Innerst i Oslofjorden ligger Den norske opera og ballett. Som en vakker, hvit svane svømmer den elegant på sjøen og gjør seg lekker for tusenvis av turister og kulturinteresserte som dag etter dag strømmer til Oslos ferske ikon.
Operaen har blitt byens stolthet. Men før vi kom så langt, var den kilde til konflikt. Om blant annet stein. Hvit stein.
Minnene om faglige uenigheter, harde diskusjoner og kraftige utfall rundt valget av fasadestein har ikke forsvunnet. Ikke bare ble det valgt en utenlandsk stein, «Gud forby», men så viste det seg ganske fort at den antatt kritthvite marmoren gulner med tiden. Allerede før innvielsen i 2008 var det mengder av gule flekker å se.
Katastrofen var nær.
Foto: Halfdan Carstens
Drift siden romertiden
Før diskusjonen stilnet hadde den opplyste allmennhet blitt godt kjent med at operaens fasadestein kommer fra de høyreiste alpefjellene over småbyen Carrara i Toscana, på nordvestkysten av Italia.
Carrara er viden kjent for sin marmor. Byen ligger ca. 50 km nord for Pisa og bare drøye to timers kjøring fra Milano, og med flere hundre steinbrudd «strødd ut over» fjellene er den verdens marmordistrikt nr. 1.
Rundt Carrara produseres kun marmor, men i tillegg importeres alle typer stein fra hele verden, Norge inklusive. Et tusentalls bedrifter med mer enn 10 000 ansatte bidrar til den totale virksomheten når vi ser på hele verdikjeden frem mot utskipning.
Markedet befinner seg over hele verden. Hit kommer arkitekter og utbyggere som trenger stein for å lete etter den riktige kvaliteten, den rette fargen, det beste mønsteret og den riktige teksturen. De finner utvalget på en serie med ”supermarkeder” hvor lokale og importerte steinblokker først sages opp i store, rektangelformete skiver og deretter stilles ut på rekke og rad.
Ordet Carrara betyr steinbrudd (keltisk). Og steinbrudd har det vært i dette distriktet (Massa Carrara) helt siden romerne inntok nordvestkysten av Italia og samtidig anla byen for å huse arbeiderne som jobbet i bruddene. Den gedigne marmoren var sterkt etterspurt i Romerriket. Den prydet offentlige bygninger for å demonstrere rikdom og makt. Senere har den blitt tatt i bruk av skulptører. Michelangelos David i Firenze er for eksempel hugget i carraramarmor.
Den eldgamle tradisjonen med røtter tilbake til romertiden gjorde Italia til markedsleder på salg av naturstein. Men lavprislandenes inntog her endret dette bildet. For 30 år siden sto Italia for 50 prosent av verdensleveransene av stein. I dag er de nede i 20 prosent. Økende totalvolum har imidlertid kompensert noe for nedgangen.
Foto: Halfdan Carstens
Hvite flekker i fjellet
Førstegangsbesøkende til provinsen Massa og Carrara, som ikke vet bedre, vil kunne tro at de kritthvite flekkene i fjellet over byen er små isbreer.
For disse hvite klattene oppunder de forrevne, spisse toppene er godt synlige på lang avstand. De er et landemerke på denne del av kysten. Men de har lite med kulde og snø å gjøre. De er dagbrudd hvor marmor har blitt brutt i kanskje mer enn et par tusen år.
Fjellene bak Carrara kryr rett og slett av dagbrudd og enkelte underjords gruver. Carrara er kalksteinsindustriens Mekka. Og på sletta nedenfor ligger bearbeidings- og salgsbedriftene tett i tett. Fra landeveien kan du ikke unngå å legge merke til dem. De kubeformede blokkene med stein står tett i tett og er gjerne stablet i flere etasjer.
Her hjemme er det bare natursteinsindustrien rundt Larvik som har en viss størrelse. Men selv den blir liten i forhold til Carrara. Antallet uttak, volum av stein og mengde med arbeidsplasser er mye mindre i Vestfold. Larvikdistriktet er i en annen divisjon.
Det er en annen viktig forskjell å ta med seg. I Larvik er det nesten ingen som bearbeider steinen. Alt går til eksport. Mye til Carrara, men i våre dager blir vår egen nasjonalstein også sendt som blokker til blant annet Spania, Tyrkia, India, Kina og Brasil. I disse lavkostlandene blir larvikitten klargjort for videresalg. Noe kommer tilbake til Norge der lokale utsalg sørger for at vi kan ha larvikitt på en bardisk, et kjøkken eller en fasade.
Denne lille visitten til Larvik er relevant av flere grunner. For det var Thor Lundh, larvikittindustriens «grand old man» («Larvikitt: Unik, vakker og eksklusiv»; NGF 2009), som pekte på Carrara, da Kjetil Thorsen i Snøhetta henvendte seg til ham for å lære om marmor. Lundh anbefalte Campolonghi. Styrelederen, Vando D’Angiolo, hadde han kjent gjennom en årrekke. De to har vært gode venner helt siden nordmannen kom ned første gang i 1969 og introduserte seg og larvikitt til de italienske innkjøperne.
La Facciata
Marmoren som vi kjenner fra operabygget i Oslo kommer fra bruddet La Facciata. Det ligger høyt oppe i fjellene med formidabel utsikt til Carrara og kyststripen utenfor, samt til en mengde andre marmorbrudd i nærheten. Bruddet har spesiell interesse for nordmenn siden det var her marmoren til operaen ble tatt ut.
