«Drill, drill, drill”, lyder refrenget fra de utenlandske interessentene.
For det er bare ved å bore at det er mulig å gjøre funn. Alt arbeid fremover dreier seg derfor nå om å komme i posisjon til å bore. Det kan skje allerede til neste vinter.
Landets bergindustri har noe å se frem til. Resten av det industriinteresserte Norge også, for den saks skyld. Vi snakker om at et ganske nytt og – her hjemme – helt ukjent selskap har sikret seg rettigheter over mer enn fem prosent av Norges landareal (GEO 01/2012). Vi snakker om at vi kan få tidenes ”leteboom” her i landet. Vi snakker om at canadiske investorer satser kunnskap, erfaring og penger på å lete etter metaller i Norge.
Merk deg navnet: Dalradian Resources.
Canadiske interessenter
Den 26. januar kom pressemeldingen som bergindustrien ventet på. Katta ble sluppet ut av sekken. Det var allerede kjent at store landarealer hadde blitt ”mutet” flere steder rundt omkring i landet (GEO 01/2012). Vi visste også at norske interesse hadde gjennomført ”mutingene”, men i januar fikk vi vite at det var det canadiske Dalradian Resources som hadde musklene som skal til for å satse på et – for dem – enda et eventyr. Denne gangen på norsk jord.
”It is a rare opportunity today to be able to assemble a dominant land position in a stable first world country, covering geological belts known to host major precious and base metal deposits.
Patrick Anderson, CEO Dalradian Resources
Enkeltpersoner med ideer
Den norske berggrunnen har på ingen måte blitt ”endevendt” med hensyn på metaller. ”Underutforsket”, heter det på stammespråket. Det er opplest og vedtatt. Dette faktum er også grunnlaget for at regjeringen i 2010 bevilget 100 millioner kroner gjennom fire år til geologisk og geofysisk kartlegging i Nord-Norge (GEO 06/2011; side 64-65). Hensikten var å friste investorer med risikovillig kapital til å lete etter verdifulle metaller og mineraler på det norske fastlandet.
Det kom likevel som en stor overraskelse da det i desember ble kjent at helt ukjente selskaper nærmest ”over natten” hadde sikret seg leterettigheter over enorme arealer. Mye mer enn andre selskaper råder over til sammen. Det kunne ligne et aldri så lite kupp.
Tre forskjellige selskaper hadde gjennom høsten – steg for steg – båndlagt mer enn 17.000 km2. Senere har vi også fått vite at ytterligere areal er sikret i traktene rundt Eidsvoll og på Vestlandet.
Én mann stod tilsynelatende bak ”kuppet”: Bernt Stilluf Karlsen, en person med mangslungen bakgrunn fra offentlig og privat virksomhet.
Karlsen er siviløkonom av utdannelse, har politikk som interesse (tidligere nestleder i Unge Venstre), har bl.a. vært konsernsjef i to ulike børsnoterte selskaper, oppnevnt av regjeringen til Skattekommisjon og Forsvarskommisjon, og styreleder i Oslo Havn hvor han har en nøkkelrolle i Oslos Fjordbyutviklingen.
Tre gode grunner
– Det er tre grunner til at vi gjennomførte vårt ”lille” initiativ, forteller Karlsen.
Kort oppsummert nevner han den to år gamle mineralloven, at landet er ”underutforsket”, og at regjeringen har gått inn med penger for å oppgradere den geologiske og geofysiske databasen. Til sammen ga dette en unik mulighet. En ”billig” mulighet, slik han uttrykker det.
– Slik loven er utformet er det mulig å sikre seg arealer, for så å levere tilbake etter hvert som den geologiske kartleggingen fokuserer inn på mindre områder. Fordi det er dyrt å sitte på store arealer, dyrere for annethvert år som går, ligger det i loven et insentiv til jevnlig å levere tilbake areal. Man må bestemme seg, og etter sju år må alt levers tilbake dersom en ikke vil gå videre med en utbygging.
