I en serie artikler skriver jeg om en rekke forhold relatert til Istiden. Alle artiklene i denne serien finner du her.
De pelskledde jegerne trekker nordover. De går med korte, raske skritt mot den kalde, sure vinden som driver ned fra det enorme snø- og isødet langt foran dem. Det fine støvet som vinden var fylt med gjør det bare verre.[1]
De vet det ikke selv, men de er midt inne i Istiden. Den ubeboelige innlandsisen dekket alle de nordiske landene og strakk seg et godt stykke nedover i Europa, mens den dypfrosne jorden vi kaller tundra – der menneskene livnærte seg på en mangfoldig fauna – nådde langt ned mot Middelhavet.
Drivkraften deres er rein som beiter på den karrige tundraen. Disse stolte dyrene med de elegante gevirene[2] gir kjøtt, skinn og bein som alt er helt nødvendig for at istidsmenneskene skal kunne overleve under de tøffe forholdene. Innerst inne har de også et håp om å spore opp mammut. Eller et ullhåret neshorn. Samtidig må de passe seg for rovdyr. Dem er det mange av, og de er like høyt i næringskjeden som istidsmenneskene. Sabeltanntigeren, for eksempel, med de fryktinngytende fortennene, eller hyenene som kan angripe fra flere kanter. Derfor går de alltid i flokk. Det gir styrke.
Langt der framme ligger et hvitt, uendelig teppe. Her og der stikker noen fjelltopper opp over isen – nunataker – og bryter monotonien. Et fremmed landskap. For noen er det også pirrende. Det ukjente har en tiltrekningskraft.
Kaldt!
Denne historien henter handlingen fra Nord-Tyskland for 20 000 år siden. Isdekket over Nord-Europa var da på sitt største og nådde langt ned i Tyskland, Polen og Storbritannia. Tett opp til isen kan gjennomsnittstemperaturen på det kaldeste ha vært 10-15 oC lavere enn den er i Nord-Europa i dag, mens sommertemperaturen kan ha vært 5-10 oC lavere[3]. Vi må derfor sammenligne med dagens temperaturer langt inne på Finnmarksvidda eller langs kysten av Grønland for å forstå hvordan menneskene den gangen levde.[4]
Under en høy sol vandrer jegerne rundt i dagevis. Kanskje får de tak i noe småvilt til å stagge den verste sulten. Én dag lykkes de i sitt mer ambisiøse forsett. Med en spiss stein festet på et trespyd legger de ned ikke bare ett, men flere reinsdyr som har begynt å legge på seg etter en hard vinter.
Matforrådet er sikret for lang tid framover. Samtidig har de fått et livsnødvendig tilskudd av skinn som brukes til å lage både klær, sitte- og liggeunderlag, soveposer og nattely.
Det er på tide å dra tilbake til resten av flokken og dele godene med dem. Men først samler de sammen trevirke fra små busker og tørt gress for opptenning. Ved å slå pyritt mot flint, skaper de den nødvendige gnisten for å gjøre opp ild. I glørne griller de kjøtt og spiser seg mette.[5]
Sultne fortidsmennesker
Mange skjeletter fra Istiden viser tydelig tegn på sen vekst grunnet sult og sykdom både i barndommen og senere i livet. Beregninger viser også at en familie på sju trenger minst 15 000-20 000 kalorier per dag, og at det derfor var nødvendig å felle et reinsdyr hver tredje eller fjerde dag, hvis disse dyrene var den eneste formen for føde.
Et par av ungdommene er nysgjerrige på det hvite, forunderlige landskapet som de har sett i flere dager. I stedet for å gå tilbake og forenes med familiene, velger de å fortsette i den retningen der sola forsvinner om natten. De vil finne ut hva som skjuler seg bak det ukjente. De er oppdagere.
Det aner dem at sola ikke alltid skinner langt der framme. Gjennom generasjoner har disse urtidsmenneskene lært at uværet kan komme raskt og uventet. De har respekt for naturens luner. De vet å kle seg for tøffe værforhold. Derfor tar de med seg så mye varmt tøy de klarer å bære.
Stekt kjøtt, urter, kniver, ekstra klær og soveposer av reinskinn legges i enkle sekker. Mer har de ikke, og mer trenger de ikke for å legge ut på en liten ekspedisjon. Vann regner de med å finne underveis. De er klare til å tilfredsstille utforskertrangen. Menneskenes urinstinkt. Det samme som drev forfedrene deres ut av Afrika for titusener av år siden.
I dalføret inn mot de hvite viddene renner det smeltevann over alt. Derfor er det er tungt å gå. Her og der synker føttene nedi den vasstrukne leira. Flere elver er så store at de ikke kan krysses. De mindre bekkene kan de vasse gjennom eller hoppe over. De må ta mange omveier. Marsjen tærer på kreftene, selv for disse sterke ungdommene.
