Dette er noen fortellinger om geologi, gruvedrift og den faglige utviklingen innen geologifaget i Norge fram til oljealderen. Fortellingene er en fortsettelse av serien om de tidlige geologene, som tidligere har blitt publisert i GEO.
Fortellingene har som mål å formidle den historiske utviklingen på en lettfattelig måte sett med øynene til en geolog og en bergmann, uten ambisjoner om å være helt faghistorisk korrekt på detalj-nivå. Teknologi og kunnskap har gått hånd i hånd med menneskets bruk av stein, mineraler og metaller. Også i dag, ved overgangen til et fossilfritt samfunn, står forsyningen av metaller sentralt.
Homo sapiens har eksistert i 250 000 år, og har som beskrevet av Darwin utkonkurrert de andre menneskeslektene. Menneskene begynte å bruke ild daglig for 300 000 år siden og for 30 000 år siden døde neandertalerne ut. Neandertalerne som bodde i Europa brukte redskaper av stein, flint og bein. De var jegere og brukte også flint til spisser på piler og spyd. I mangel av flint ble andre bergarter benyttet. Vi vet ikke når Homo sapiens eller neandertalerne fant den første klumpen (nugget) av gull i en elv, og formet det til blad av gull, men det kan ha vært veldig tidlig i historien.
Da jordbruksrevolusjonen og dyrkingen av hvete startet for 12 000 år siden i Midtøsten, økte behovet for metaller til landbruksredskaper, og for keramiske krukker til lagring av korn, vann eller olje. Det var viktig at såkornet kom ned i bakken, så det ikke blåste eller regnet bort. Kornet skulle når det ble modent, skjæres og males. Jordbrukssamfunnet førte også med seg kjøp og salg. Gull og sølv ble tidlig anerkjente betalingsmidler.
Bruken av metaller har vært, og er sterkt knyttet til kunnskap om teknologi og natur. Kunnskap om smelting av metaller og produksjon av legeringer har vært grunnleggende elementer i vår kultur.
Mennesket kan ha brukt steinredskaper i flere millioner år, og bruken av metaller strekker seg over flere tusen år. Betydningen av de geologiske ressursene har ført til at kulturhistoriens epoker er delt inn etter tilgjengeligheten av mineraler og kunnskapen om å lage mineraler om til metaller, og slik fikk vi ‘steinalder’, ‘bronsealder’, og ‘jernalder’.
Steinalderen i Norge (10 000 til 1700 f.Kr.)
Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1700 f.Kr.), mens hele epoken omtales som steinalderen.
De første redskapene som mennesket brukte, var av stein – stein som våpen og stein til å lage redskaper med. I hele steinalderen brukte de flint for å bearbeide ben, tre, og horn. Flint er en finkornet (mikrokrystallin) kvarts, som sprekker opp omtrent som glass, og kan derfor formes til spisser for piler, spyd, og som skjæreredskaper. Derfor ble flint den viktigste bergarten i steinalderen.
Flint finnes ikke i fast fjell i Norge, men på slutten av siste istid kom det noen flintknoller med isflak fra Danmark, og de kan finnes i gamle strandkanter på Sørlandet og Vestlandet.
Sammen med flint kom det nok også klumper av rav (forsteinet kvae) fra de samme områdene, og rav var et høyt verdsatt materiale til smykkegjenstander.
Flint ble en mangelvare i fjellområdene i steinalderen, der de jaktet på rein, elg og hjort. På steinalderboplassene i fjellområdene i Sør-Norge finner vi derfor ofte pilspisser og skinnskraper laget av lokale kvartsitter, som har tilnærmet samme egenskapene som flint. Slike kvartsitter er hovedsakelig fra periodene kambrium og ordovicium.
Ved Kjølskarvet, på grensen mellom Lærdal og Hemsedal kommuner, er et kvartsittbrudd fra steinalderen, med lys grå og lys grønn kvartsitt. Store mengder kvartsitt ble tatt ut her i steinalderen, og redskap av denne kvartsitten dominerer på 28 undersøkte boplasser i nærheten.
I steinbruddet på Hespriholmen ved Bømlo ble det tatt ut grønnstein til økseproduksjon, og på de 5 500 årene steinbruddet var i bruk ble det tatt ut rundt 2 000 tonn stein. Andre bergarter som ble benyttet til redskaper og våpen, var f.eks. diabaser, rhyolitter, finkornete albittbergarter og krystalline skifre.
Med slike typer bergarter kunne de forme til steiner som ‘lå godt i hånden’ for å hogge ut kokekar og andre gjenstander av den myke ultrabasiske bergarten kleberstein (består av kloritt og talk). Slike steinverktøy brukte de også for å hogge ut helleristninger (‘bergkunst’).
Keramikk var også viktig i steinalderen, og de marine leirene langs kysten av Norge (under marin grense) var nok førstevalget til fremstilling av keramikk. Kvalitetene på disse leirene varierer i hovedsak med innholdet av finstoff, gitt ved mengde leirfraksjon (partikler finere enn 2 mikrometer).
Mengde leirfraksjon i våre leirer varierer fra rundt 20 til 65 vektprosent, med et gjennomsnitt på rundt 30 vektprosent. Var innholdet av leirfraksjon for høyt, krympet leirkarene mye under tørking og brenning. Da blandet de leira med et «magringsmiddel», som regel finsand. Denne kunnskapen ble utviklet ved prøving og feiling, og kunnskap gikk i arv fra foreldre til barn.
I naust-tufter fra jernalderen på Sørvestlandet er det funnet potteskår (av «spann-keramikk») som er laget av oppmalt kleberstein. Erfaringen med bruk av klebersteingryter var at kleberstein ikke krymper ved brenning i bål. Slik fikk de utnyttet restmaterialet fra uthogging av klebersteinsgryter til en mer varmetålende keramikk.
Flint kunne brukes til å tenne bål, men våre forfedre lærte også at de kunne bruke svovelkis, som internasjonalt heter pyritt etter ordet pyr som betyr flamme. Oksidasjon av pyritt er en eksoterm reaksjon, og i en haug med svovelkis kan temperaturen bli så høy at det begynner å brenne spontant (!), et fenomen kjent som kis-brann.
I neste del ser vi mer på bruken av metaller før bronsealderen tok til.
ARNE BJØRLYKKE OG HÅKON RUESLÅTTEN