Foto: Halfdan Carstens
Marmor til fest
Campolonghi er et velkjent varemerke for alle som er interessert i marmor. Claudio Cupisti, vår lokale kjentmann, og Lundhs agent gjennom en årrekke, levner ingen tvil om at «Carrara har den beste steinen», og at «Campolonghi er nr. 1 i verden på marmor».
For to år siden kunne firmaet feire sitt 50-årsjubileum, og for drøyt fem år siden begynte leveransene til operabygget fra den velrennomerte produsenten. Mer enn 1000 blokker, hver på 15-20 tonn, gikk med. I skrytebrosjyren, hvor Campolonghi viser frem bygg fra hele verden som de har levert stein til, hører operaen med. Det er ikke bare Oslos innbyggere som er stolte av dette praktverket.
Arkitektene for Oslos nye opera la ikke skjul på at det var den kritthvite italienske marmoren – Bianco Carrara – de ønsket. Men forut for den endelige avgjørelsen lå det lange evalueringer og mange diskusjoner.
Det ble gjort en omfattende vurdering av norske steinbrudd og mulige leverandører av norsk stein. Til sammen tolv brudd med hvit naturstein ble undersøkt, hvorav seks med granitt, fire med marmor og ett med kvartsitt. Ingen kom gjennom nåløyet.
Den italienske marmoren ble valgt ut fra en total vurdering blant kriteriene pris, kvalitet, estetikk og leveringsdyktighet. Pris skulle telle mest, ble det bestemt. Derfor falt norsk stein fort ut av bildet. Den eneste som ble vurdert i finaleheatet var en granitt fra Rennebu («Ice Green») i Sør-Trøndelag. Som en mager trøst ble den valgt til å dekke skvalpesonen og nordveggen fordi den tåler vær og vind bedre enn marmoren. I etterkant kan det slås fast at Carrara-marmoren er hvit. Rennebu-granitten er grå. Den ville gitt operaen en helt annen karakter om den hadde dekket hele bygningen.
Arkitektfirmaet Snøhetta oppsummerte valget slik: ”Italiensk marmor har kulturhistorisk sett en særlig posisjon for anvendelse i europeiske representasjonsoppgaver, mens granitt uvegerlig forbindes med hverdagens pragmatiske oppgaver.»
Salgsreolene
Natursteinsprodusenten Campolonghi, samt flere andre bedrifter i og rundt Carrara, importerer stein fra hele verden og selger den etter samme prinsipp som i et supermarked. Kundene, også fra hele verden, kan komme til Toscana, ta seg god tid, for deretter å plukke ut den steinen de liker best til sitt formål.
Foto: Halfdan Carstens
Kontrollerer verdikjeden
Marmorprodusenten Campolonghi kontroller hele verdikjeden. Marmorbruddene i fjellkjeden danner grunnlaget.
Fetterne Maurizio og Paolo Lorenzoni er gjestfrie guider i La Facciata. Bruddet der operamarmoren ble tatt ut. En tur opp dit er ikke for reddharer, og det spørs om Direktoratet for mineralforvaltning ville godkjent de lokale kjøreveiene med løse kanter og stupbratte vegger. Men vi er i Italia, og ingenting overrasker. Vi er i en annen kultur.
Den dagen vi er på besøk er det stille i fjellet. Ikke en eneste maskin vitner om hektisk aktivitet. Verken i dette bruddet eller i noen av de andre. Forklaringen er at alle er i begravelse. Uka før omkom en gruvearbeider, og her regner de seg som «en eneste stor familie».
Giuliano D’Angiolo styrer fabrikken og butikken. Store steinblokker fra nær og fjern blir saget opp i plater for så å bli stilt opp på rekke og rad i et av verdens største supermarkeder for stein. Atmosfæren er kundevennlig, så her kan kravstore arkitekter ta seg god tid til å kikke nøye på Travertino Luxor, Multicolor Onyx Al Verso, eller det som måtte behage av mer enn 2000 sorter som er utstilt.
Ingen geolog utenfor steinbransjen vil kunne sette navn på disse eksemplarene. Men noen få drar vi likevel kjensel på: larvikitt fra Vestfold og anortositt fra Rogaland. Disse har begge passert det trange nåløyet og kommet med i utvalget.
Foto: Halfdan Carstens
En hvit opera
Tilbake på operaen kikker vi etter hvit og gul stein. La det være helt klart: Operaen er hvit. På avstand så vel som på nært hold. Det er ikke mye misfarging å se. Det lille som er kan spores tilbake til marmorbruddet i Carrara.
Derfor trekker vi den konklusjonen at den gule fargen ikke var noe permanent fenomen. Den skyldtes fuktgjennomstrømningen fra den underliggende mørtelen, slik som ekspertene ved Naturhistorisk museum foreslo allerede for mer enn fem år siden «Operaen snart hvit?).
Flisene ble lagt ned for tidlig. Mørtelen var ennå ikke størknet da de ble limt på. Byggherren var ikke tålmodig nok. Fukt trengte oppover i lagene og løste forskjellige grunnstoffer som ligger i marmorens gråsvarte felter.
«Men så snart de oppløste stoffene når overflaten, vil de oksidere og felles ut som et belegg med en annen farge. Elementært svovel kan gi kraftig gul farge, men svovelet er ikke stabilt, det vil oksidere videre – og fordampe over tid.» Sa ekspertene. Og det stemte.
Marmoren fra Carrara er fortsatt hvit. Kritt hvit.