men tro ikke at tiden da var inne for å hvile på laurbærene. Snarere tvert i mot.

– Det var helt nødvendig med en ny lov, men for å komme videre og få sving på sakene må det lages en statlig politikk, hevder den erfarne politikeren.

Neste steg var derfor å sørge for at det blir utarbeidet en nasjonal strategi, og det er dette arbeidet som nå er godt i gang (GEO 04/2011, side 58). Planen har vært at den skal ferdigstilles våren 2012.

– Regjeringen har utarbeidet strategier for mange næringer, og her vil det derfor ligge virkemidler for å lage bedre rammevilkår og god forutsigbarhet, sier Haugen, helt i tråd med hva næringsminister Trond Giske tidligere har uttalt.

– Men resultatet kan også bli at regjeringen bestemmer seg for at det må lages en stortingsmelding. I så fall får Stortinget anledning til å behandle den og gi signaler om vi er enig i den retningen som regjeringen legger opp til.

Haugen illustrerer behovet for en sterkere statlig styring med et eksempel. I dag er det Direktoratet for mineralforvaltning som gir tillatelser til et leteprosjekt. Men det finnes ikke noe statlige papirer som viser at dette er noe som Staten faktisk vil. Derimot er det bunke på bunke med verne- og fredningsdokumenter. Den som leter må derfor stole på seg selv, og Staten har ingen virkemidler som stimulerer til leting. Det er altså behov for et statlig dokument som følger opp intensjonene i mineralloven. Og de går som kjent ut på at vi må utnytte ressursene på land bedre.

Statens vilje må synliggjøres gjennom tiltak, mener Haugen.

Hele landet må kartlegges

I mellomtiden – mens vi venter – har NGU begynt å kartlegge Nord-Norge med utgangspunkt i regjeringens bevilgning på 100 millioner kroner over fire år (se Bergverksnytt i denne utgaven av GEO).

– Basert på et forslag fra NGU fikk vi gjennomsalg for dette i regjeringen. En av nøkkelpersonene i denne sammenheng var Helga Pedersen, parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet. Hun var en sterk forbundsfelle.

– Det var Pedersens støtte som gjorde at Trond Giske fikk på plass pengene, presiserer Haugen.

Det er imidlertid ingen grunn til å gi seg med Nord-Norge, i følge Haugen. Han mener hele landet må kartlegges i detalj.

– Det er en grunnleggende forutsetning for forsvarlig arealplanlegging å vite hva som ligger i bakken. Derfor er det viktig at undersøkelsene i Nord-Norge blir videreført. Fraksjonene i næringskomiteen har imidlertid ikke tatt tak i det ennå. Det er nødvendig med et innspill fra NGU for å bringe den ideen videre.

Og det haster selvsagt, for Haugen vet godt at det tar lang tid fra det gjøres et funn til eventuell virksomhet er i gang. 10-15 år er slett ikke uvanlig.

Når det gjelder de pågående undersøkelsene håper Haugen at det kan resultere i like stor aktivitet som det nå er på både svensk og finsk side. For ikke å si at de åpner nye gruver på den andre siden av grensen. Så langt har ikke vi kommet.

Bergindustrien gir muligheter

Den tidligere bonden (jorda ble forpaktet bort da han ble ordfører) er stolt av bygda si. Etter flere kopper kaffe, på den kafeen som Jens P. Heyerdahl fikk bygget, insisterer han på å være omviser i de nedlagte gruveområdene. En sliten Toyota fungerer som kjøretøy.

Vi kjører forbi de gamle arbeiderboligene som nå er i privat eie, og fortsetter inn til Astrups sjakt fra 1972, der det har grodd opp to bedrifter i kjølvannet av gruvedriften. Den ene lagrer kjerner for NGU, den andre sprenger våpen som har gått ut på dato.

– Når vi snakker om mineralnæringen blir motstanden sterkere fokusert enn mulighetene. Her ser vi til og med et eksempel på at bergverk kan være bærekraftig. Malmdriften har gitt arbeid for etterkommerne også.

– Mulighetene er store, fortsetter han. Vi snakker om ressurser som både Norge og verden trenger. De gir stor verdiskaping, og de gir distriktsarbeidsplasser som ikke kan sentraliseres.

På vei tilbake kjører vi forbi Wallenbergs sjakt, oppkalt etter Wallenberg-gruppen som sørget for finansieringen av Orkla Grube-Aktiebolag i 1904, den gang Christian Thams og Christian Salvesen planla overgang til industriell gruvedrift ved Løkken Verk. Den investeringen innledet samtidig industrialiseringen av Orkla-dalføret og la grunnlaget for det Orkla-konsernet vi i dag kjenner.

Vi rekker også å stoppe ved oppredningsverket. Et imponerende anlegg, men som dessverre har satt varige spor etter seg på grunn av at de gamle slagghaugene er sterkt forurensende. I år har imidlertid regjeringen bevilget 190 millioner kroner for at det skal ryddes opp i årene fremover – en gang for alle.

Med fin utsikt over bygda som er tuftet på gruvedrift – uten den ville det bare vært noen få gårdsbruk her – reflekterer politikeren over alle problemene bergverksnæringen blir stilt overfor.

– Hvorfor er det så vanskelig å løfte fram denne næringen når alt vi omgir oss med stammer fra mineralske ressursene, spør Arne L. Haugen retorisk, stortingsrepresentant med hjerte for bergverksindustrien.