I dag har vi oljen for gitt. Men det er ikke mer enn 35 år siden at Norges første oljefelt kom i produksjon. Og det er ikke mer enn 40-50 år siden at noen svært fremsynte menn la det politiske grunnlaget for Norge som oljenasjon. – Det var mange tilfeldigheter og mange enkeltpersoner som bidro til at det gikk som det gikk, sier vår tidligere oljedirektør Fredrik Hagemann. Under trondheimsavdelingens lokale markering av Norsk Geologisk Forenings 100-års jubileum den 18. februar var han invitert som foredragsholder.
Dyktige byråkrater
Fredrik Hagemann mener at norsk oljehistorie startet med funnet av gassfeltet Groningen i Nederland i 1959. På den tiden var dette et av verdens største gassfelt, og geologene så at reservoarbergarten i Groningen også fantes på land i England. Da var det selvfølgelig fristende å tro at de samme bergartene også lå under Nordsjøen.
Hagemann forteller videre at bare et par år senere var en av direktørene i Phillips Petroleum på reise i Europa, og han benyttet enhver anledning til å snakke om mulighetene til å finne olje og gass i Nordsjøen. Å gå inn i et jomfruelig område ville ikke være dumt, mente han, og resultatet var at en delegasjon på tre personer dro på en rundreise til Nederland, Tyskland, England og Danmark. – De fant også et land som het Norge, sa Hagemann lakonisk.
– Utforskningen i Norge startet med et besøk på ambassaden i Bonn, men der hadde de ikke hørt om annet enn brevet fra NGU (se etterfølgende historie) og ga dem derfor en brosjyre om investeringer i Norge, fortalte Hagemann.
– I Oslo fikk delegasjonen møte med Trygve Lie, leder for et kontor for utenlandske investeringer, og senere utenriksminister, og han sa som byråkrater pleier å gjøre: ”Skriv et brev.” De tre herrene dro tilbake til Grand Hotell, skrev brevet og leverte det til Trygve Lie dagen etter. I brevet søkte de om enerett til hele norsk sokkel mot å skyte seismikk for en million dollar. Departementet lovte å vurdere dette, men det gikk 24 år før de fikk svar!
– Men på dette tidspunktet visste ingen hvor norsk sokkel egentlig befant seg. Grensene mot nabolandene var langt fra avklart, og Norge hadde ikke ratifisert noen avtale om hvordan sokkelen skulle deles. Det var enten midtlinjeprinsippet eller sektorprinsippet, men norskerennen med havdyp på mer enn 700 meter gjorde at norske myndigheter var svært betenkt. Vi kunne risikere at sokkelgrensen gikk rett utenfor Solastrand. Men etter grundige vurderinger kom juristene frem til at midtlinjeprinsippet burde gjelde, fortalte Hagemann.
I dag forholder vi oss til det samme prinsippet i Barentshavet, men russerne hevder sektorprinsippet, og det er grunnen til at sokkelgrensen mot Russland ikke er avklart.
– Forhandlinger med Danmark ble startet opp, men de ville egentlig ikke komme til enighet fordi de var i tvist med Tyskland. Derfor kom det som en gave fra himmelen at engelskmennene hadde det travelt med å komme i gang med olje- og gassvirksomheten sin. Norskerennen så de på som en geologisk anomali, og det ble raskt oppnådd enighet, hvorpå også danskene ble med.
– Nordsjøen ble deretter ”delt på midten” med basis i Grunnlinjen. Kartverket tegnet inn alle skjær som kunne skimtes ved lavvann, og basert på NGUs brev om at man ”kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst” lagde ikke engelskmennene noen stort vesen av hvor grensen gikk. Senere ville danskene reforhandle, men de tapte.
– Juristene som forhandlet på vegne av Norge hadde vært forutseende. Hvis sektorprinsippet hadde vært benyttet, ville Ekofisk vært dansk, konstaterte Hagemann.
Da var det endelig klart for konsesjonsutlysning.
Ville trekke seg ut
I den aller første konsesjonsrunden på norsk sokkel ble det tildelt 78 blokker til 9 grupperinger, hvorav to norske; Hydro i partnerskap med Elf og NOCO i partnerskap med Amoco. Det var i alt 10 søkere, men Bergenske Dampskibselskab trakk seg da de fikk vite at de måtte bore.
– Dette var ingen budrunde, for vi mente den gangen at det var mye viktigere å få undersøkt norsk sokkel grundig enn å gi til de som ville betale mest, sa Hagemann.
– Konsesjonene ble tildelt, og neste skritt var å skaffe baser. Da er vi kommet til den viktigste enkelthendelse i Stavangers oljehistorie: Odeco trengte boliger til sine ansatte som skulle jobbe i Nordsjøen og ba om 32 boliger på fire måneder. Dette fikk man til, og da skjønte oljeselskapene at myndighetene holdt det de lovet, og da kom også de andre oljeselskapene til Stavanger.
– Derfor er det riktig å påpeke at Stavanger ikke har fått noe; de har skapt noe, presiserte Hagmann og lot det være hans bidrag i den alltid pågående diskusjonen om norsk distriktspolitikk.
I 1965 ble den første brønnen boret, og i 1969 hadde det blitt boret hele 33 brønner uten at det var gjort funn av kommersielle mengder med olje og gass, selv om det i flere brønner var spor. Optimismen var avløst av pessimisme. – På dette tidspunktet hadde Phillips én brønn igjen å bore i henhold til forpliktelsene i lisensavtalen. Men de ville helst slippe. ”Jo, det skulle de få lov til, men da måtte de betale kontant det som hullet ville koste, slik det stod i konsesjonsvilkårene.” Det var de selvsagt ikke glade for å høre, men fordi de allikevel måtte betale rater på boreriggen Ocean Viking, ble det til at de boret det siste hullet.
Med denne brønnen, i 1969, ble Ekofisk funnet, og oljealderen kunne begynne. Staten skjønte at dette ikke var en midlertidig virksomhet, og vi fikk den tredelingen som vi fortsatt har med Olje- og energidepartementet, et statsoljeselskap og et oljedirektorat (forvaltning).
