Et usedvanlig funn

– Dette er teamarbeid, slår Sigrid Borthen Toven i Statoil fast. Hun er letesjef for den sørlige delen av Nordsjøen og vet godt at oljefunnet på prospektet Aldous Major Sør skyldes systematisk og målrettet arbeid gjennom mange år.

Ingen finner olje alene, mener hun. Det står flere skarpe hjerner bak et funn som dette. Og hvert enkelt hode har forskjellige ideer, forståelse og kunnskap. Til sammen er de en ressurs som baserer arbeidet sitt på uendelige mengder med data og spesialstudier.

– I teamet vårt har vi en rekke forskjellige profesjoner. Dette er helt nødvendig fordi geologien er svært komplisert, supplerer Silje Fekjar Nilsson. Hun har fått det betydelige ansvaret med å lede gruppen som skal finne all den oljen og gassen som har gjemt seg i små og store feller rundt omkring på dette gåtefulle høydedraget øst for Vikinggrabenen.

Teamet omfatter omtrent 15 personer, men enda flere er involvert fordi det trekkes på ekspertise innen mange forskjellige fagfelt. Mange har derfor vært med og modnet frem prospektene over tid, og Nilsson kan glede seg over kontinuitet. På den måten blir gammel kunnskap tatt vare på.

Oppriktig glede

Endelig, vil mange si, i alle fall blant dem som ønsker at oljealderen skal fortsette i flere generasjoner fremover. Etter veldig mange små, et lite antall mellomstore og et fåtall store olje- og gassfunn de siste årene, har Statoil bekreftet at vi har å gjøre med et gigantfunn lengst øst på Utsirahøyden, bare 140 km vest av Jæren. Og ”gigantisk”, det betyr at vi snakker om minst 500 millioner fat utvinnbar olje, i henhold til internasjonal nomenklatur.

Derfor ble det midt i august slått på stortromma med godt besøkt pressekonferanse på Vækerø i Oslo. Resultatet var at media nærmest gikk av hengslene og presenterte funnet på en måte som hittil har vært ukjent i norsk oljehistorie. Til og med NRK valgte å bruke beste underholdningstid på småpludring. Konsernsjef Helge Lund og konserndirektør Tim Dodson svarte villig vekk på spørsmål fra en nysgjerrig allmennhet og viste frem en ny side av norsk oljevirksomhet.

I Stavanger satt ”Utsirateamet” med sine bredeste smil. Det var forresten ikke bare de som smilte. Hele Statoils leteavdeling gledet seg. Ja, hele selskapet var et eneste stort smil, skal vi tro Toven. Og – må vi legge til – dette funnet har så visst vært en gigantisk (!) opptur for hele den norske oljeindustrien.

En lang periode med middelmådige resultater var med ett supplert med en gullmedalje. Snakket om at oljealderen var på vei inn i solnedgangen stilnet i sommerkvelden.

Flagget til topps

Midt i den siste feriemåneden bråvåknet det norske oljemiljøet da både Oljedirektoratet og Statoil sendte ut en pressemelding vedrørende brønn 16/2-8 (Aldous Major Sør). ”Det ble påtruffet en oljekolonne på 65 meter i grovkornet og ukonsolidert sandstein i Draupneformasjonen av bedre reservoarkvalitet enn forventet,” skrev Oljedirektoratet.

Men nesten like viktig var informasjonen om at de ”innsamlede brønndataene gir samme olje/vann-kontakt som i oljefunnet 16/2-6 (Avaldsnes, GEO 07/2010) og indikerer kommunikasjon mellom funnene”.

I brønnen Avaldsnes påviste Lundin en 17 meter høy oljekolonne i Draupne – og Huginformasjonen i øvre til midtre jura sandsteiner. Reservoaret hadde svært gode egenskaper, og ”produksjonstesten viste meget gode strømningsegenskaper,” fortalte Oljedirektoratet den gangen.

– Kartleggingen viser at det er en sadel mellom de to høydedragene, men trykkdataene fra Aldous Major Sør var det endelige beviset på at de to funnene henger sammen. Det var sannsynlig, men på ingen måte gitt på forhånd, påpeker Nilsson.

Dermed var spenningen utløst. Bekreftelsen på at de to strukturene Avaldsnes og Aldous Major Sør hadde samme olje/vann-kontakt var nemlig den siste og helt avgjørende opplysningen som operatøren og lisenspartnerne ventet på, etter at det allerede en uke før, gjennom en pressemelding, var blitt kjent at Statoil hadde funnet olje i Aldous Major Sør.