– Et forpliktende arbeidsprogram ville derimot hindret interesse, mener den erfarne næringslivsmannen, da ville penger måtte ”bindes opp” før en visste om det var noe av interesse å bruke penger på.
Den nye og forenklete mineralloven har altså gitt muligheter som tidligere ikke var der.
– Jeg mener Norge har fått en god minerallov. Det er mye fornuft i den, påpeker Karlsen.
Han vil likevel nevne to områder for forbedringer
For det første, dersom det brukes betydelige beløp pr km2 på utforskning pr år, burde sjuårsfristen kunne forlenges.
Og for det andre, utforskningskostnader burde kunne motregnes mot de årlige lisenskostnadene, med 28 %, som om utforskningsselskapet var i skatteposisjon
Ledig areal over store prospektive områder bidro også til beslutningen om å satse tungt.
– De internasjonale leteselskapene vil gjerne gå inn i store, sammenhengende områder. De vil se helheten, og jobbe seg inn mot de mest interessante prospektene gjennom grundig kartlegging, forklarer Karlsen.
– Muligheten ser vi tydeligst i Finnmark. Det har blitt funnet gull i Bidjovagge. En av Europas største gullgruver er nå i drift i Kittilä i Nord-Finland, og midt i mellom er det funnet gull i vaskepannen. Men kilden til det alluviale gullet ”i midten” er ikke funnet. Likevel var nesten hele det store arealet i Norge ledig da vi begynte våre undersøkelser. Noen få selskaper satt bare med noen små “frimerker”.
Regjeringens bevilgning på 100 millioner kroner bidro også til beslutningen om å satse på Norge. Med disse pengene skal NGU over fire år (2011-2014) oppgradere databasen over fjellgrunnen i Nord-Norge. Det betyr, slik meningen var, at det for interesserte selskaper blir en lavere terskel for å lete her i landet.
– Gamle så vel som nye data danner kunnskapsgrunnlaget vårt, sier Karlsen. Samtidig vil NGUs kompetanse være av avgjørende betydning for alle som vil lete etter mineraler i Norge
Vi ser dette tydeligst i Rombak-vinduet øst for Narvik. Her sitter nå Dalradian på presis det samme arealet som NGU har samlet inn data.
Det betyr en flying start for Dalradian i dette området, men slik loven er formet har den altså et sterkt insentiv til at selskapet etter hvert velger ut mindre områder for videre undersøkelser. Det er liten sjanse for at hele Rombak-vinduet vil være stengt for andre de neste sju årene.
Dalradians ”raid” vil imidlertid ikke ha betydning for NGUs program sesongen 2012.
– Vi planlegger dette årets program uavhengig av at Dalradian har sikret seg store letearealer i Nord-Norge, forteller prosjektleder Jan Sverre Sandstad i NGU.
Hjelp fra seniorene
Dette var altså bakgrunnen. For noen få våkne hoder forelå det en sjelden mulighet som kanskje ingen andre hadde sett, og i alle fall var det ingen som hadde tatt affære.
En strategi ble lagt. I korte trekk gikk den ut på å ta leterettigheter over store arealer som har et potensial for store forekomster, for deretter å finne en aktør i det internasjonale letemiljøet som hadde nok kompetanse, kapital og guts til å gripe muligheten.
Den første oppgaven bestod derfor i å definere prospektive geologiske områder. Henvendelsen gikk til en svært erfaren mineralleter.
– Vi måtte begynne et sted. Lage en plan.
– Da vi gjorde våre første undersøkelser fant vi imidlertid fort ut at det heller ikke finnes mye regionalgeologis kunnskap i det norske bergverksmiljøet. De som vi til slutt kom i kontakt med var alle langt inne i pensjonsalderen.
Det er nå Boye Flod entrer scenen. Gjennom nesten to generasjoner har han trålet det meste av Norge og har klare oppfatninger om hvor det bør letes etter nye forekomster av verdifulle metaller. Den gamle ringreven ble derfor hyret inn og bedt om å fortelle hvor det bør letes etter metaller og mineraler i vårt langstrakte land.
