Kongsberg by er bygget på sølv. Fra sølvet ble funnet i 1623 til det siste sølvet ble smeltet i smeltehytta i 1958, var Kongsberg Sølvverk en hjørnesteinsbedrift. Bergverksdriften gjorde Kongsberg til landets nest største by på 1700-tallet, og bidro – i perioder – med store inntekter til statsbudsjettet.
Gjennom 335 års drift skal 1 350 tonn sølv ha blitt tatt ut av gruvene. Det aller meste av dette gikk i smelteovnen og ble støpt om til mynter og barrer, men mange av de estetisk flotteste fragmentene – stuffene – av malmen har blitt bevart for ettertiden.
Navnet på byen er kjent blant geologer og steinsamlere verden over, og de fleste naturhistoriske museum rundt om i verden med respekt for seg selv har sølv fra Kongsberg i sine samlinger.
Det hele startet en sommerdag i 1623 da to gjeterbarn i landsbygda Sandsvær kom over noen tunge, skinnende steiner. Barna viste funnet til mødrene, som igjen fortalte dette til fedrene.
Da den ene faren besøkte Skien for å forsøke å selge sølv, ble han tatt med inn til avhør grunnet mistanke om tyveri. Han måtte avsløre hvor sølvet kom fra, og allerede samme høst hadde dansken Jens Juel (1580 – 1634), stattholder i Norge og tyske bergkyndige fått iverksatt den første gruven.
Christian 4. (1588 – 1648), kongen av Danmark-Norge, kom til Sandsvær den påfølgende våren. Det var da han grunnla bergstaden Konningsberg. Kongsberg kan altså feire sitt 400-årsjubileum i år.
Gruvevirksomheten vokste raskt i omfang. Allerede sommeren 1624 var tre nye funn i ferd med å bli utviklet til gruver. Disse gruvene ble oppkalt etter kongens sønner Christian, Fredrik og Ulrik.
geo365.no: Funnet som grunnla en by
Knakk letekoden
– Det ble gjort flere funn de påfølgende årene, men det store gjennombruddet skjedde i 1629 da mange nye gruver kom i drift, sier Bjørn Ivar Berg, historiker og tidligere forsker (nylig pensjonert) ved Norsk Bergverksmuseum i Kongsberg.
Årsaken var trolig at bergmennene da hadde avslørt fjellets store hemmelighet – hvor forekom sølvet?
Kåre Kullerud, geolog og konservator ved Norsk Bergverksmuseum, forklarer at sølvforekomstene i Kongsberg er svært heterogene.
– Årene kunne være svært tynne, noen få millimeter, andre steder mye tykkere. Deler av malmen hadde lave gehalter, andre deler svært høye gehalter. Dette gjorde også at produksjonen av sølv fra én enkelt gruve varierte betydelig fra år til år.
Tonnasjene og gehaltene av sølv varierte altså vesentlig innenfor én forekomst. Men hvor forekomstene befant seg, var ikke tilfeldig, men styrt av geologiske faktorer.
– Kryssregelen, skyter Berg inn.
Bergmennene fant sølv der såkalte fahlbånd, som opptrer i nord-sør-retning i det prekambriske grunnfjellet, kuttes av yngre årer av kalkspat (kalsitt) som forekommer i øst-vest-retning.
– Fant bergmennene en kalkspatåre i fjellet, kunne de forsøke å følge denne østover eller vestover til de eventuelt traff på en fahlbåndsone. Der disse møttes, hadde man forhåpning om å finne sølv, selv om det ikke alltid var tilfellet. Ikke alle kryss inneholdt sølvforekomster, men alle sølvforekomster opptrådte i slike kryss, presiserer Berg.
Fahlbånd
Bergmannsuttrykk for bånd med finfordelt sulfiderts i en omdannet bergart. Sulfidene forekommer i større mengder enn i bergarten for øvrig, men ikke så rikelig at de danner en malm. Betegnelsen ble først brukt ved Kongsberg gruve, hvor sølvforekomstene lå der fahlbånd krysset kalkspatgangene.
Erts
Naturlig forekommende mineral som inneholder et tungt metall med tetthet lik eller større enn 5 kg/dm3. Erts er et presist fysisk begrep i motsetning til malm som er økonomisk definert.
Kilde: Norsk geologisk ordbok (2013)
Kullerud forteller at en masterstudent på 1980-tallet påviste at kalkspatårene opptrer i flere enn ti generasjoner, men at det er få av disse generasjonene som fører sølv.
– De sølvførende kalkspatårene ble avsatt i den geologiske perioden perm for om lag 280 – 270 millioner år siden da det var stor geologisk aktivitet i Osloriften, forklarer geologen.
