Harald Brekke har kommet med en kommentar til min artikkel om forslaget til nytt regelverk for leting etter mineralressurser på norsk kontinentalsokkel. Brekke går inn for et regelverk som er et kopi av petroleumslovgivningen. Dette er et regelverk som ikke benyttes internasjonalt, heller ikke i FN, hvor Harald Brekke nå er medlem av Legal and Technical Committee , og hvor jeg var medlem i 10 år.
Jeg vet så alt for godt hvordan petroleumsloven virker, men kjenner Harald Brekke mineralindustrien?
Brekke sier at et hovedprinsipp i petroleumslovgivingen og underliggende regelverk er at Staten som hovedprinsipp skal skaffe til veie tilstrekkelige data for å kunne vurdere det mulige ressursgrunnlaget for hele sokkelen. Men verken han eller loven sier hvilke data Staten skal samle inn for at mineralindustrien kan vurdere det mulige ressursgrunnlaget, og de sier ingenting om hvem som skal betale for datainnsamlingen. Vil kostnadene dekkes inn i lisensavgifter som industrien må betale?
Det må være et rimelig forhold mellom forventete inntekter fra mineralproduksjon på den norske sokkelen, og utgiftene til forvaltning og innsamling av data før utvinningstillatelse gis.
Forslaget om å fjerne letelisensen, som benyttes av FN og på de fleste kontinentalsokler, vil føre til at den statlige innsamling av data øker, og dette vil igjen vil føre til en kostbar byråkratisering. Vi kan ikke her dra paralleller fra oljevirksomheten hvor statens inntekter er skyhøye.
Forvaltning av mineralressurser krever ikke bare kunnskap om oljegeologi og seismikk, det trengs også en bred innsikt i andre geofysiske metoder, geokjemisk prospektering, malm-mineralogi , oppredning og metallurgi. Verdien av malmene er avhengig av hvor enkelt det er å lage et rent konsentrat. Det avhenger blant annet av kornstørrelse og sammenvoksning av de forskjellige sulfidfasene. Er det noen grunn til å bygge opp denne kompetansen i OD?
Det kan virke som manglende kompetanse når Brekke sier at vi har en rimelig oversikt over sulfidressursene langs spredningsryggene.
Vi kan dele inn sulfidforekomstene langs spredningsryggene i to grupper. Den ene gruppen er sulfidforekoster hvor det forgår sulfidutfelling fra ”black smokers” i dag, og den andre gruppen er hvor den hydrotermale aktiviteten har tatt slutt. Det er relativt enkelt å ha oversikt over den første gruppen, men det krever et omfattende arbeid å kartlegge den andre gruppen.
Brekke vet at det er stor motstand mot å drive gruvedrift på den første gruppen aktive ”black smokers” også i Norge. Derfor vil produksjon fra gruppen hvor biotopene rundt ”black smokers” er utdødd bli dominerende. Hvordan finner vi en Løkken-malm i et område hvor det ikke er hydrotermal aktivitet? På land kan vi benytte EM-målinger på bakken og fra fly eller helikoptre, men på havbunnen blir dette mye mer kostbart som en regional metode. Geokjemiske kart er vanlige hjelpemidler i letevirksomheten på land, men også dette er betydelig mer kostbart på flere tusen meters dyp.
Spørsmålet er om det er statens (OD) oppgave å kartlegge ressursene av sulfider av gruppe to. Brekke sier ja og jeg sier nei.
Staten har en viktig rolle innen forskning på forekomstene og på letemetoder for å finne dem, og vi har en lang tradisjon på fastlandet på hvordan dette kan gjøres. Forskningen har også til formål å bygge ut kompetanse innen leting og innen utvinning av metaller fra havbunnen også utenfor vår egen kontinentalsokkel. Derfor satser mange land på mer frittstående forskningsinstitusjoner og ikke på direktorater i oppbygningen av denne kunnskapen. Vi trenger også forskning på miljøkonsekvensene av en eventuell gruvedrift. Dette for å ha kvalifiserte folk til miljøforvaltningen.
Nesten all geologisk ekspertise på mineralske råstoffer i det marine miljø er malmgeologer med en betydelig erfaring fra malmforekomster på land. Dette var også tilfelle i International Ocean Drilling Program, som skaffet til veie kunnskapen om sulfidforekomster på havbunnen lenge før kyststatene og International Seabed Authority kom på banen. Nautilus, som er det ledene selskapet på sulfidproduksjon på havbunnen, har sine røtter i mineralindustrien på land. Letingen etter mangannoduler foregår stort sett ved halv- helstatlige selskaper som driver med statsstøtte. Oljeindustrien har vært fraværende.
Vi ser alle at oljeproduksjonen på norsk kontinentalsokkel er på retur. Er det særnorske forslaget om en petroleumslovgiving for mineralressurser et forsøk på å sysselsette OD i årene som kommer? Hvorfor bygge opp en kompetanse på OD som i dag finnes på NGU? Er ikke tiden inne for å tenke nytt?
Kan vi klare oss med ett direktorat som forvalter lovgivingen på land og på sokkelen, og et nytt NGU som inkluderer geokunnskapen ved OD, NORSAR, Polarinstituttet og NVE? Det vil si en modell lik USGS i USA?
Arne Bjørlykke
Tidligere Professor i mineralske råstoffers geologi ved UiO