– Vi må jo kunne dra nytte av dem som kan noe, sier Karlsen.
– Det var på basis av den informasjonen vi fikk fra Boye Flod at vi gjorde våre valg mht. hvor vi skulle søke om leterettigheter, sier Karlsen.
Boye Flod smiler når han – en mann i siste halvdel av 70-årene – blir konfrontert med sin seniorkompetanse. Symptomatisk nok traff vi han heller ikke hjemme da vi tok kontakt. Sammen med kollega Ingolf Rui var han på oppdrag for et annet norsk bergindustriselskap langt oppe i Nord-Norge.
Bergindustrien skriker for tiden etter kompetanse. Den må konstatere at tilveksten de siste 30-40 årene har vært usedvanlig liten.
– Vi hjalp dem med ideer, medgir Flod, og Karlsen kvitterer med at begge to så visst har vært kreative.
– Men vi manet til forsiktighet, for pengene begynner å fly når neste steg skal tas, når det egentlige arbeidet skal gjøres. Så mye av det som er gjort er ikke anbefalt av oss, påpeker den erfarne letegeologen.
Flod legger derfor ikke skjul på at han ikke er så veldig begeistret for den ”teppeleggingen” som har foregått. Hans strategi ville vært å gå mer forsiktig frem.
Karlsen fastholder likevel at ”det er han som har plukket ut arealene”, at Boye Flod er en ”founding father”.
Står bak enorme gullfunn
– De som står bak den store satstingen i Norge, Dalradian Resources, er langt fra noen ”cowboys”, mener Karlsen.
– Det er slik man finner store forekomster i dag, og Norge lå der plutselig som en mulighet, legger han til.
Karlsen forteller at grunnleggerne av Dalradian har gjort dette før. De er på ingen måte nykommere med lommene fulle av penger. Referansen går til Equador og Canada hvor de har vist sin dyktighet.
– Our philosophy has always been to acquire as much ground as possible in areas with good potential for discovery. When our group started in Ecuador, with the company Aurelian Resources, we staked 70 kilometres of a trend known to host alluvial and artisanal gold workings. After a multi-year and multi-discipline exploration program we discovered the Fruta Del Norte gold deposit, the largest grassroots find by a junior in 20 years,” sier Patrick Anderson, CEO i Dalradian Resources, til GEO.
I Equador står Dalradian bak det største gullfunnet i løpet av de siste 20 årene. Ressursene er på 13,7 millioner unser gull (nærmere 400 tonn; til sammenligning ble det tatt ut seks tonn gull fra Bidjovagge gruver mellom 1985 og 1991), og historien bak funnet har resultert i en rekke utmerkelser til det miljøet som nå kommer til Norge, som for eksempel ”International mineral discovery”, ”PDAC Thayer Lindsley Award” og ”Mining Man of the Year”.
I Canada har det samme geologmiljøet også påvist en forekomst i verdensklasse. Sannsynlige og påviste reserver utgjør 10,7 millioner unser (rundt 300 tonn), og den er nå Canadas største produserende gullgruve. Også dette funnet har resultert i en rekke priser i gruvemiljøet, som for eksempel ”Prospector of the Year”, ”Enterpreneur of the Year” og ”Mining Men of the Year”.
Noen få geologer har på denne måten tjent seg rike på å utnytte sin erfaring i leting etter og kunnskap om malmer, samtidig som de har lagt grunnlaget for industriell aktivitet i flere land.
– Vi bør derfor være overlykkelige over at de nå vil bruke tid og penger hos oss, påpeker Karlsen.
– Dette er folk som er i front kunnskapsmessig, og Norge får erfaringen deres helt gratis til disposisjon.
Problemet nå er at det er vanskelig å finne norsk ekspertise som kan bidra i det tidlige letearbeidet. Riktig nok har Dalradian sitt eget ”kjerneteam” som vil gjøre en omfattende jobb, men de trenger også geofaglig ekspertise som kan norsk. Noe av jobben består nemlig i å grave dypt i gamle rapporter og kjernebeskrivelser. Det er her mye av den opparbeidete kunnskapen ligger.
