Sirkelen er sluttet. For 30-40 år siden var det Norge som trengte hjelp til å tre inn i oljealderen. De utenlandske oljeselskapene stod i kø for å få lisenser på norsk sokkel, men en av betingelsene for å bli med på eventyret var at de hjalp til med å heve kompetansen hos fagfolkene våre. Teknisk assistanse ble det kalt. Og vi var lærenemme. På kort tid fikk Norge en hel liten hær av geologer, geofysikere, ingeniører og andre fagfolk med både kunnskap og erfaring. Vi lærte oss håndverket.
– Vi har skaffet oss solid kompetanse på å finne og produsere olje og gass, og på mange områder er vi ledende i verden. Gode utdannelsesinstitusjoner og krevende arbeidsoppgaver har hatt god effekt. Derfor er vi kommet i en posisjon hvor det er vi som kan tilby kompetanseheving til statsoljeselskaper ute i verden, forteller Bjørn Albert Rasmussen, plassjef i Angola og direktør for StatoilHydro i hovedstaden og oljemetropolen Luanda.
Mussulo
Den smale og langstrakte øya er i virkeligheten en halvøy, etter som den har forbindelse med land 50 km lenger sør. I geologisk forstand er Mussulo imidlertid en såkalt barriereøy. Den dannes av sand som først blir fraktet med elvene ned til havet og deretter transporteres av kraftige strømmer langs kysten. Slike avsetninger blir fine rekreasjonsområder, men – og dette er interessant for petroleumsgeologene – når disse prosessene foregår i millioner av år, og stadig mer sand blir avsatt og begravd i dypet, blir de gode reservoarer for olje og gass. Mange oljefelt rundt omkring i verden produserer fra denne type sandsteiner som har blitt begravd og ligger på flere tusen meters dyp. Geologene har altså en ekstra unnskyldning for å dra på oppdagelsestur i den ”angolanske skjærgården”. Her kan de studere hvordan reservoarene ser ut innenfra.
Takket være Congo-elven
Sokkelen utenfor Angola har flere titalls oljefelt. Landet er nå Afrikas fjerde største produsent av olje (tall for 2007, bak Nigeria, Algerie og Libya), og StatoilHydro er etter sammenslåingen av de to selskapene blitt en betydelig aktør i dette vestafrikanske landet. Hele ti prosent av den oljen som StatoilHydro produserer kommer herfra.
Legg merke til at alle feltene ligger rett sør og nord for utløpet av den mektige Congoelven. Det er slett ikke tilfeldig. Elven har gjennom flere titalls millioner årslitt ned fjellene på det afrikanske kontinentet og revet med seg leir, silt og sand den lange veien ned til kysten. Leir-, silt- og sandpartiklene har blitt sedimentert på sokkelen i store deltaer, og med jevne mellomrom har kraftige turbidittstrømmer trukket dem med seg fra sokkelen og ut på dypt vann. Lag på lag med såkalte dypvanns-sander – turbiditter – har på den måten blitt avsatt over hverandre og kan til sammen være flere hundre meter tykke. Det er bl.a. i disse sandsteinene at oljen utenfor Angola ligger.
Vil være med og skape
Bjørn er geolog og har utviklet sin egen kompetanse gjennom diverse stillinger i Statoil, Saga Petroleum og Norsk Hydro. Etter sammenslåingen av Statoil og Hydro åpnet det seg nye muligheter, og den blide sørlendingen ga klart uttrykk for at han – av alle steder – ville til Angola. Her var det en jobb å gjøre, her kunne han brette opp ermene og skape noe, mente han.
– Jeg hadde vært i Angola flere ganger, også på et flere måneders langt opphold, og jeg var fascinert av menneskene, landet og mulighetene. Angola er et sted vi virkelig kan bidra ut over det å produsere mest mulig olje, sier Bjørn.
Dermed gikk flyttelasset fra Oslo til Angola i oktober i fjor. Samtidig arvet han all oljeproduksjonen og alle lisensene som de to selskapene hadde klart å skaffe mens de sto på hvert sitt ben.
– Statoil og Hydro var en god match i dette landet. Selskapene passet sammen som hånd i hanske. Statoil hadde stor produksjon, mens Hydro hadde bygget opp en sterk organisasjon og et bunnsolid nettverk i det lokale oljemiljøet. Til sammen ble dette et ordentlig oljeselskap.