Endelig står de foran isen. Litt overrasket konstaterer de at den er helt forskjellig fra den snøen som legger seg på flatlandet der de holder til om vinteren. Det som på avstand så ut som en glatt, hvit snøflate, er nå forandret til opphakket, grønn is. Det ser ikke trygt ut. De ser overrasket på hverandre. Hvordan skal de komme videre? Men de er vant med utfordringer og lar seg ikke stoppe.
De følger derfor en tunge med bart fjell som stikker inn i isdekket. Helt bart er fjellet likevel ikke. Mengder av sand og grus ligger over. Hvorfor det er slik, at det er isen som på sin ferd sørover har revet læs og tatt med seg øse steiner fra det faste fjellet under, er umulig for dem å vite.
Sprekkene er store og truende på begge sider. Men også vakre. Denne kombinasjonen av farger i blått, grønt og turkis på en bakgrunn av hvitt har de aldri sett før. Der det grå fjellet slutter og går over i hardpakket snø, er sprekkene borte. Det ser ut til å være trygt å gå videre.[6]
Det første som slår de to tenåringene, er det skarpe lyset. De vet godt hva snø er, og er godt kjent med at sola kan være skarp, men dette er annerledes, sterkere, mer intenst, og veldig ubehagelig. De skjærer derfor små glugger i noen biter av skinn og fester foran øynene.
Like fort som de to er inne på isen, forsvinner insektene. Foran isen er de iltre smådyrene en vedvarende plage. At det er fritt for klegg, mygg og knott har også reinsdyrene oppdaget. En liten flokk som har funnet et fristed blir skremt av inntrengerne og flykter innover isødet. Det frister til å fortsette videre. Nysgjerrigheten – utforskertrangen – har overtaket. Det er ingen vei tilbake. I alle fall ikke med det første.
Sola står høyt på himmelen. Det er sommer. Det er den lyseste tiden på året. Dagene er lange. Humøret er på det beste. Det samme er dristigheten. Nå som vinden har roet seg, skritter de to jegerne videre, og det går fort framover, selv om de synker litt ned i den bløte, kramme snøen.
I solvarmen renner svetten, og tørsten melder seg. Små bekker med isblått smeltevann samler seg i fordypninger i isen. De finner en liten pytt, legger seg ned og slurper i seg den livgivende væsken. Livet er godt. Motet er på topp.
Men reinsdyrflokken er borte. Det er heller ikke annet tegn til liv. Ikke engang den lille, skinnende hvite fuglen med svart rygg, svart haleparti og svarte vingespisser, og som synger så fint når den flyr, den som kommer flyvende hver eneste sommer og trives oppunder isen, og som de har sett tidligere på dagen, er å se. Det uroer dem litt. Er det egentlig noen vits i å fortsette? Landskapet virker fullstendig dødt. Det eneste som bryter monotonien er noen spisse fjell. Likevel fortsetter de. Nysgjerrigheten vinner over fornuften.
Totalt dødt er det likevel ikke. Flere ganger møter de rennende vann. Brede elver med smeltevann skjærer seg ned i isen og skaper flotte fargekontraster i det ellers monotone og kritthvite landskapet.
Det lir mot kveld. Det er tid for å hvile. Sove noen timer. Reinskinnene brettes ut ved siden av en vanndam og det stekte kjøttet tas frem. Godt fornøyd med dagen legger de seg i soveposene, kikker opp på stjernehimmelen og kjenner igjen figurene de har sett så mange ganger før. Det gir trygghet.
Det skarpe sollyset vekker dem. Uthvilt og ved godt mot tråkker de videre. De lurer fortsatt på hva de finner på «den andre siden». Ufortrødent tråkker de videre og gleder seg over at det er nok vann å finne.
Sent på ettermiddagen blir sikten dårligere. Sola forsvinner delvis bak noen høye, tynne skyer. Rundt den ser de en glorie med mange forskjellige farger, med rødt innerst. Liggende på horisonten ser de et utsnitt av enda en sol. Merkelig. Her, langt inne på isen, ser himmelen annerledes ut enn noe de tidligere har opplevd.[7]
Utover kvelden forsvinner konturene. Snøfonnene lager ikke lenger skygger. Det er ingen kontraster. Horisonten er borte. Bakken og himmelen går i ett. Alt er hvitt, og de mister retningssansen.[7] Gleden over å vandre oppover det endeløse isødet blir avløst av bekymring. Dette hadde de ikke ventet. Dette vet de ikke hvordan de skal håndtere. Naturen inne på isen er ikke som ute på de vide slettene.
