Formidabel suksessrate

Reservoarene lekker kontinuerlig. Noen steder lite. Andre steder mye. Men de lekker.

– Hydrokarbonene siver vertikalt helt opp til havbunnen, eller overflaten, og det er ingen «sideveis forskyvning». Det er ikke nødvendig med sprekker eller forkastninger for at det skal sive molekyler, og lekkasjene skjer over reservoarets levealder, forteller Eirik Grude Flekkøy, forskningssjef i ORG Geophysical.

– Empiriske data støtter denne påstanden fullt ut, legger han til, og viser til en artikkelsamling fra AAPG/SEG i bokform som ligger ved siden av ham (Hydrocarbon Seepage: From Source to Surface). Uten bakgrunn i petroleumsgeologi gir den ham nødvendig, faglig støtte for de teoretiske forutsetningene.

Dette er for øvrig den eneste boka som har kommet på plass bare to dager etter innflytting i nye kontorer på Lysaker utenfor Oslo. Faktisk den eneste fargeklatten i et hvitt, sterilt kontorlandskap.

Måler over reservoaret

Lekkasjene fra reservoarene gjør at bergartene over dem er svakt forskjellige fra bergartene like utenfor. De har andre fysiske egenskaper.

En forklaring er at svovelet i hydrokarbonene som migrerer oppover i lagrekken reagerer med jern i mineralene, og at små mengder pyritt derfor blir utfelt i porevæsken i de områdene der hydrokarbonene lekker. En alternativ forklaring er at nye svovelforbindelser dannes av bakterier som spiser hydrokarboner, og at disse deretter reagerer med jern med den konsekvensen at pyritt felles ut. Resultatet er uansett det samme: Sedimentlagene vil inneholde svovelforbindelser.

Med hjelp av den nye IP-teknologien er det mulig å se disse forskjellene.

Teknologien er utviklet i Russland, hvor den har blitt benyttet siden 2003, og Flekkøy – nysgjerrig vandrende rundt på et EAGE-møte – ble kjent med den for seks år siden. Med god ballast i fysikk var han i stand til å forstå hva russerne prøvde å fortelle på sine tettskrevne postere. Han og de andre grunnleggerne av ORG Geophysical fattet raskt interesse.

– ORG Geophysical har sikret seg rettighetene til å bruke metoden, både i Norge og resten av verden utenfor Russland, og i noen få år har vi nå tilbudt våre tjenester til oljeselskapene på norsk sokkel, sier Flekkøy.

I korthet går metoden ut på å måle endringer i elektrisk respons på grunn av pyrittmineralene som har blitt utfelt i porevæsken. Pyrittkorn, og muligens også bakterievekst knyttet til hydrokarboner, kan oppføre seg som mikroskopiske batterier, noe som endrer de elektriske egenskapene.

Bak et egnet fartøy – det trenger ikke være stort – slepes en sender med to elektroder (600 m avstand) og sju detektorer (200 m avstand fra hverandre). Disse kan da måle potensialforskjeller og gradienter i det elektriske feltet.

– Vi kan sammenligne med den spenningen som bygger seg opp i et batteri, og deretter avtar når strømmen blir slått av.

Tauedypet på elektroder og detektorer bestemmes av havdyp og geologiske forhold og varierer fra 50 til 500 m.

– Signalet slås på i fire til åtte sekunder, og er deretter avslått like lenge, og vi måler gjennom inversjon elektrisk ladbarhet og resistivitet under havbunnen.

– Vi kan kalle dette IP, indusert polarisasjon, og den må ikke forveksles med CSEM. For mens CSEM bare måler resistivitetsendringer i reservoaret, måler vi endringer over reservoaret, bare noen få hundre meter under havbunnen, uavhengig av dyp til reservoaret, påpeker Flekkøy.

Rammetekst

Vellykkede tester

– Vi kan vise til en suksessrate på 90 prosent i Nordsjøen og Barentshavet, hevder gründeren.

I tillegg har russerne tilsvarende tall å skryte av hjemmefra.

– Teknologien er utprøvd både onshore og offshore i Russland, og statistikken de viser til er svært overbevisende.

Men «the proof of the pudding» er som kjent «in the eating». Ingen vil ukritisk godta resultater langt hjemmefra og i andre sedimentære bassenger med helt andre geologiske forhold. Derfor gjennomførte ORG Geophysical et omfattende verifikasjonsstudium i 2012. Data ble samlet inn over 20 felt på norsk sokkel; i Nordsjøen, i Norskehavet og i Barentshavet.

– Vi fikk full treff i 18 tilfeller. Dataene viste tydelige anomalier rett over olje- og gassfeltene. Tørre brønner rett utenfor feltene manglet anomalier.

Per august i år har 13 brønner blitt boret i etterkant av at ORG har målt IP. For 12 av disse viste målingene korrekt resultat. Det er en suksessrate på 92 prosent, noe som burde overbevise de fleste om at denne metoden har noe for seg.

– IP komplementerer seismikk, CSEM og andre geofysiske metoder som benyttes i de-risking av prospekter, kommenterer Flekkøy.

Professoren og forskningssjefen presiserer imidlertid at metoden kun er kvalitativ. Fordi IP-effekten måles langt over reservoaret, og kun måler lekkasje fra en akkumulasjon av olje eller gass, er det ikke mulig å si noe om hvor store mengder olje eller gass det kan være i en underliggende felle. Metoden gir et «ja» eller et «nei», og noen ganger et «tja». Erfaringen fra både norsk sokkel og Russland er imidlertid at den kun i unntakstilfeller gir falske positive eller falske negative signaler. Det siste er selvsagt mest alvorlig. Et mulig funn kan bli forbigått.

– Metoden er velegnet til å redusere antallet av «dårlige» prospekter i en selskapsportefølje, mener Flekkøy.

Det siste er det mange oljeselskaper som også mener. Flere og flere benytter seg derfor av ORGs tjenester. Noen med stort hell. Det skal vi få høre mer om når selskapene bestemmer seg for å publisere data og resultater.

Mer i vente

IP som hydrokarbonindikator er et helt nytt verktøy i den kassen hvor det blir mer og mer å velge i for oljeselskapene. Så langt er det forekomstene av pyritt i porevæsken som benyttes som forklaringsmodell for hvorfor metoden virker.

– Andre hypoteser er foreslått, men inntil videre er dette vår hovedmodell, sier Eirik Grude Flekkøy, som er fysiker, og som forsker er han åpen for andre forklaringer.

Han er også åpen for å se på andre type målinger over reservoaret som tar utgangspunkt i at det lekker hydrokarboner og skaper reaksjoner i lagrekken over. Det er blant annet slike ting ORGs forskningsavdeling på Lysaker skal stelle med.

Vi nærmer oss – sakte med sikkert – den tiden da risikoen for å bore tørre letebrønner kan reduseres kraftig. Men da må geologene stole på geofysikerne og de verktøyene de utvikler.