For det er selvsagt olje og gass det dreier seg om. Og Angola svømmer i olje. På få år er landet blitt en stor oljeprodusent. Hver eneste dag i fjor ble det produsert drøyt 1,7 millioner fat – nesten to prosent av verdens totale produksjon. Vår egen oljeproduksjon var til sammenligning drøyt 2,5 millioner fat per dag. Angola er altså en stormakt, hvis vi bare ser på tallene, men dessverre henger kompetansen etter. Det er ikke lett å utdanne ingeniører i tusentall når borgerkrigen herjer. Krigen er riktignok slutt for flere år siden, men det er fortsatt de utenlandske selskapene som gjør mye avjobben. Ikke alle er dessverre like ivrige på å lære opp den lokale befolkningen.
– Angola, med de arbeidsoppgavene som ventet her, var for meg rett og slett veldig inspirerende. Derfor hadde jeg landet høyest på prioriteringslisten da vi i fjor søkte på nye jobber i det integrerte selskapet, forklarer Bjørn.
Og Bjørn visste noe som få andre hadde fått med seg.
Angola – mulighetenes land
Angola ligger sør for ekvator på den afrikanske vestkysten. Landarealet er fire ganger større enn det norske, og befolkningen er ca. 16 millioner. Vi har altså å gjøre med et ganske tynt befolket land.
Angola ble fritt i 1975. Før det hadde det i mer enn 400 år vært en koloni under Portugal. Men det var mange som ville regjere og få kontroll over landets geologiske ressurser: olje, gass, vann, mineraler og diamanter. Derfor brøt det umiddelbart ut borgerkrig, og i 27 år (!) kjempet regjeringshæren mot opprørerne. I 2002 var det imidlertid slutt. I høst skal det være parlamentsvalg, og neste år er det presidentvalg. Det ser ut til at landet er kommet på rett spor. Vi må bare krysse fingrene for at det går bra denne gangen.
Foto: Halfdan Carstens
Olje i strie strømmer
Vi skal røpe en godt bevart hemmelighet.
– I Angola produserer StatoilHydro mer enn 200.000 fat olje per dag. Dette volumet utgjør faktisk hele ti prosent av selskapets totale produksjon, forteller Bjørn.
Hvis StatoilHydro Angola hadde vært et selvstendig oljeselskap, ville det med så høy produksjon rangert høyt oppe på listen over verdens største oljeselskaper. Med dagens oljeproduksjon snakker vi om en bruttoverdi på langt over 100 millioner kroner – hver eneste dag. Det forteller noe om rikdommene som ligger nede i bakken, og som StatoilHydro har kontroll på. Men selvfølgelig tar myndighetene også i dette landet en betydelig del av inntektene i skatter og avgifter.
– I Angola hører vi med blant de sju største produsentene, tett bak selskaper som ExxonMobil, BP og Total. Her nede er vi derfor definitivt i førstedivisjon, forteller Bjørn.
– Angola er derfor viktig for hele StatoilHydro, og internasjonalt har vi en sterk posisjon. Hele 40 % av produksjonen vår i utlandet kommer herfra, og vi har klare mål om å opprettholde det nåværende produksjonsnivået i mange år fremover. Mulighetene er til stede, det er det ingen tvil om, men da må vi gjøre et godt arbeid fremover.
Det spesielle med StatoilHydros posisjon i Angola er at selskapet ikke er operatør. Det betyr at det er de andre selskapene som er direkte ansvarlig for operasjonene og står for både utbygging og drift i de lisensene som StatoilHydro er partner. Som partner har StatoilHydro full innsikt i det som foregår, og det er mange muligheter til å påvirke viktige beslutninger hvis hjemmeleksene er gjort skikkelig. Men det er noe helt annet å være i førersetet. Og Bjørn liker seg best nettopp der.
– Vi har et sterkt ønske om å bli operatør, slår Bjørn fast. – Jeg mener det er helt nødvendig for vår tilstedeværelse i dette landet på sikt. Det er bare på den måten vi kan bygge kunnskap og gjøre en god jobb for både oss selv og angolanerne.
– Hvis vi bare er en partner, forvitrer selskapet. Vi får ikke anledning til å videreutvikle oss, og med den sterke posisjonen vi nå har med høy produksjon, stort leteareal og godt samarbeid med de angolanske myndighetene er vi modne for større oppgaver, mener Bjørn.
Bjørn har fått gjennomslag for ideen på hovedkontoret hjemme i Norge. Derfor rettes mye av oppmerksomheten mot dette målet.
– Angola er også et ideelt land for et selskap som vårt. Feltene er på dypt vann og det er her vi har kjernekompetanse og virkelig kan konkurrere med de andre selskapene, supplerer Erik Holtar. Erik, også han geolog med lang internasjonal erfaring, har ansvaret for forretningsutvikling i Angola og er sterkt involvert i de nye planene.