Det skal imidlertid ikke stå på penger. I etterkant av at selskapet kjøpte rettighetene, ble det foretatt en emisjon mot canadiske investorer. Kassen ble fylt opp med til sammen 25 millioner amerikanske dollar. Det skulle bli noe sånt som 150 millioner kroner, altså 50 millioner mer enn det Staten har gått inn med for å bedre databasen i nord. Og alt skal brukes på leting.
Nord-Irland som referanse
Strategien for å utvikle letearealet er spikret. Først blir det en periode med innsamling og analyse av data. Målet er imidlertid å få ”boots on the ground” så snart som mulig. Den neste utfordringen er å velge ut områder (”targets”) for nærmere analyse, undersøke disse med geologiske og geofysiske metoder, for så å bore der det er lovende funn.
”Bore, bore, bore, …”
– Drilling is crucial to any exploration program. We try not to deploy these «truth machines» until we have completed enough work so as to be fairly hopeful that each hole has a chance to make a discovery, sier Anderson.
– Den samme strategien har blitt fulgt og følges nå i Nord-Irland, forteller Karlsen.
– Der begynte de også med å skrape på overflaten, analysere data fra gamle skjerp og gruver og se på trender. Resultatet er at det akkurat nå er hele seks borerigger i aksjon.
– In Northern Ireland, Dalradian has taken the same philosophy and acquired mineral rights over approximately 6% of the country. Since acquiring the project and going public in August 2010, we have added more than 2 million ounces of gold to the resource at our flagship deposit and identified another 19 regional targets for follow up and potential discovery, utdyper Anderson til GEO.
I en pressemelding forteller det Toronto-basert selskapet om sitt ”flaggskip” – ”det de kaller ”Curraghinalt mesothermal gold deposit” – hvor det er en indikert ressurs på ca. tolv tonn gull (400.000 unser) og en antatt ressurs på nærmere 35 tonn (1.160.000 unser). I november i fjor oppgraderte Daladian de antatte ressursene til 70 tonn gull.
I norsk sammenheng er dette svært mye. I Finland er de imidlertid blitt vant med slike tallstørrelser. Gullgruven utenfor Kittilä (Suurikuusikko; GEO 08/2003) har for eksempel reserver på omtrent 200 tonn.
”Our engineering team remains on schedule to complete a Preliminary Economic Assessment by mid-year
Patrick Anderson, CEO Dalradian Resources
Et annet interessant poeng er at den nord-irlandske regjeringen har investert tungt i geologiske undersøkelser for å tiltrekke seg investorer. Det ser ut til å betale seg, for Dalradian Gold Limited har begynt å forberede gruvedrift ved å igangsette diverse tekniske studier. Samtidig går selskapet videre med ytterligere undersøkelser innenfor leteområdet det sitter på. Nye funn kan komme i etterkant av dette arbeidet.
For oss nordmenn er det mest interessant at selskapet nå startet med sitt leteprogram.
– We are in early stages on this project and are in the process of acquiring and compiling all of the data currently available. Once we have completed this stage, we will be able to talk more clearly about the exploration program.
– However, I do expect this summer to be very active in terms of geochemical sampling, geophysics and geology. I hope that by the end of the summer we will be in a position to start drilling some targets in the coming winter, sier Patrick Anderson.
Historien kan gjenta seg
Vi er nå vitne til at utenlandske investorer tar et spennende grep.
I verste fall har de kastet bort egne penger og selv blitt litt klokere, samt at de har bidratt med at det norske fastlandet får enda mer informasjon om berggrunnen.
I beste fall står Norge foran en gedigen opptur innen bergindustrien. Mer kartlegging, mer data og flere borehull kan bli resultatet, og en skikkelig oppgradering av kunnskapsgrunnlaget om norske metall- og mineralforekomster. I første omgang. I neste omgang kan det være snakk om funn og utvikling av nye gruver. Historien fra andre land kan gjenta seg.
Men det vil vi først få vite om noen år. I mellomtiden skal vi følge Dalradian Resources nøye.