Et ønske om selvpining

Miljøbevegelsen prøver å overbevise oss om at verden kan befris fra katastrofale, globale temperaturstigninger ved 1) å slutte å lete etter mer olje på norsk sokkel og 2) å kutte den norske oljeproduksjon.
La oss ta en liten faktasjekk på om det stemmer at Norge kan bidra til å redusere verdens CO₂-utslipp ved å endre oljepolitikken. Historiebøkene kommer da til nytte.
Ifølge BP Statistical Review of World Energy produserte Norge 3 418 000 fat per dag i toppåret 2001. Senere har oljeproduksjonen falt jevnt og trutt og var 15 år senere (2016) 1 672 000 fat per dag. Vi snakker om en halvering i daglig, norsk produksjon (se graf).

Samtidig økte verdens oljeproduksjon fra 75 millioner fat per dag i 2001 til 92 millioner fat per dag i 2016. Det er en økning på mer enn 20 prosent på 15 år. Det hører også med til bildet at produksjonen har økt hvert eneste år i denne perioden. Unntaket er et bitte lite fall i 2008 i forbindelse med finanskrisen (se graf).

Det er ut fra dette lett å argumentere for at Norge ikke har noen innflytelse over verdens samlede energiforbruk. Sagt på en annen måte: Norsk oljeproduksjon og verdens oljeproduksjon er 2 uavhengige størrelser. Norge produserer til enhver tid så mye vi kan, og verden forbruker til enhver tid det den trenger for å skaffe befolkningen nok energi, og oljen kjøpes fra produsentene, uavhengig hvor den strømmer eller pumpes opp.
Tallene viser altså at vi ikke bidrar til å redusere verdens oljeforbruk selv om vi produserer mindre her hjemme. Det er rart det skal være så vanskelig å forstå at det er etterspørselen som bestemmer hvor mye olje som produseres. Enda rarere er det derfor at så få tar til motmæle når det blir påstått at Norge må produsere mindre for å redusere verdens CO₂-utslipp.
Resonnementet ovenfor blir selvfølgelig helt galt hvis det er slik at Norge sitter på enorme olje- og gassressurser. Men Norges ressurser er ikke så store at vi kan styre oljemarkedet. Langt ifra. Norge produserte i fjor knapt to prosent av verdens olje, mot nesten fem prosent i 2001. Og ressursene våre er langt mindre, målt i prosent, i forhold til verdens totale ressurser. De virkelige store oljeressursene er i Venezuela, Russland, Midtøsten, Canada og USA.
Det vi vet, igjen med BP som kilde, er at Norge kun har 0,5 prosent av verdens reserver. Lite å slå i bordet med for en som har globale ambisjoner om å påvirke.
Sett i det lange perspektivet er derfor Norge ikke et land som kan «redde verden». Vi har ikke, og ressursestimatene for Barentshavet sørøst og nordøst tilsier heller ikke noe annet, nok olje – verken i dag eller i morgen – til å være verdens svingprodusent.
Det er derfor uproblematisk å slå fast at Norges oljeproduksjon, enten den går opp eller ned, ikke har noen som helst innflytelse på hvor mye olje som blir brukt og derfor heller ikke på verdens utslipp av CO₂. Hvis Norge ikke bidrar til å produsere den oljen som verden trenger, vil andre gjøre det. Rett og slett fordi olje ikke er noen mangelvare, og heller ikke ser ut til å bli det de nærmeste årene.
En helt annen sak er at Norge – blir det hevdet – produserer renere enn de fleste andre land. Elektrifisering av sokkelen er et stikkord. Det skulle bety at utslippene av CO₂ blir lavere jo mer av den produserte oljen som kommer fra oss. Men i en atmosfære av selvpining – reduserte inntekter, tap av arbeidsplasser – forbigås dette poenget i stillhet.
Ett poeng til: Den store stygge ulven når det gjelder CO₂-utslipp er, som alle vet, kull. Enhver reduksjon i kullforbruket er derfor positivt for det såkalte klimaregnskapet. Olje- og gassnasjonen Norge burde derfor være pådriver for å erstatte kullkraftverk med gasskraftverk. På den måten vil vi bidra positivt mens vi venter på at verden skal bli «fossilfri». Det siste skjer ikke over natten. Sol og vind bidrar foreløpig ikke med mer enn to prosent av verdens energiproduksjon, mens olje, gass og kull utgjør 86 prosent. Det tar som kjent lang tid å stoppe et tog med tunge vogner.
Innlegget stod i Dagens Næringsliv fredag 15. september.