Verken Statoil eller Hydro var klare for dette da de stod alene. Men nå, etter sammenslåingen til en sterk og slagkraftig enhet, er situasjonen en helt annen.
– Alt vi nå gjør er rettet mot dette målet, påpeker både Bjørn og Erik.
Operatør
Det selskapet som på rettighetshavernes vegne er ansvarlig for den daglige ledelse av virksomheten på en gitt lisens har status som operatør.
Trenger hjelp
I mellomtiden har den norske oljegiganten hevet både Sonangols og sin egen kompetanse ved å være teknisk assistent for utbyggingen av det lille oljefeltet Gimboa. Sonangol er Angolas svar på Statoil da den norske oljegiganten ble etablert i den tidlige fasen på norsk sokkel. Nå, etter at den 27 år lange borgerkrigen endelig er slutt og ressurser er frigjort, er det på tide at også Angolas eget statsoljeselskap tar skrittet videre og blir operatør på egen sokkel. Til det trenger de hjelp. Ingeniørene begynner å innfinne seg, men de mangler erfaring. Heldigvis lærer de fort.
– Nå er det vi som kan tilby teknisk assistanse og hjelpe landets eget oljeselskap til å klare seg på egen hånd. Men vi skal ikke gå lenger enn 30 år tilbake i tid, da var det vi nordmenn som fikk teknisk assistanse fra utlandet, sier Bjørn.
Bjørn har selv nytt godt av teknisk assistanse fra utlendinger. Da han tidlig i karrieren jobbet i Statoil måtte amerikanerne tilby hjelp, og under utbyggingen av Gullfaks-feltet ble alle viktige funksjoner fulgt opp av Exxon.
– Derfor er det for oss nordmenn lett å kjenne seg igjen i angolanernes situasjon. Det er også noe angolanerne selv setter pris på. På den måten er det lettere for oss å forstå hverandre. Det baner vei for et godt samarbeid.
Hemmeligheten avslørt
Nå er det ingen hemmelighet lenger. Vi har avslørt at StatoilHydro hører med til de ”store guttene” i Angola. Sammenslåingen av Statoil og Hydro har gjort at vårt eget nasjonale oljeselskap har fått en betydelig posisjon i dette vestafrikanske landet. Men de er likevel ikke fornøyd. Nye mål er satt. StatoilHydro vil bli operatør. StatoilHydro vil selv sitte ved rattet.
Vil bygge landet
Det er bare seks år siden borgerkrigen tok slutt. StatoilHydro ønsker sterkt å bidra med å bygge landet.
Misforstå ikke. StatoilHydros oppgave i Angola er først og fremst å finne og produsere olje. Men samtidig, med et ekte sosialdemokratisk sinnelag, er det en klar målsetting å ta samfunnsansvar. Derfor har selskapet engasjert seg i flere sosiale prosjekter. Mer enn 25 års borgerkrig har nemlig satt sine triste spor, og landet trenger egentlig all den hjelpen det kan få for å komme på fote.
– Vi har tre satsingsområder i vårt sosiale program, forteller Bjørn Rasmussen i StatoilHydro. – I sju landsbyer er vi for å skaffe rent vann, bygge skoler og bedre helsetilbudet. Samtidig satser vi også på høyere utdannelse og menneskerettigheter. Dette er de basale behovene som alle må ha dekket for å komme videre.
StatoilHydro gjør ikke selv arbeidet. Det settes bort til organisasjoner som kan slike ting. Oljeselskapene skal finne og produsere olje. Det er det de kan. Men samtidig er StatoilHydro bevisst på at de har et samfunnsansvar. Det er også regjeringen. Derfor er det klare krav til lokalt innhold i alt som oljeselskapene gjør. For hver ekspert som hentes inn fra utlandet, Norge eller andre land, må det for eksempel ansettes tre lokale medarbeidere. På den måten sikrer myndighetene seg at landets egen befolkning får utdannelse og erfaring i å drive et oljeselskap.
Til høsten blir oljefeltet Gimboa satt i produksjon. For aller første gang er Sonangol selv operatør på dypt vann, og StatoilHydro har vært teknisk assistent under utbyggingen. I flere år har eksperter blitt utlånt til det angolanske statsoljeselskapet og sittet i deres lokaler som en del av deres stab. Presis på samme måte som eksperter fra ExxonMobil var utlånt til Statoil da Gullfaks-feltet ble utbygd for snart 30 år siden.
– Her nede er vi et av de få oljeselskapene som har tatt på seg oppgaven med å gjøre Sonangol kvalifisert til å stå på egne ben. Det er vi stolte av, sier Bjørn.
Foto: Halfdan Carstens