Villmarka forsvinner – vi må bry oss Forbruket av areal er én viktig parameter som hører med i diskusjonen om fremtidens energiforsyning. Dessverre har den fått liten gjennomslagskraft her til lands.

Villmarka forsvinner – vi må bry oss

Den aller største utfordringen med landbasert vindkraft på norsk jord er beslaglegningen av arealer.

Vindmøllene tar i seg selv stor plass, men enda større plass tar veisystemene som er nødvendige både for bygging og vedlikehold. Vi har sett skremmende bilder fra tidligere uberørte fjellområder som nå er gjennomskåret av veier.

Resultatet er at norsk villmark (per definisjon områder som ligger mer enn fem kilometer fra tyngre, tekniske inngrep) bygges ned i et høyt tempo. I løpet av de siste drøyt hundre årene har villmarka blitt redusert fra 48 til 12 prosent (2018), ifølge Miljødirektoratets rapport om «Inngrepsfri natur», og i Sør-Norge er det kommet så langt at i januar 2018 var mindre enn fem prosent av naturen villmarkspreget. Den gjenværende, inngrepsfrie naturen finner vi i dag stort sett i avsidesliggende skogsområder, samt i bre- og fjellområder.

Først og fremst skogsbilveier, men også kraftlinjer, vannkraft og vindkraft er å laste for reduksjonen i villmarks-arealet.

Dessverre er ikke reduksjonen i villmarks-areal et moment som i tilstrekkelig grad tas med i den pågående debatten om framtidens energiforsyning. Det er synd, for samtidig som vi angivelig skal redde verden fra å bli overopphetet, er vi av flere grunner i full sving med å ødelegge naturen.

Landbasert vindkraft er arealkrevende. I stedet for å beslaglegge landarealer, med de skadevirkningene det også har på det biologiske mangfoldet, kunne vi i stedet med fordel tatt i bruk havrommet. Da vil vi samtidig langt på vei utnytte de teknologiske fordelene vi har tilegnet oss gjennom oljevirksomheten.

Det interessante spørsmålet i denne sammenheng blir da hva slags energiforsyning som krever minst areal per kW generert. Jonny Hesthammer har adressert dette spørsmålet i Teknisk Ukeblad, og fremhever at kjernekraft er svært lite arealkrevende per energienhet generert. Kjernekraft har i tillegg den fordelen, påpeker han, at teknologien krever et lite volum kritiske metaller per energienhet, sett i forhold til andre energikilder, slik det fremgår av en publikasjon om amerikanske forhold i tidsskriftet Energy Policy. Problemet er selvsagt at ingen her i landet, uansett hvor fornuftig det måtte være, vil ha kjernekraft.

Energibærere som olje og gass er også lite arealkrevende, like lite som kjernekraft, og spesielt i Norge hvor virksomheten utelukkende foregår utaskjærs og ikke spiser seg inn på verken villmark eller jordbruksarealer. Enda viktigere, fossile energikilder betydelig (!) mindre arealkrevende enn fornybare energikilder som sol-, vind- og vannkraft, for ikke å si biomasse.

Vi må tenke helhetlig når vi snakker om fremtidens energiforsyning. Forbruket av areal er én viktig parameter som hører med i diskusjonen. Dessverre har den fått liten gjennomslagskraft her til lands. Så langt.

HALFDAN CARSTENS

halfdan@geo365.no

(Innlegget som som leder i GEO 04/2020)

X