Osloriften er den geologiske provinsen – en innsynkingsstruktur – som strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord. Den vitner om en tid da jordas indre krefter forsøkte å dele Norge i to, slik de senere har klart å skille Norge fra Grønland.
Store mengder magma trengte opp i jordskorpen under riftingen. Steinsmelten varmet opp de omkringliggende bergartene, og det kokhete vannet i porerommene løste opp og fraktet med seg mineraler og metaller, deriblant sølv.
Da de hydrotermiske væskene traff på kismineralene i fahlbåndene i Gruveåsen, satte det i gang reaksjoner som ledet til at mineraler og metaller ble felt ut.
– Det var mer enn bare sølv som ble felt ut. Malmen i Kongsberg inneholder også visse mengder kobber, bly, sink, nikkel, kobolt, antimon, kvikksølv og gull. Det er imidlertid kun kobber (og ubetydelige mengder gull) som har blitt utvunnet i Kongsberg ved siden av sølvet.
Målt i tonn skal det ha blitt produsert nesten like mye kobber som sølv ved Sølvverket. Men kobber hadde og har en mye lavere verdi enn sølv, og bidro derfor ikke betydelig til inntektene. Berg kan fortelle at kobberet ble benyttet som legering i sølvmynter preget på Kongsberg.
Alle mann til gruvene
I årene som fulgte ble gruvedriften privatisert fordi kongen ikke hadde tid til detaljstyring av virksomheten. Kanskje også fordi sølvutvinning ikke utelukkende var en lukrativ geskjeft.
Noen år gikk Sølvverket med overskudd, andre år med underskudd. Det var tider med innskrenkninger og tider med ekspansjon av driften.
– Den største ekspansjonen skjedde på 1700-tallet. Frem mot 1770-årene vokste driften betydelig, og på det meste hadde Sølvverket 4 075 ansatte, derav noen få funksjonærer, forteller Berg.
Det er ingen overdrivelse å si at Sølvverket på denne tiden var byens hjørnesteinsbedrift. Innbyggertallet var 8 000 og Kongsberg var landets nest største by etter Bergen. Når vi så vet at alle de 4 000 ansatte i bergverksdriften var menn, kan vi tenke oss at de aller fleste husholdningene i byen var prisgitt lønnen som kom fra Sølvverket.
Som nevnt jobbet de aller fleste med selve bergverksdriften. Også barn (gutter).
– Barnearbeid var utbredt, men ikke inne i selve gruva. Guttene jobbet utenfor gruva med malmbehandling – lasting, sjeiding (manuell grovsortering) og ved pukkverkene. Dette ga gode ekstrainntekter for familiene, sier historikeren.
Men inne i gruvene var det altså mennene som jobbet. Med drift gjennom 335 år, vil arbeidsforholdene naturligvis ha utviklet seg noe fra 1600-tallet til 1900-tallet. Men ikke voldsomt mye. Til dels fordi gruvevirksomheten tidlig ble «industrialisert» med bruk av vannkraft (fra Lågen og et intrikat system av vannrenner og -dammer i åsen) allerede på 1600-tallet, og ikke minst fordi utvinning av malm i bunn og grunn er prinsipielt samme prosess, uavhengig av århundret.
Mange mikroskopiske eksplosjoner
Mange av gruvearbeiderne jobbet med å hakke løs malmen med feisel og bergsjern. Førstnevnte er en kortskaftet hammer med slagflate på begge ender av hodet som ble brukt til å slå på sistnevnte, en sjeftet kile for uthogging av berg.
– De kunne hakke løs malmen der fjellet var bløtt, men i Kongsberg er det meste av fjellet hardt, bestående av grunnfjell av gneis som er rikt på kvarts.
Kvarts er et hardt mineral, men dens tilstedeværelse i fjellet var ikke utelukkende en ulempe. I kongsberggruvene var fyrsetting den foretrukne metoden for å bryte løs malmen. Noen ganger ble også kruttsprengning utført.
– Fyrsetting fungerer godt fordi en varmer opp berget ved hjelp av et bål til det sprekker opp. Da er det mye lettere å hakke ut biter, forklarer Berg.
Vi lærer at berget sprekker opp av to grunner. For det første fordi oppvarmingen fører til spenningsforandringer og utvidelser som gir oppsprekking. For det andre på grunn av tilstedeværelsen av kvarts.
– Kvarts opptrer i naturen med en viss krystallstruktur. Ved rundt 573 °C skjer det en spontan endring i strukturen som resulterer i at kvartskornene utvider seg ørlite grann. Ettersom dette skjer på et øyeblikk, blir resultatet at vi får mange små synkrone «eksplosjoner» i berget som bidrar til betydelig svekkelse og oppsprekking, forklarer Kullerud.
