Bare timer etter at nyttårsfeiringen var over 1. januar kom meldingen om at et leirskred hadde skaket opp innbyggerne på Byneset utenfor Trondheim. Ingen kom til skade, men mange måtte evakueres.
Skredgropa har blitt anslått til å være 3-400 m lang og 100 m bred, mens kantene rundt gropa er omtrent 10 m høye. Skredmassene beveget seg ca. 900 m nedover bekkefaret og la seg i ca. 6-8 m tykkelse nedenfor skredporten. I den nedre delen av avsetningsområdet i Ristabekken, ved skredtunga, avtok tykkelsen til ca. 3 m.
Senere har det totale skredvolumet blitt anslått til 350.000 m3. Til sammenligning tok Rissaraset i 1978 med seg 5-6 millioner m3 da en hel grend ble rammet og én kvinne omkom.
Hendelsen på Byneset hører derfor ikke med til de mest dramatiske i vår skredhistorie, men den minner oss nok en gang om hvor utsatt enkelte områder her i landet er. Og det gjelder spesielt Østlandet og Trøndelag, hvor det etter siste istid ble avsatt tykke lag med marin leire over store områder.
NVE har opprettet en nasjonal skreddatabase, og her ligger det mer enn 3000 registreringer av skredulykker i Norge. Her ligger det også både faresonekart og risikokart. På risikokartet er skredrisikoen inndelt i fem forskjellige risikoklasser, hvor 1 er lavest og 5 høyest. De leirskredusatte områdene på Byneset faller innenfor kategori 1-3.
Lang skredhistorie
Bynesingene er ikke ukjent med skred. På NVEs foreløpige kart går det frem at det flere steder er spor av tidligere skred (fall). Enkelte stedsnavn, eksemplifisert ved Fallet, indikerer også tidligere skredaktivitet.
Eneste kjente dødsulykke er fra 1848. Det blir sagt å være det største skredet som noen gang har gått i bygda. Andre skredhendelser er datert til 1825, 1828 og senest i 1928, da det gikk et skred fra myrområdene ved Spongdal ned mot Gaulosen.
Etter Rissaraset i 1978 ble det satt i gang et nasjonalt kartleggingsprogram for å kartlegge de store kvikkleireområdene i Norge.
NGU gjorde den innledende kartleggingen av områder med marine leirer. NGI kartla deretter utbredelsen av kvikkleire innenfor leirområdene, og har på oppdrag fra NVE senere gjort en farevurdering (vurdering av sannsynlighet for kvikkleireskred), og en risikovurdering (basert på sannsynlighet og konsekvens) av kvikkleireområdene. Kartene er ment til bruk for planleggere i kommuner og fylkeskommuner.
Kvikkleiresonene deles inn i fem risikoklasser basert på en evaluering av skadekonsekvens og faregrad. De skadekonsekvenser som skal vurderes er: fare for liv, skade på mennesker, økonomiske tap og verdiforringelse, samt fare for at viktige samfunnsmessige funksjoner skal stoppe opp.
Farlige skred
Det er til nå kartlagt over 1800 skredfarlige kvikkleiresoner i Norge. Om lag 200 soner er i høye risikoklasser. Ved all ny utbygging i områder der det kan være fare for kvikkleireskred må kommunene forvisse seg om at tilfredsstillende sikkerhet mot skred oppnås. Dette gjelder både i og utenfor kartlagte faresoner. Kilde: nve.no
Litteratur: Harald Sveian; Kvikkleire – et farlig minne fra istiden; GEO 03/2009.