Vinden har tiltatt litt, og i det fjerne aner de også mørke, truende skyer. Dette er tegn på at det fine været er i ferd med å gi seg. De to vandrerne bestemmer seg for å hvile til neste dag. De tenker at det er lurt å søke ly. Men her, midt inne på isen, er det ingen steiner å skjule seg bak, det er helt flatt.
De finner likevel en løsning. Ungdommen vet å tenke nytt. De lange knivene laget av bein stikkes dypt ned i den faste, harde snøen. Blokker skjæres ut. I løpet av kort tid har de bygget solide vegger som skal beskytte dem mot vinden.
Reinskinn brettes ut over snøen, de blir gode underlag for de varme soveposene. Det har vært nok en lang dag. Det er på tide å sove. Nå frykter de ingenting. Å sove under åpen himmel er de vant med. De er ekte friluftsmennesker.
Vinden tiltar utover natten, temperaturen faller og det begynner å snø. Det gode været som drev dem innover isen, har gradvis blitt avløst av det som skal bli et forferdelig uvær. De kom fra mild sommer med fuglesang og gulgrønn tundra, og har havnet midt inne i en bister vinter med hylende vind og hvitt snøfokk.
Snøen legger seg som et hardt teppe over dem. De to ungdommene kryper tett inntil hverandre for å holde varmen. Heldigvis har de fortsatt godt med stekt kjøtt å tygge på. Vann er det verre med. Det viktigste nå er likevel å holde varmen. Et djevelsk bråk fra vinden gjør det vanskelig å snakke. Vant som de er med å leve ute, både dag og natt, synes de likevel dette er overkommelig.
Neste morgen, etter en urolig natt, er alt ved det samme. Været – temperaturen, vinden og nedbøren – gjør det umulig å fortsette. Sikten er lik null, og de vet ikke hvilken retning de skal gå for å komme tilbake til dit de kom fra, de trygge slettene som de kjenner fra alle jaktturene de har hatt med resten av flokken. Minnet om de store brede og dype sprekkene der de gikk innpå isen uroer dem. Uten sikt kan de risikere å gå rett på dem og falle ned i et mørkt sluk.
De trykker seg inntil snømuren og rister med jevne mellomrom av seg snøen for ikke å bli helt begravd. Store fonner bygger seg opp og gir litt ekstra ly. Uværet fortsetter hele dagen. Det er bare å vente. Det er de vant med. Istidsmenneskene var tålmodige.
Om kvelden minker vinden. Det vedvarende suset avtar, og det slutter å snø. Når de våkner tidlig neste morgen har vinden stilnet. Men det er kaldt. Veldig kaldt. Den gode varmen de kunne kjenne på for et par dager siden er borte. Sultne er de også. Ikke minst tørste.
Utforskertrangen har forsvunnet med vinden. Det er tid for å vende tilbake til dit de kom fra. Men i hvilken retning skal de gå? Fordi de gikk oppover på vei inn over isen, må det eneste riktige være å gå nedover for å komme tilbake. De kan også ane hvor sola står, der hvor lyset er sterkest, så det blir riktig å gå i den retningen.
Bortsett fra sulten, og spesielt tørsten, er mulige forfrysninger det eneste som bekymrer dem før de setter av sted. Flere av medlemmene i flokken har fortalt hvordan det foregår. Små prikker på innsiden av lårene som irriterer kan utvikle seg til åpne sår. Da er det viktig å ikke klø. Det går historier om slektninger som har dødd etter slike frostskader. De vet ikke hvorfor, men de vet at det har skjedd.[9] Fingre og nese er også utsatt. Små blemmer kan fort bli større og svært ubehagelige. Derfor pakker de seg godt inn med de skinnene de har.
Turen tilbake bør gå greit, tenker de, men de oppdager raskt at snøen ikke lenger er hard og fast. Nysnøen ligger dyp. De synker nedi til knærne. Hvert skritt er et forferdelig slit. Det går uendelig sakte framover. Mat har de heller ikke lenger. Og vannpyttene er dekket av snøen som falt dagen før. Sulten og tørsten gnager. Så er det ikke første gangen akkurat det skjer. De er vant med at det innimellom er lite eller ingen mat. Så det er bare å fortsette. Håpe det beste. At de går i riktig retning. At de ikke faller i sprekkene.[10]
Dag går mot natt. Midtsommers er det likevel lyst de fleste av døgnets timer. Med skyfri himmel og refleksen fra snøen blir det derfor aldri helt mørkt. Med sin seige styrke opptrent gjennom hele oppveksten fortsetter de to marsjen tilbake til flokken. Det er bare å ta tiden til hjelp.