Berg skyter inn at en utbredt myte går ut på at berget skal nedkjøles med vann etter at det har blitt oppvarmet for å kunne sprekke opp. Denne myten har han hørt så mange ganger, at han så seg nødt til å skrive en artikkel om fyrsetting for å avklare.
– Nedkjøling har ingen nyttig funksjon. Berget er allerede oppsprukket når det har blitt oppvarmet. Dessuten kan det å kaste en bøtte vann på glovarmt berg danne store mengder damp, noe som kan utgjøre en trussel for gruvearbeideren i form av skolding.
Men ettersom ingen bøtter med vann ble kastet på berget i kongsberggruvene, var heller ikke skolding et HMS-problem. Men det å være gruvearbeider var – som ellers i verden og i historien – et farlig arbeid.
– Det forekom dødsfall, men Sølvverket klarte i hvert fall å unngå de store ulykkene knyttet til store eksplosjoner som man for eksempel kan få i kullgruver med antenning av metan eller kullstøv, eller ved kollaps. Dødsfallene inntraff som enkelthendelser.
Ifølge Berg var det fire dødsårsaker som forekom hyppigst; ladninger som gikk av for tidlig, fall ned i sjakter, stein eller gjenstander i hodet fra sjakter og kvelning ved stank.
– Det var det de kalte den oksygenfattige lufta i gruvene – stank. Om lufta var stillestående samtidig som man drev fyrsetting, var det fare for kvelning. Bergmennene var imidlertid nokså flinke når det kom til ventilasjon, og selv om de i liten grad hadde mekanisk ventilasjon, forstod de hvordan de kunne skape naturlig ventilasjon gjennom for eksempel å lage forbindelser mellom flere sjakter, forteller Berg.
Lønnsomheten forsvant med sølvstandarden
Mot skiftet til 1800-tallet satte underskuddene inn igjen, og i 1805 ble faktisk Sølvverket offisielt nedlagt. Berg presiserer imidlertid at driften vedvarte i én statlig gruve og noen private. Smeltehytta og pukkverkene var også i drift. Ved nedleggelsen var arbeidsstyrken redusert til 1 758 mann.
I 1816 – to år etter at vi fikk vår grunnlov – bestemte den nye norske staten at Sølvverket skulle tilbake i full produksjon. Det var av «industripolitisk interesse».
De ville imidlertid ikke ha en gjentakelse av ekspansjonen på 1700-tallet i frykt for en ny nedgangsperiode med masseoppsigelser og de sosiale problemene det ville medføre.
– Gjennom 1800-talllet opererte Sølvverket med 3-400 arbeidere og de gikk med betydelige overskudd. En del år utgjorde driften ved Kongsberg en betydelig inntektspost på statsbudsjettet, sier Berg.
Men de gode tidene skulle ikke vare. På 1870-tallet stupte sølvprisene. Årsaken var at sølv, som hadde vært synonymt med penger gjennom sølvstandarden (sølvmyntfot) både i Norge og internasjonalt, ble erstattet av utelukkende gull for dette formålet. Sølv mistet mye av sin verdi.
– Dette førte til redusert lønnsomhet for Sølvverket. Prisfallet ble til dels motvirket av industrialiseringen som på denne tiden ga høyere effektivitet per arbeider. Men da det utover 1900-tallet ikke lyktes Sølvverket å finne nye, rike forekomster, forsvant også lønnsomheten fra rundt 1920.
Driften vedvarte til tross for underskudd med håp om bedre tider og med hensyn på sysselsetting, men etter krigen bestemte myndighetene at Sølvverket skulle ta legges ned. Det siste sølvet ble smeltet i 1958.
Perifere mineraler, skog og våpen
Det foregikk en intens leting etter nye sølvforekomster på 1900-tallet, men bergspesialistene lyktes altså ikke. I samme periode forsøkte de imidlertid også å finne flere ben å stå på.
– Det ble påvist et granatrikt parti i Gottes Hülfe-gruven, og under andre verdenskrig leverte Sølvverket mye granatkonsentrat til Tyskland. Etter det tredje rikets fall i 1945, forsvant også mye av grunnlaget for salg av granat, og produksjonen var lav de neste årene, forteller Kullerud.
Et annet «ben» var flusspat (fluoritt). En privat bedrift fikk tillatelse til å drive på fluorittforekomster på Gruveåsen, men produksjonen vedvarte ikke. Både granat og flusspat var uansett av helt perifer økonomisk betydning sammenliknet med sølvet.
Stortinget besluttet å nedlegge Sølvverket i 1955. Gruvedriften sluttet i 1956. Den siste oppredningen skjedde i 1957 og den siste restsmeltingen ble avsluttet februar 1958.