Lundin, med Statoil og Mærsk som partnere, kunne på høstparten i fjor, etter boringen av Avaldsnes, slå fast at det var påvist et sted mellom 100 og 400 millioner fat utvinnbar olje innen lisensen (501). I forkant av Aldous Major Sør viste geologisk kartlegging at et eventuelt funn kunne strekke seg inn i nabolisensen (265).

Derfor var det selvsagt knyttet svært stor interesse for Statoils boring på Aldous Major Sør i sommer, og i august i år var det altså endelig klart at vi hadde å gjøre med én stor akkumulasjon. Det betød også at funnet kan være like stort som optimistene håper på. I sin pressemelding anslår Oljedirektoratet funnet til å være mellom 500 og 1200 millioner fat utvinnbar olje.

Var sterk i troen

I ettertid vet vi at 16/2-6 (Avaldsnes) er funnbrønnen. Det er altså all grunn til å gi honnør til Lundin som var først ute med å bore denne letemodellen øst på Utsirahøyden.

– Men alle som kjenner området vet utmerket godt at det slett ikke var opplagt at det var betydelige mengder olje i Aldous Major Sør. Komplisert geologi og vanskelige data er forklaringen på at det heftet stor usikkerhet om Avaldsnes hang sammen med Aldous Major Sør, fremholder Toven.

Akkurat det vil de fleste også være enige med henne i. For også i oljeleting er det viktig at skinnet ikke blir solgt før bjørnen er skutt. Og særlig hvis vi ikke en gang vet om bjørnen er der – og skuddholdet i tillegg er langt. Samtidig innrømmer hun gjerne at geologene i selskapet var svært optimistiske etter at Lundin fant olje i sin brønn i fjor høst (GEO 07/2010).

– Innerst inne hadde vi en sterk tro på at vi skulle finne et stort felt.

At usikkerheten er spesielt stor for Aldous/Avaldsnes-prospektet demonstreres også av at Statoil ikke har forskuttert et oljefunn i avgrensningsbrønn 16/2-9S (Aldous Major Nord) som ble påbegynt rett etter at 8-er brønnen var avsluttet. Hvis det også er olje i denne brønnen, kan ressursestimatene for Aldous/Avaldsnes antakelig oppjusteres. Opp til 1,5 milliarder fat har vært nevnt som en mulighet. Da blir det enda mer smil i Statoils korridorer.

– Det kan vise seg at vi har et helt annet reservoar tolv km lengre nord på prospektet. Vi er foreberedt på overraskelser, påpeker Toven, og legger bevisst en liten demper på optimismen.

Usikkerheten er spesielt knyttet til en stor forkastning som skjærer gjennom strukturen mellom de to brønnene.

[table id=9 /]

Det har vært en rekke endringer i lisenssammensetningen siden tildelingen. Bare Statoil er igjen av de opprinnelige partnerne.

[table id=10 /]

Godt reservoar

– Oljen ”renner ut av kjernene”. Det er lett å se at vi har å gjøre med et svært godt reservoar, konstaterer teamleder Nilsson.

Påstanden understøttes av de aller første målingene av reservoarets egenskaper. Porøsiteten er mellom 25 og 30 prosent, og permeabiliteten måles i darcy, ikke millidarcy, noe som kun forekommer i eksepsjonelt gode reservoarer.

– Vi har også truffet på en svært ren sandstein der ”net til gross-forholdet” er opp mot én, legger hun til.

På godt norsk betyr det at reservoaret består av ren sandstein – tvers gjennom – med svært få og tynne skiferlag. Det liker reservoaringeniørene. De liker også at oljen er lettflytende. Alt dette peker i retning av at utvinningsgraden kan bli langt over middels, minst 50 prosent, noe som betyr at det meste av oljen som ligger i reservoaret vil bli produsert.

Brønnen boret gjennom 70 meter med sandstein, og oljekolonnen er på hele 65 meter. Reservoaret er altså betydelig mektigere enn i nabobrønnen (16/2-6, Avaldsnes) som bare ligger fire kilometer unna. Reservoaret er også mektigere enn i Lundins avgrensningsbrønn 16/2-7 som ble boret i august. Der er tykkelsen på sandsteinsreservoaret 35 meter.

– Reservoaret er mye tykkere enn vi egentlig hadde turt å håpe på, sier Nilsson, og innrømmer samtidig hvor vanskelig det er å forutsi reservoarets mektighet i dette prospektet.

Hun forventer store laterale variasjoner og sier dermed indirekte at vi må forvente overraskelser i kommende brønner.

– Når det er sagt, får vi stadig mer tiltro til den seismiske tolkningen av strukturen og dermed prediksjon av sanddistribusjon.