Historien om de to ungdommene som ville utforske innlandsisen har benyttet fakta om snø, is og værforhold muntlig overlevert av Bjørn Sekkesæter. Sekkesæter er en erfaren friluftsmann som har krysset Grønland på ski hele ni ganger. Han vet derfor mye om både været og snøforholdene inne i dette isødet.
Neste artikkel
I de foregående artiklene har jeg skrevet mest om klimaet i kvartær tid og hvorfor det har endret seg på små og store skalaer. Det er på tide sette mennesket inn i historien og gjøre et forsøk på å forstå hvor vi kommer fra.
Kommentarer er velkomne: halfdan@geo365.no
Analog til siste istids maksimum
Grønland og Antarktis, slik disse områdene fremstår i dag, er det nærmeste vi kommer for å kunne forstå hvordan miljøet i Nord-Europa var da det var som kaldest under siste istid: mektig innlandsis, brede isbremmer utenfor kontinentet, fjorder med fremrykkende is og mengder av isfjell i havet. Tundralandskapet finner vi derimot ingen god analog til på Jorda i dag. Unntaket må være noen mindre områder i Asia (Stefan Milo: Life in Paleolithic in Europe).
Innlandsisen og tundraen
Landområdene sør for innlandsisen var flat tundra uten vegetasjon av betydning. Den dypfrosne sletten strakk seg fra Storbritannia gjennom Europa og Asia og helt til den russiske østkysten. Det aller meste av Europa var faktisk tundra. Det var bare de sørligste områdene ned mot Middelhavet som gikk fri.
Det var på tundraen reinsdyrene holdt til. Men ikke bare reinsdyr. Mammut var også vanlig. Landskapet har derfor blitt kalt mammutsteppene. I tillegg var det mengder av neshorn, bison, hest, hjort, flodhest, villsvin, bever og mindre pattedyr (for eksempel gnagere, pinnsvin, rotter og flaggermus). Men også rovdyr. Vi kan se for oss at for eksempel huleløven, ulven og sabeltannkatten jaktet på alle planteeterne. For å forstå hvor rikt dyrelivet var, er det nyttig å sammenligne med dagens savanne i Afrika.
Det var på denne tundraen, tett oppunder isen, at noen ytterst få steinaldermennesker jaktet med enkle våpen. Vintrene var bitende kalde, og det må ha vært et evig slit å skaffe nok mat og varme da dagene var korte og nettene mørke. Somrene var derimot lyse og milde med varme dager innimellom.
På denne tiden var det tørt. Mye av atmosfærens fuktighet var bundet opp i isen. Så der det rant en bekk eller hadde samlet seg vann i en fordypning i landskapet, var det helt sikkert populært å oppholde seg. Befolkningen den gang, som totalt kanskje ikke utgjorde mer enn noen få tusen i hele Europa, kan derfor ha vært konsentrert om noen få vannhull. Det var jo også til disse vannhullene dyrene trakk (slik vi vet de gjør på savannene i Afrika).
[1] Dette er katabatiske vinder som fylles med fine partikler fra løsmassene foran breen.
[2] Gevir er dekket av håret hud inntil kort tid før felling. Ekte horn er ikke dekket av hud og felles ikke. (snl.no)
[3] Jordas middeltemperatur var den gangen 8 oC (6-7 oC kaldere enn i dag).
[4] Elle Clifford og Paul Bahn: Everyday life in the Ice Age. 2022
[5] Sapiensene som omtales her tilhører gravettiankulturen (33 000-17 000 år siden). Som sine forfedre var de jegere og sankere som levde mens det var på sitt kaldeste i Europa. Redskapene og våpnene deres var imidlertid langt mer avanserte enn hva de første sapiensene som kom til Europa kunne vise til (43 000 år siden). Mest kjent er gravettiankulturen for usedvanlig flotte og forseggjorte hulemarier (Lascaux). Viktigere er det at de var dyktige jegere som spesialiserte seg på mammut.
[6] Isbreen med sprekker beveger seg på begge sider av landtungen. Der isen butter mot fjellet, tettes sprekkene av presset som breen med sin store tyngde selv lager. Her kan det være trygt å ferdes.
[7] Halo er et lysfenomen, ofte farget, som oppstår ved at lysstråler fra sol eller måne brytes og speiles i iskrystaller i høytliggende skyer, kald tåke eller liknende (kilde: snl.no).
[8] Fenomenet kalles whiteout og er helt vanlig på fjellet om vinteren.
[9] Frostskader på innsiden av lårene kan i verste fall være årsak til blodforgiftning. Det betinger at bakterier fra endetarmen kommer inn i såret.
[10] Nå som det har snødd kraftig, kan sprekkene være tettet igjen, og i beste fall er det trygt å gå over dem.