Sølvverket hadde imidlertid helt siden begynnelsen hatt en annen inntektskilde (og råvarekilde) – skogseiendommene. Tømmeret ga inntekter og fungerte samtidig som kilde til brennstoff (trekull og ved) til gruvevirksomheten og smelteprosessen.
– Denne virksomheten gikk med overskudd og bidro til å dempe de totale underskuddene i de dårlige tidene – Sølvverket inkludert skogsdriften gikk med overskudd lenger enn selve bergverksdriften, forteller historikeren.
– Skogen var sammen med vannkraften avgjørende for bergverksdriften i nesten like stor grad som selve malmen. Vannføringen i elven og regnvann oppsamlet i kunstige dammer i Gruveåsen drev store vannhjul som igjen drev heiser i sjaktene, maskiner som knuste malmen og blåsebelger i smeltehytta. Skogsressursene ble brukt til fyrsetting i gruvene og til trekull for å smelte sølvet, utdyper han.
Parallelt med bergverksdriften vokste også en annen industri frem i Kongsberg.
– Under den vanskelige perioden på 1800-tallet med høy arbeidsledighet, besluttet staten å opprette et jernverk. Sølvverkets skoger leverte trekull til jernverket.
Jernverksdriften ble imidlertid trappet ned da den ikke var lønnsom, men én avdeling viste seg levedyktig og fortsatte å vokse – våpenfabrikken.
– Kongsberg Våpenfabrikk ble en viktig arbeidsplass for befolkningen ved siden av Sølvverket. Og den har siden vokst til å bli en gruppe av selskaper (Kongsberg Gruppen ASA) som i dag er teknologisk ledende innen maritim og petroleumsvirksomhet, rom- og luftfart og våpenindustri.
Gruvene i Kongsberg var tidlig ute med bruk og utvikling av teknologi, ikke minst med utstrakt bruk av vannkraft helt siden 1600-tallet og elektrifisering av enkelte gruvemaskiner allerede tidlig på 1900-tallet.
Kanskje var det industri- og teknologikulturen ved Sølvverket som også gjorde våpenfabrikken industrielt levedyktig og teknologisk ledende. Norsk Bergverksmuseum har i dag viet en avdeling til våpenfabrikkens utvikling og viser gjennom utstillingene at utviklingen av de to største industriene i Kongsberg til dels skjedde i samspill med hverandre.
Vi våger oss til å påstå at Teknologibyen Kongsberg ikke hadde eksistert i dag om det ikke hadde vært for de to barna som sommerdagen i 1623 fant et par flotte, skinnende steiner som ga opphav til en bergstad året etter og teknologiutvikling i århundrene som fulgte.
Det er verdt en markering.
Norsk Bergverksmuseum
Museet slik vi kjenner det i dag ble etablert i 1938 og ligger i bygget som utgjorde den gamle smeltehytta. En ny smeltehytte ble bygget nærmere gruvene.
Norsk Bergverksmuseum regner imidlertid sin opprinnelse til 1841 da en kongelig resolusjon innvilget opprettelsen av en mineralsamling og en boksamling ved Sølvverket. Utstillingene ble bygd basert på de gamle samlingene av sølvstuffer og gjenstander, supplert med nyinnsamlede gjenstander fra gruver og verksteder. Museet åpnet for publikum i 1945.
Den Kongelige Mynt har hatt utstilling i museet siden 1948. Kongsberg skimuseum åpnet for publikum i 1987 og utstillingen om Kongsberg Våpenfabrikk i 2000. Museet overtok videre forvaltningsansvaret for Norges Banks myntverkssamling i 2003.
Geolaben er tilrettelagt for at de yngste besøkende også skal få læringsutbytte og vekket interessen for geologi og naturvitenskap. Utstillingen satser på moderne formidling av naturvitenskap og teknologi og tar jevnlig imot skoleklasser.
Gruvene og Gruveåsen
Sølvgruvene ligger ca. 8 km utenfor Kongsberg i retning Haugesund og besøksgruven (Kongens gruve) er åpen for besøk daglig i sommersesongen. Dette er også områdets dypeste gruve – målt fra dagåpningen når den ned til 1 068 meters dyp. Det tilbys også gruvesafari til gruven Gottes Hülfe in der Noth året rundt.
Gruveåsen utgjør et unikt kulturlandskap og turområde der folk kan se restene av gammel gruvedrift tilbake til 1600- og 1700-tallet. Dette inkluderer et intrikat system av vannrenner og -dammer som ble benyttet for vannforsyning og vannkraft til gruvevirksomheten. Dette omfatter 60 dammer og 50 km med vannrenner.
Gruveåsen er full av hull. Antallet gruver med egennavn er ca. 300, mens det er anslått at det kan finnes rundt 2 000 dagåpninger for gruver og skjerp. Det finnes også et vell av tipphauger i åsen.
Området er fredet.