Hele 57 meter med kjerne i juraseksjonen ble landet på boredekket, og det er disse meterne som nå blir grundig analysert av en mengde forskjellige eksperter.

– Den foreløpige tolkningen vår viser at vi har å gjøre med grunnmarine sandsteiner avsatt i et høyenergimiljø, men at det også finnes deltaavsetninger og fluviale kanalsystemer, forteller Toven.

Hun viser til grovkornet sandstein og kryssjikt gjennom hele kjernelengden og flere tynne lag med konglomerater der matrix består av sandstein.

– De små steinene med gneis og granitt i konglomeratene avslører at Utsirahøyden har vært kildeområde for sandavsetningen gjennom jura tid, opplyser hun.

Spor viser vei

Det har gått mer enn 40 år siden det første oljefunnet på Utsirahøyden. I 1967 boret Esso 25/11-1 og fant olje i tertiære sandsteiner (Balder-feltet) i det vi kan kalle ”første generasjons leting” innenfor denne geologiske provinsen. Noen spredte forsøk lengre sør mislyktes, selv om det ble rapportert spor av olje og gass i flere brønner.

”Andre generasjons leting” kulminerte med funnene Grane og Ringhorne Øst som begge er nabofelt til Balder. Heller ikke denne gangen lyktes det å finne kommersielle mengder med olje sentralt på Utsirahøyden. Spor av olje og gass i flere brønner viste imidlertid at det har migrert hydrokarboner, og nettopp denne informasjonen var helt avgjørende for den nye interessen på 2000-tallet.

Nå er vi inne i ”tredje generasjons leting”, og det ser altså ut til at geologene endelig har ”knekket koden” på Utsirahøyden. Vi snakker om en rekke små og store – samt et veldig stort – funn som har blitt gjort etter 2003/2004.

– Statoil har vært med i alle fasene. Etter hvert som tiden har blitt moden for å lete utenfor kjerneområdene med de største feltene, ble vi mer interessert i andre mulige oljeprovinser, sier Toven.

Hun forteller at letegeologene i Statoil i mer enn ti år har hatt en kongstanke om at Utsirahøyden kan være en ”sweetspot”.

– Vi vet at det i Vikinggrabenen er en tykk pakke med øvre jura skifer som har vært gjennom oljevinduet, og vi har lenge hatt et ønske om å forfølge de store mengdene med olje som har blitt dannet der nede.

Utsirahøyden ligger altså rett øst for denne ”Sareptas krukke”. Statoils geologer mente den kunne være et fokuspunkt for migrasjon fra det dype bassenget.

Kombinasjonen av olje i grunnfjellet i brønn 16/1-4 (1993), samt sporene av olje i brønnene 16/1-5 og -5A (1998), sammen med revurderingen av brønnen 16/2-1 (1967), hvor spesialstudier av kjernene nå viste at kalken i blokk 16/2 kunne inneholde olje, og ikke bare spor av olje, fortalte geologene at det var stor sannsynlighet for at olje har migrert fra den dype Vikinggrabenen i vest og opp på Utsirahøyden i øst.

Helt overbevist ble de etter et gassfunn nord i blokk 16/1 i 2003 (16/1-6; Verdandi), et lite oljefunn vest i blokk 16/1 i 2004 (16/1-7; West Cable), to andre brønner med spor av olje og gass i kalksteiner og forvitret grunnfjell (16/2-4 og -5; Ragnarrock), samt funnet av Luno (16/1-8) i 2007 (GEO 08/2007).

– Denne analysen var for oss starten på ”tredje generasjons leting” på Utsirahøyden. Spesielt etter Ragnarrock- og Luno-brønnene hadde vi stor tro på at olje hadde migrert videre østover mot prospektmuligheter som allerede var identifisert, forteller Toven.

– Vi mente det ville være rart om det ikke var mer olje i et så stort område, fremholder hun.

Andre hadde imidlertid vært inne på den samme tanken, og det er liten tvil om at gjennombruddet på Utsirahøyden kom med funnet Luno (16/1-8) i 2007 (GEO 08/2007) der Lundin er operatør.

Om noen fortsatt var i tvil, overbeviste det alle om at mye olje hadde migrert østover fra den dype Vikinggrabenen. Letedirektør hans Chr. Rønnevik i Lundin fikk æren for den nye erkjennelsen. Det geologiske miljøet unnlot heller ikke å vise sin begeistring. På NPFs petroleumskonferanse i 2009 fikk den erfarne geologen (GEO 06/1999) prisen Exploration Revived Award for sitt banebrytende arbeid i denne delen av Nordsjøen (GEO 03/2009).